Foto: Zuerich Strassen/flickr
- Lekestuen som var konditori - 02.09.2019
- – Utfordrer OMOD i håndhilse-saken - 11.07.2019
- Slik finner du lærlingplass - 04.07.2019
Denne uken lanserte Regjeringen den nye integreringsstrategien som gjelder til 2022. Strategiens overordnede mål er at innvandrere får høyere deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.
Dette er et riktig mål.
Med arbeid og inntekt følger en hel rad med integreringspolitiske goder med på lasset. Jobb skaffer deg en plass i samfunnet, det gir selvstendighet og verdighet.
Strategien understreker at mange innvandrere har lav deltakelse i arbeidslivet. Dette er utvilsomt den største utfordringen i alt integreringsarbeid. Utfordringen gjelder for innvandrerkvinner generelt. Tendensen er særlig tydelig hos kvinner med flyktningbakgrunn som gjennomfører introduksjonsprogrammene.
Ferske tall fra IMDi viser at halvparten av mennene går ut i arbeid eller utdanning etter introduksjonsprogrammet. Blant kvinnene er det en tredjedel. Den store forskjellen har vært kjent i mange år, og det er flott at strategien snakker om det. Men det er ikke nok å peke på et problem. En strategi skal også foreslå løsninger.
Strategien legger frem 57 konkrete tiltak innen områder som utdanning, språkopplæring og arbeidsliv. Nesten alle tiltakene er kjønnsuavhengige. Bare tre av tiltakene er spesifikt rettet mot kvinner.
Til det første tiltaket foreslår regjeringen 15,3 millioner kroner til et prosjekt for hjemmeværende kvinner som står langt fra arbeidslivet. Dette skal gjøres ved å styrke den eksisterende Jobbsjansen-ordningen under IMDi.
Det andre kvinnetiltaket retter seg mot kommunene, frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører. Hensikten er å gjøre det lettere å samarbeide om å hjelpe disse kvinnene ut i jobb. Her er den foreslåtte prislappen 10 millioner kroner.
Det siste kjønnsspesifikke tiltaket handler om å samle kunnskap om innvandrerkvinner og arbeidsliv. Kunnskapen finnes for en stor del, men den er spredt. En slik kunnskapsoppsummering skal systematisere det vi vet og ikke vet, og gi et grunnlag for hvordan myndighetene kan jobbe videre med å øke sysselsettingen blant kvinner.
Dette tiltaket er særlig velkomment. Intet er bedre enn at integreringspolitikken bygger på kunnskap og fakta.
Det kan sikkert argumenteres for at de øvrige, kjønnsuavhengige grepene i strategien treffer kvinner og menn likt. Det er for eksempel ikke vanskelig å tenke seg at kvinner også vil ha utbytte av grepet om å stimulere arbeidsgivere til økt bevissthet om mangfold som ressurs. Dette er et av flere gode grep i strategien.
Likevel er det påfallende at en strategi som så tydelig peker på at kvinnelige innvandrere og flyktninger har lav yrkesdeltakelse, ikke inneholder mer enn tre kvinnetiltak. Er dette en refleksjon av at vi vet for lite om problemstillingen? I så fall understreker det viktigheten av å samle kunnskap om kvinner og arbeidsliv, slik strategien klokelig legger opp til.
