Hva ler majoritet og minoritet av?

Man har ofte hørt ordet: innvandrerhumor.

Så kan man lure på betydningen: Er dette humor laget for og av innvandrere? Hvem lager humoren? Og hvem retter humoren seg til?

Videre kan snakke om: ler majoritets- og minoritetsnordmenn av det samme?

I 2019 viste medieforsker John Magnus Dahl i forskningsformidlings-konkurransen, Forsker Grand Prix, hvordan humor om og av innvandrere har påvirket den offentlige debatten.

– Humor er suverent på å flytte grenser. Jeg ser at fordomsfull humor har vært med på å gi oss høyere toleranse for både grovt språk og diskriminerende politikk, sa han til UiB i et intervju i 2019.

Lagde humor av egne fordommer

Utover 90-tallet fikk den offentlige debatten et grovere språk, mener Dahl.

Så kom 2000-tallet med endringer. Innvandrerne selv begynte å lage humor på egne vilkår.

– Folk med innvandringsbakgrunn begynte å vitse om egne erfaringer og egne fordommer. I et svensk program ble det vitset med den fiktive verksemda «AB dotterforvaring», hvor en tar betalt for å låse inne døtre fra nabolaget frem til de er gifteklare.

Også Utrop bidro med innvandrerrelatert satire, som del av innvandringsdebatten på 2000-tallet. Karikaturen “Al-i-Hagen” som representerte en innvandrer-versjon av Frp-politikeren Carl I. Hagen, var et fast innslag frem til 2006.

Ali-i Hagen var Utrops drosjekjørende meningsbærer, som i hver utgave tok opp viktige spørsmål som preger det norske samfunnet. Al-i Hagen prydet lenge Utrops bakside, som en humoristisk motvekt til den kjente Frp’erens mange meninger om muslimer.

Innvandrerhumorens fremvekst

Her hjemme ble norsk-pakistaneren Zahid Ali fremmet som Norges første “innvandrerkomiker”. Tidlig på 2000-tallet ble han for alvor et “husholdningsnavn” på norsk TV, blant annet i TV 2s Rikets Røst med Otto Jespersen og Jul i Tøyengata, en flerkulturell adaptasjon av NRKs julekalender Jul i Skomakergata.

Etter hvert har komikernavn som Yousef Hadaoui, Hani Husseini, Ahmed Mamow og Jonis Josef kommet opp og frem som arvtakere.

Utrop intervjuet Zahid Ali i 2005, og spurte om samme type humor kan tiltrekke innvandrere og nordmenn.

– Samme type humor kan tiltrekke begge grupper, men man må forstå humor. Jeg opplever at innvandrere ikke skjønner ironi. Enkelte ganger når jeg har opptrådt blir det bråk etterpå. Så må jeg forklare at vi mener det motsatte. Men det forstår de ikke, og påstår ”jammen du sa jo sånn og sånn, og du må stå for det”.

Når majoriteten eier kulturen

Utrop intervjuet Ali i lys av de gamle uttalelsene fra 2005. Han mener majoriteten har et kultureierskap, også på humorfronten.

– Hvis man ikke forstår ironien så blir man bare formærmet, fordi man tror at man mener det motsatte av det man sier. Og det man sier oppfattes som fornærmende. Hvis man tar en serie som Seinfeld som er amerikansk, og som så å si alle andre kulturer har et forhold til, så vil man se at alle ler av de samme vitsene.

– I Pakistan er det også populært med fornærmende humor, som går rett på personkarakteristikk. Her i Norge er det parodier og revy som er det store.

Universalt preg

Zahid mener samtidig at vitser og humor har et universalt preg over over seg.

– Alle vitser jeg forteller på norsk vil jeg finne i en eller annen form i den arabiske eventyrsamlingen Tusen og én natt-serien, som jeg har hjemme i bokskapet. Jeg hører også vitser som er blitt gjort på norske scener, som er blitt gjort av pakistanske komikere på urdu for 10-15 år siden.

– Kunne Jul i Skomakergata og Rikets Røst blitt laget i dag?

– Mye av det som jeg lagde lages nå av “innvandrerkomikere”. Utegående reportere, samme type innslag. Jeg sluttet i Rikets Røst i 2006 fordi jeg tenkte at den humoren var litt utdatert. Tjue år senere ser jeg den samme type humoren, og det er rart og interessant.

Nedlatende, men også faktuelt begrep

Innad i det flerkulturelle komikermiljøet er begrepet “innvandrerhumor” omstridt, og kan oppfattes som nedlatende.

– For meg virker det som om begrepet er laget av etnisk hvite nordmenn for å sette innvandrere i en bås, på sammen måte som “Bollywood” er et uttrykk for indiske filmer. Borat er også “innvandrerhumor”, men det er det ingen som sier, fordi de etnisk hvite ser det som god humor. Uttrykket er såpass negativt ladet for meg at for noen år siden var det en prisutdeling hvor ingen som drev med “innvandrerhumor” ble invitert, verken som nominerte eller publikum i salen.

Prisutdelingen Ali trekker frem er Humorpisen, som hadde sin første utdeling i 2019, der komikerne Yousef Hadaoui, Jonis Josef og Abubakar Hussain mente Humorprisen var eksluderende. 

– Flere av “innvandrerkomikerne” hadde egne YouTube-kanaler med flere seere enn de som var nominert i den prisutdelingen. De ble ikke sett på som majoritetskomikere.

Samtidig anerkjenner Ali at det finnes visse ting som karakteriserer “innvandrerhumoren”.

– Jeg tror mye av den såkalte “innvandrerhumoren”er mye sterkere enn den typiske “etnisk hvite humoren”. Humoren har mye mer brodd, komikeren tar mye mer sjanser, og har mer samfunnsrefsende betydning. For “innvandrerkomikeren” tar ofte mye større sjanser enn “majoritetskomikeren”, når han eller hun snakker om negativ sosial kontroll, betente kulturelle temaer, og f. eks. religon. I motsetning til en majoritetskomiker som bare vitser om at han liker å gå på fylla, og at han har vært ute og pult, for å sette det på spissen.

Nivåheving

Ali hadde selv sitt første show på 90-tallet. Han ser for seg at det vil komme flere “innvandrerkomikere”, og at nivået kommer til å bli høyere i tiden som kommer.

– Jeg ser at de har tatt mer sjanser for å komme i den posisjonen de er i, sammenliknet med komikere med majoritetsbakgrunn. For å bli komikere på heltid har de trosset sosial kontroll og familieforventninger, og ofret mer. Ting jeg ser fra Jonis Yousef, Hani Hussein og Ahmed Madow, og ikke minst så fra Shabana Rehman, er sterkt innhold. Innholdet de har laget er originalt og friskt. Jeg er stolt av å være komiker med innvandrerbakgrunn, når jeg ser slike fremadstormende flinke komikere.

Fellestrekk og ulikheter i humoren

Komikerne Ahmed G. og Amir Shaheen har satt opp showet “Kultur´ish”, en plattform for komikere med minoritetsbakgrunn.

Utrop har tidligere intervjuet komikerne, og har kontaktet dem igjen for å høre deres ståtsted om hvorvidt humor er grenseløst, eller om det finnes skiller mellom majoritets- og minoritetshumor.

Ahmed G. sier det finnes visse klare skiller.

– Når en etnisk norsk komiker er på scenen kan det hende at publikummere med innvandrerbakgrunn ikke helt vil skjønne alle kulturreferanser. Noen vitser vil man ikke kunne forstå. En 20-åring med somalisk bakgrunn som har vokst opp på Holmlia vil slite med å relatere til en eldre komiker fra Bergen.

Samtidig finnes det nyanser, sier han.

– Nylig hadde jeg show i Lillestrøm, for et eldre publikum enn det jeg er vant til, og ingen med flerkulturell bakgrunn i salen. Og så gikk det likevel greit, fordi jeg tilpasset rutinen min. Jeg visste hva folk kunne le av. Jeg måtte lene mer på min egen bakgrunn, at jeg er en svart fyr som er vokst opp i Norge.

–  Humor som relaterbart

Amir Shaheen ser på humor som noe som skal være relaterbart.

– Ofte føler jeg at det trenger ikke å handle om kultur, eller det å være norsk eller ikke-norsk. Humor kan også handle om ting som er felles. Om man har vokst opp med skilte foreldre kan man relatere til de samme vitsene, enten man er fra majoritet eller minoritet. Humor handler om det vi gjenforteller og kjenner. Og særlig om å kunne fortelle samme historie på ulike måter, for ulike typer publikum. En må nesten alltids tilpasse budskapet.

Shaheen mener folk kan le av det samme, uansett bakgrunn.

– Her er nøkkelen forståelse av det vi komikere prater om. I Norge er vi også kommet så langt med mangfoldet at vi også har kulturelle rollemodeller som Karpe, Arif og Abid Q. Raja. Vi er et mer sammensatt samfunn, og kan møtes mer som folk.

I humoren gjør komikere ofte narr av stereotypier. Og disse finnes i alle kulturer, sier Shaheen.

– Vi er egentlig veldig like, uten at vi vet det.

En grovere form for humor

Ahmed G. sier det helt klart finnes noe som heter “innvandrerhumor”.

– For meg er dette en type humor hvor man kan tillate seg å gå ganske grovt. Noen ganger har jeg fått høre at jeg har gått over grensen. F. eks. kan publikummere med innvandrerbakgrunn le av vitser som handler om å bli slått av foreldrene, fordi de kjenner seg igjen.

For Ahmed G. er begrepet noe han ikke har et forhold til, mens for Shaheen er det motsatt.

– Jeg føler at folk kategoriserer oss når de snakker om “innvandrerhumor”. Hvis en komiker kommer fra vestkanten i Oslo så vil vi ikke bruke ordet “vestkanthumor”, fordi de vitser om sine rike foreldre og luksusferiene i Alpene. Vi ville ikke kalle en komiker fra Innlandet for “bondekomiker”. Jeg synes det er frekt å kategorisere på et slikt vis og føler det som fordummende, og at det sparker nedover. Humorister er smarte folk som kan ta noe alvorlig, og gjøre det til noe morsomt. Jeg synes dette er en ny måte å rakke ned på folk med minoritetsbakgrunn. Vi har også brukt begreper som “innvandrerroman” tidligere. Om jeg skulle gått på opera, og den som sang hadde en annen bakgrunn, hadde vi kalt dette for “innvandreropera”?

Unge plasserer ikke komikere i minoritetsbåser

Komikerne mener også å se en utvikling, hvor de unge under 30 ler mer av personen, enn av bakgrunn og etnisitet.

– Når jeg gikk på skole var det to med utenlandsk bakgrunn. I dag er det helt annerledes. Unge og barn som vokser opp i dag opplever et helt annet og mer normalisert mangfold i samfunnet. “Innvandrerhumoren” som fantes på 90- og 2000-tallet skjønner jeg godt utifra datidens kontekst, for da var det få utlendinger, og “kebabnorsk” var nytt og morsomt. Når de yngste vokser opp, og tar over etter oss som stand-up-komikere, vil de ha et langt bredere humorspekter å boltre seg på.

– Ler med oss

For komikerne er kanskje den største forskjellen at folk i dagens Norge ler sammen med mangfoldige komikere, enn av deres kultur.

– Etnisk norske har venner og naboer med en annen bakgrunn. At Norge nå er blitt flerkulturelt har gjort at folk kan le sammen med hverandre. I tillegg er det også slik at komikere med minoritetsbakgrunn også i større grad kan tøyse med de etnisk norske stereotypiene. Så handler det også om måten man gjør det på. Om man er frekk eller vil påpeke noe. Og balansen er ofte vanskelig å få til, sier Shaheen.

På vei til å bli mangfoldshumor

For komikerne er et naturlig steg at humoren som gjøres av komikere med innvandrerbakgrunn, skal utvikle seg videre.

– Jeg mener vi ser “et lys i tunnelen” hvor flere vil prøve seg på scenen. Om fem eller flere år er vi der vi tror vi skal være, fordi det er så mange unge talenter som er på vei opp, sier Ahmed G.

– Når det kommer til innvandring glemmer mange at Norge er et ungt land, sammenliknet med USA eller Storbritannia. Så jeg føler også at humoren kommer til å endre seg. Selvsagt kommer det til å være motgang på veien, men det er jo også naturlig i en slik bransje. Uten motgang vil man ikke kunne utvikle seg som komiker. Vi lever nå også i en verden hvor det å være del av en minoritetsgruppe gjør deg mer utsatt. Humoren har her en viktig funksjon i å samle folk.