Foto: Foto: Scenekvelder / Fredrik Arff
- Prinsessen baner vei for andre - 20.05.2019
- Tro er en privatsak – også i ramadan - 13.05.2019
- Jenter skriver mer om kjærlighet - 25.04.2019
I 1862 skrev den franske forfatteren Victor Hugo «Les Miserables». Romanen om de elendige har senere blitt både tv-serie, musikal og film. Publikum har grått og følt med desperate Jean Valjean, som dømmes til 5 års fengsel for å ha stjålet et brød til sin sultende søster og hennes barn.
Så urettferdig, tenker vi, så umenneskelig og kaldt!
Oslo 2019: Vi kaller dem papirløse migranter. De mangler det viktige papiret som heter oppholdstillatelse. De er her ulovlig og har derfor ingen rettigheter. Noen har kommet hit uten å melde seg for myndighetene. Det finnes ingen fremtid for dem i Norge, men de vil ikke eller tør ikke dra hjem. De overlever takket være folk de kjenner som hjelper dem – eller folk de kjenner som utnytter dem.
Kanskje vi rett og slett skal følge kapittel 22 i FNs menneskerettighetserklæring – den om at alle som er syke har rett til legehjelp?
Felles for dem alle er at blir de syke, er de dødsens, bokstavelig talt. Papirløse i Norge har ikke rett på legehjelp.
I Norge er det slik at er du papirløs, kan du like gjerne være helseløs.
Menneskerett å få hjelp
Men papirløse blir syke som alle andre. Helsa kan svikte selv om man ikke er medlem av Folketrygden. Og helsa svikter kanskje fortere når du vet du er i et land som ikke vil ha deg, er redd for morgendagen og knapt har penger til mat. Selvforskyldt eller ikke.
Redningen blir Helsesenteret for papirløse migranter som drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. De hjelper så mange de kan. Da senteret åpnet i 2009, troppet politikere fra AP, FrP og Høyre opp og ga uttrykk for sin misnøye. De så ikke noe poeng i å bruke ressurser på mennesker uten oppholdstillatelse.
Må betale for keisersnitt
Helsesenteret er ikke et sykehus. De ansatte tar fastlegens rolle og henviser videre hvis lidelsen er alvorlig. Noen spesialister og sykehus strekker seg langt utover budsjettene for å pleie de syke. Behandling og operasjoner betales av sykehuset. De får ingenting fra staten for å dekke kostnadene. Noen ganger sier derfor sykehusene nei.
Men blir de skikkelig dårlige og det står om livet, da har de krav på hjelp og da får de den gratis. De må bare holde ut til sykdommen blir alvorlig nok. Fødende har også krav på hjelp, men ender fødselen i keisersnitt, risikerer den nybakte mammaen en faktura på 50 000 kroner.
Frykter helseturisme
De papirløse har rett på «helsehjelp som ikke kan vente» skriver Regjeringen i sitt rundskriv fra 2011 om «Helsehjelp til personer uten fast opphold i riket og personer uten lovlig opphold». Den enkelte lege skal avgjøre om behandlingen kan vente eller ei. Men legen må veie behovet for hjelp opp mot at sykehuset ikke får dekket utgiftene. Legestanden vil ikke ha dette ansvaret. Yrket deres er å redde liv, ikke å redde budsjetter.
Staten frykter helseturisme. Politikernes skrekkscenarie er at Norge skal bli invadert av fattige, syke migranter med de samme helserettighetene som fastboende. Frykten er at kreftsyke, folk med diabetes, med vonde rygger og skrøpelige knær skal kreke seg opp mot nord dersom de får ferten av gratis helsehjelp.
Ingen fare for invasjon
Men Helsesenteret for papirløse migranter frykter ikke helseturisme. Pasientene deres forteller selv at helse sjelden er motivasjonen for å komme til Norge. Virksomhetsleder Frode Eick oppgir at bare 2,9 prosent av deres pasienter forlot hjemlandet av helseårsaker.
I Victor Hugos hjemland, Frankrike, har papirløse et bedre tilbud om helsehjelp enn i Norge. Det har de også i England og Sverige. Likevel har de ikke flere helseturister, viser forskning.
Kan det være at skrekkscenariet til norske politikere ikke er så realistisk likevel? Kanskje vi rett og slett skal følge kapittel 22 i FNs menneskerettighetserklæring – den om at alle som er syke har rett til legehjelp?
—
Kommentarer skrives av redaksjonens medlemmer. Teksten står for forfatterens egen regning og representerer ikke nødvendigvis Utrops synspunkter.
