Foto: Kirkens Bymisjon
- Hvorfor feirer vi 17. mai? - 17.05.2023
- Tateren som sang for Kongen - 03.07.2019
- Sommerjobb til flyktninger - 26.06.2019
Det er rått ute, snøfnuggene daler stille ned i Oslos gater før de blir til vann. Inne i den store, grå murbygningen er det folksomt, men like tyst som utenfor.
Vi er på venteværelset til Helsesenteret for papirløse migranter. På norske venteværelser er vi vant til at folk snakker dempet eller skjuler seg bak et ukeblad. Men her er det ingen som sier noe, her er det ikke noe lesestoff å gjemme seg bak.
Ingen vil snakke med oss
Pasientene sitter i sine mørke dunjakker eller i fargerikt tøy fra hjemlandet. De stirrer ut i luften. De venter på at noen av de oransjekledde personene som arbeider på stedet skal si navnet deres. Selv den lille gutten i pappas armer er taus.
Også for Helsesenteret blir det et dilemma: Hvor skal de bo etter en cellegift-kur? Hvem skal betale for det dyre insulinet som hindrer en innleggelse?
Hva tenker de på? Kanskje lurer de på hva som feiler dem, om de kan få behandling dersom det er noe alvorlig, om de får medisiner, om de må betale for dem. Kanskje lurer de på om de får mat i dag, om hvor de skal sove i natt. Vi vet ikke, for ingen vil snakke med oss og vi får ikke lov til å ta bilder av dem.
Ikke rett på helsehjelp
De er her ulovlig, de har ikke oppholdstillatelse, de er ikke med i Folketrygden. Dermed har de heller ikke rett på helsehjelp, selv om de er syke. Det betyr at de må betale legebesøkene i sin helhet selv, det holder ikke med den vanlige egenandelen. De må også betale en eventuell sykehusregning selv.
Derfor sitter de her på et venteværelse med hemmelig adresse i Oslo. Her er alt gratis.
Mennesker i en prekær situasjon
Stemningen er trykket, vi føler oss som kikkere. På en måte er vi det.
Vi prøver å snakke med pasientene, lover dem anonymitet, men de ser bort. En ung dame med tungt blikk under den svarte panneluggen synes synd på journalisten som ingen vil snakke med. Hun hvisker at hun går til psykologen på senteret. Hun er der ofte. Så sier hun ikke mer.
– Menneskene som kommer til oss er i en prekær situasjon, sier virksomhetsleder Frode Eick.
– De er ekstremt fattige. De har nesten ikke råd til mat. De kan ikke betale for medisiner og legebesøk. Ikke tør de oppsøke lege heller. De er redde for å bli angitt av legen fordi de ikke har oppholdstillatelse. For noen fører det til at de blir gående til sykdommen er akutt og de trenger øyeblikkelig hjelp. Dét har de nemlig rett på.
Får faktura på operasjon
Hver dag kommer 20 pasienter til Helsesenteret for papirløse migranter. Her kan de snakke med sykepleiere, psykolog, lege og fysioterapeut. Konsultasjonene og medisinene er gratis. Helsesenteret deler ut medisiner for 300 000 kroner i året.
Hvis det er nødvendig, sender Helsesenteret pasientene videre til Diakonhjemmets sykehus eller Lovisenberg i Oslo – begge sykehusene gir noe hjelp til papirløse, men ikke alle typer operasjoner. Noen ganger får de en saftig regning etter et sykehusopphold, andre ganger spanderer sykehusene det av sine budsjetter.
Sjelden barn på Helsesenteret
De fleste som kommer til Helsesenteret er i alderen 20-40 år. De kommer fra Afghanistan, Somalia, Iran, Irak, Eritrea, Etiopia, Romania, Nigeria og Pakistan. Flere kvinner enn menn kommer, og det er sjelden det sitter barn på venteværelset. Noen har aldri søkt om å få være i Norge, noen har fått avslag på asylsøknaden sin, for noen har turistvisumet forlengst gått ut, andre er barn av papirløse. Da senteret åpnet i 2009, anslo Statistisk sentralbyrå at det befant seg 18000 papirløse i Norge.
Kun rett på øyeblikkelig hjelp
– Pasientene har mange av de samme sykdommene som folk flest, sier Frode Eick. – De har psykiske plager, vondt i magen, vondt i hodet. Vi har oppdaget noen få med tuberkulose, noe som krever langvarig behandling. Vi har også oppdaget kreft eller diabetes hos pasientene våre, sier han.
– Ved slike alvorlige sykdommer har de kun rett på øyeblikkelig hjelp. Det kan føre til at det er vanskelig å utrede pasienten skikkelig. Og det har ført til at kreften har spredd seg før behandling. Også for Helsesenteret blir det et dilemma: Hvor skal de bo etter en cellegift-kur? Hvem skal betale for det dyre insulinet som hindrer en innleggelse?
Mistet håpet
Etter å ha vært på Helsesenteret går pasientene hjem – til venner eller familie de bor hos, til mottaket, til en skog eller brua de sover under. Eller kanskje går de tilbake til fortauet, setter seg ned og håper noen vil slenge noen slanter i pappkruset.
Frode Eick tror usikkerheten er verst: – Mange vet ingenting om morgendagen. Jeg tror mange av dem ikke har noe håp lenger, sier han.
– Noen av dem jobber for et par tiere i timen for folk som sier at de hjelper dem. Men det er ikke hjelp, det er utnytting.
Å reise hjem, vil de uansett ikke. Kanskje kan de ikke, kanskje tør de ikke, kanskje har de det enda verre i hjemlandet enn her, kanskje har de ikke penger å reise for eller kanskje er det ikke lenger noen der å reise til. – Det er ikke noe tema hos oss, sier Frode Eick.
Bryter menneskerettighetene
Frode Eick har jobbet på senteret siden Kirkens Bymisjon og Røde Kors åpnet det i 2009. Politikerne var ikke begeistret. Daværende statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Libe Rieber-Mohn (AP), bad dem om å tenke seg om en gang til.
FrPs Per Sandberg ville fjerne statsstøtten og Høyres Erna Solberg mente at politiet skulle arrestere de papirløse når de kom til Helsesenteret.
Men det er ikke forbudt å hjelpe. Likevel har Helsesenteret hemmelig adresse for å ivareta sikkerheten til pasientene.
– Det burde være trygt å få hjelp av lege. Alle mennesker bør ha rett til å få grunnleggende helsehjelp. Vi kan ikke nekte helsehjelp til folk selv om de ikke har oppholdstillatelse. Hvis regjeringen i Norge gjør det, bryter de menneskerettighetene, sier Frode Eick. Han antar at det er mange syke papirløse som ikke vet at Helsesenteret finnes.
Jungeltelegrafen
Kirkens Bymisjon og Røde Kors vil at alle mennesker skal få helsehjelp, papirløse eller ikke.
– Vi går rundt i Oslo en gang i måneden og snakker med folk og deler ut informasjonsbrosjyrer, sier Ali Faduma fra Somalia. Hun har bodd i Norge i 10 år, jobbet i fire år som helsesekretær på Helsesenteret. Ali er tolk for de somaliske pasientene og kan også tolke på italiensk. Smilende viser hun oss laboratoriet hvor hun holder orden på alt.
Helsesenteret er basert på frivillighet og har i dag 172 frivillige og fire ansatte.
– Smålig!
En eldre lege har oppdaget at Utrop er på besøk. Han er egentlig pensjonert, men tar vakter som frivillig. Han forteller om en dame som i flere tiår uten oppholdstillatelse har bodd på mottak. Hun får ikke lov å benytte seg av helsetjenestene til mottaket hvor hun bor, og må ta bussen til Helsesenteret for å ta nødvendige blodprøver. Dét har hun ikke alltid råd til, bussbilletten koster penger.
– Smålig, synes legen.
Vi går ut i Oslo-vinteren. Trafikken larmer rundt oss. Noen står og prater og ler på fortauet. Det er som om vi endelig får puste igjen.
