Foto: Claudio Castello
- Norskpolakker viser solidaritet med LHBTQ+ personer i hjemlandet - 13.08.2020
- Polakker fikk ikke stemt: Posten beklager feil - 31.07.2020
- Polakker i Norge testes ikke for korona - 07.04.2020
Nylig ble det klart at Justisdepartementet ikke anker dommen fra Borgarting lagmannsrett, der staten ble dømt for ulovlig fengsling og umenneskelig behandling av fire afghanske barn i alderen syv til fjorten år.
Barnefamilien ble pågrepet midt på natten i sitt hjem i Lillesand for fire år siden. De ble deretter sendt til Politiets utlendingsinternat på Trandum. Der satt barnefamilien fengslet i tjue dager. Lagmannsrettens dom i saken gjør det klart at slik fengsling av barn strider mot Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjon.
Samtidig som departamentet besluttet ikke å anke, fortalte statssekretær Vidar Brein-Karlsen at dommen ikke vil føre til noen endringer i praksisen ved fengsling av barn. Dette overrasket mange, blant annet tre studenter ved Det juridiske fakultet (UiO). De har bistått professor Mads Andenæs, som førte saken for den berørte familien mot staten.
I beste fall en grov misforståelse av lagmannsrettens vurderinger. I verste fall bevisst villedning.
Jusstudentene Runar Brøske, Anita Gholami, og Kine Irgens skriver derfor en forklaring i Dagbladet. De mener at for familier som ikke har gjort noe som tilsier en unndragelsesfare, gjør dommen det krystallklart at fengsling ikke kan være nødvendig.
– Lagmannsrettens dom i saken gjør det klart at slik fengsling av barn strider mot Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjon, skriver studentene.
Justisdepartementet har sendt et lovforslag ut på høring, som blant annet setter tidsfrister for hvor lenge barn kan fengsles, samt at man er i gang med byggingen av et nytt og «barnevennlig» utlendingsfengsel, vegg i vegg med Trandum, hvor øredøvende flystøy gjør at det er forbudt å bygge boliger i området.
Jusstudentene er uenig med at de foreslåtte endringene følger det som retten bestemte.
– Dette er selvfølgelig helt galt, og i beste fall en grov misforståelse av lagmannsrettens vurderinger. I verste fall er det tale om bevisst villedning for å begrense det man ser som potensielle skadevirkninger av en knusende dom.
Studentene påpeker at dommen ikke handler om å telle dager barn sitter innesperret i fengsel i påvente av retur til sitt opprinnelsesland. For selv om dommen i denne saken sier at en uke eller mer utgjør «umenneskelig eller nedverdigende behandling», vil det imidlertid ikke bety at innesperring over kortere tid vil tilfredsstille kravene som Grunnloven og konvensjonen setter.
– Isteden fastslår lagmannsretten at fengsling av barn, uansett for hvilket tidsrom, bare kan skje når det er «tvingende nødvendig», slik straffeprosessloven krever for barn mellom 15 og 18 år. Det er der analysen begynner, ikke med telling av dager. Det er dette som er det sentrale poenget i dommen, og som gjør det svært lite sannsynlig at man noen gang vil kunne fengsle barn igjen, mener studentene.
Dette er fordi vilkåret om «tvingende nødvendig» setter en høy terskel og vil mest sannsynlig aldri vært oppfylt av en barnefamilie. Alternativer til fengsling som bestemt oppholdssted, meldeplikt, innlosjering på hotell, hos bekjente, eller i asylmottaket ville ha vært mer enn tilstrekkelig, fastlås det i dommen.
