Foto: Anna Aronsen Oftedal
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
I kronikken Rasisme i fotballen; mer enn hets og apelyder viser Coker til det han tolker som “underliggende strukturer” som letter veien for rasistisk hets, et ikke godt nok oppgjør med rasistisk tankegang, og ditto underrepresentasjon av minoriteter i ledende stillinger i sporten.
Spesielt medienes dekning av rasisme-episoder får kritikk. Han brukte blant annet hetsen mot Stabæk-spiller Mushaga Bakenga og rasisme-saken i Strømsgodset i 2021 som eksempler:
– I mine øyne baserer norske mediers håndtering av rasisme i fotballen seg på et snevert rasisme-begrep og en neglisjering av problemets omfang. Norges kamp mot rasisme i fotballen bør ikke kun drives frem av saker der enkeltspillere opplever rasisme i form av hets, men av en felles forståelse av hvordan rasismen i fotballen ser ut. Å få bukt med fenomenet krever at vi erkjenner hele problemets omfang.
Når underrepresentasjon blir problematisk
For Coker er hovedproblemet at underrepresentasjon påvirker samtalen om rasisme.
– Fotballens rammer er milevis unna å gjenspeile samfunnet hva gjelder demografi. At de som fasiliterer alt rundt selve fotballen; media, trenere, klubbstyrer, kretser osv. Ikke gjenspeiler de som spiller på banen. Jeg tror dette har stor innvirkning på hvordan fotballen tar sine interne kamper.
Overfor Utrop sier Coker at det er veldig viktig å ta tak i utryggheten som Bakenga og andre unge spillere med minoritetsbakgrunn opplever når de utsettes for rasehets.
– Tematikken kommer opp med jevne mellomrom. Journalister i Norge og utlandet er like overrasket hver gang, og sier “dette må vi få en slutt på”. Men det er også tydelig på hvem som blir overrasket, og hvem som møter dette med et skuldertrekk.
Handler om premissleverandørene
For Coker handler dette om at opplevelsene vi har sett som omhandler rasisme, enten det handler om spillere som hører ordet “neger” rettet mot seg, eller annen type hets, kan bli lett avfeid.
– Hadde vi hatt flere trenere, folk i sportsredaksjonene og klubbansatte med minoritetsbakgrunn så hadde ting vært håndtert annerledes. Fordi dette er folk som selv opplever rasisme, og særlig subtil rasisme. Alle mennesker kan innse at det å skrike “forbanna apekatt” og kaste en banan etter en afrikansk spiller er rasistisk. Når sju spillere i Strømsgodset sier de opplever treneren som rasistisk og varslet om flere hendelser, og konklusjonen fra klubben er en annen, så har man et problem. Og ikke minst handler det om at rasismen som er ikke er åpenbar, som ikke er synlig, skyves bort.
Har man flere i styrerom og blant “premissleverandørene” som er i større fare for å bli utsatt for rasisme, så endres forutsetningene, mener Coker.
– Hadde f. eks. flere av journalistene vært mørkehudete ville man fått en annen dekning av disse sakene. Når man opplever ting, så vil det gjøre noe med hvordan man tolker ulike fenomener. Hvordan hadde #metoo blitt dekket hvis det utelukkende var mannlige journalister? Jeg tror det hadde hatt noe å si på hvordan man skrev om disse sakene.
Føler seg feiltolket av Sp-politiker
I et innlegg i Nettavisen skriver tidligere lokalpolitiker i Oslo Senterparti, Jan Bøhler om samme tema, om enn med et kritisk blikk på Cokers innlegg:
– Når han (Coker) skal beskrive dette peker han på «at de som fasiliterer alt rundt selve fotballen, mediene, trenere, klubbstyrer, kretser og så videre, ikke gjenspeiler de som spiller på banen.»
Oslo Sp-politikeren mener Coker legger skylden på feil folk:
– Vi må bygge på de gode kreftene, ikke rive dem ned. Det er svært urettferdig og lite konstruktivt å beskylde dem for å ikke ville slippe til andre. Det hadde vært veldig bra om Minotenk og alle som har innflytelse i innvandrermiljøene kunne bidra mer positivt. For eksempel prøve å motivere foreldre og alle idrettsinteresserte til å stille opp i klubbene.
Coker selv sier til Utrop at tilsvaret er feiltolkende.
– Han vrangleser meg, og det er åpenbart fordi Jan Bøhler svarer på ting jeg ikke nevner. Jeg nevner ikke frivillige eller at norsk dugnadsånd er for lite inkluderende. Jeg kritiserer ikke lokale idrettslag i Oslo fordi de ikke har flere mennesker med innvandringsbakgrunn som frivillige. Jeg har spilt fortball i Lyn i 30 år, og moren min har vært på dugnad sykt ofte. Hvis Jan Bøhler hadde tatt seg bryet med å lese flere av tekstene som jeg har skrevet om fotball-rasisme, så vil han se at jeg linker dette opp mot arbeidslivsdiskriminering, og rammene rundt fotballen. Han leser meg som “fanden leser bibelen”.
Ulike rasismedefinisjoner
– Ser du for deg at feiltolkningen ligger i at du og Jan Bøhler bruker ulike rasismedefinisjoner?
– Han er ikke i nærheten av å svare på kronikken min. Han tar ut enkelte ting, og skaper en helt annen fortelling. Han snakker i stor grad om frivillighet, og innvandrere i frivilligheten. Jeg snakker egentlig om forlengelsen av en rapport som Arnfinn Midtbøen har skrevet som viser til at det er 25 prosents sjanse til å bli kalt inn på jobbintervju hvis du er ikke-etnisk norsk, eller har utenlandskklingende navn. Vi ser helt ulike mekanismer på hvorfor ikke-etnisk norske ikke blir en del av frivilligheten kontra det at folk med minoritetsbakgrunn ikke blir trenere i toppklubber. For meg virker det som om Bøhler ikke engang er interessert i å ta teksten for det den er, sier han.
– Opplever du det samme i diskusjon med andre når det gjelder rasisme i fotballen?
– Igjen handler det om kunnskapsnivået. Vi som er de største bærerne av kunnskap om rasisme i dagens Norge er folk som opplever rasisme. Jeg opplever at man gjerne ikke gjenkjenner rasisme, utenom når det er overtydelig. Strømsgodset-saken var et godt eksempel på hvordan ingen ønsket å svare noen når dette skjer, og når de som opplever rasisme så tas det ikke seriøst før mediene fremmer saken.
Viste til inkluderingstiltakene
Overfor Utrop sier Jan Bøhler at artikkelen han skrev handlet om hvordan få flere innvandrerforeldre med som ledere, trenere og styremedlemmer i fotballen.
– For meg er det avgjørende for at mange klubber på Østkanten i Oslo og andre steder i landet skal leve videre, og bli gode arenaer for inkludering og fellesskap. Jeg trakk fram ulike erfaringer og tiltak vi har prøvd. Også noen positive, som Alnaskolen til Furuset IL, som har fått mange unge med innvandrerbakgrunn til å ta lederansvar. Selv har jeg vært engasjert i dette i mange år i Grorud IL.
Avviser vranglesing
Han avviser at han har bevisst feilkritisert artikkelen.
– I siste del av den var jeg også innom et innlegg av Coker i Aftenposten hvor han skrev at vi trenger «.. en felles forståelse av hvordan rasismen i fotballen ser ut. Å få bukt med fenomenet krever at vi erkjenner hele problemets omfang.» Han beskriver dette som «at de som fasiliterer alt rundt selve fotballen, mediene, trenere, klubbstyrer, kretser og så videre, ikke gjenspeiler de som spiller på banen.»
Videre sier han:
– Jeg oppfattet dette som generelle karakteristikker av klubbene og hele systemet i kretser osv, ikke bare toppfotballen. Også tittelen og mye av den øvrige teksten var generell, mens to eksempler i innlegget riktig nok var fra toppfotballen. Hvis Cookers kritikk bare var rettet mot toppen, burde han fått fram dette mye bedre.
– Viktig å fremme flere i trenerposisjoner
Ifølge Bøhler er det ikke vanntette skott mellom bredde- og toppfotball.
– I Norge er det heldigvis slik at mange klubber i Eliteserien og Obosligaen også har brede tilbud til barn og unge med mange lag. Mange av de som trener og leder de beste lagene, har kommet fra bredden. Hvis man vil ha trenerjobber i topplagene, er det gjerne en fordel å starte med å vise at man kan utvikle andre lag. Man må begynne et sted.
Å få inn mange flere med innvandrerbakgrunn i verv og oppgaver på alle plan i klubbene er det som trengs, sier han.
– For da vil flere etter hvert også få sentrale posisjoner, slik Zaineb Al-Samarai fra fotballen på Holmlia har fått som leder av Norges Idrettsforbund. Det er det som er mitt anliggende. Jeg tror ikke den rette inngangen til dette er å snakke om rasistiske strukturer. Min erfaring er at klubbene står med åpne armer, og vil slå ned på rasistiske ytringer og holdninger når og hvor de måtte vise seg.
Rasismeforebygging gjennom representasjon
Videre gjentar han at det hadde vært positivt om Minotenk og alle som har innflytelse i innvandrermiljøene kunne være med og bidra positivt.
– For eksempel prøve å motivere foreldre og alle idrettsinteresserte til å stille opp i klubbene. Det er riktig, som Cooker også påpeker, at jo mer representative lederne, trenerne og styret blir for mangfoldet blant spillerne, desto mer vil vi lykkes med å forebygge problemer i fotballen – enten det er vold, trusler eller rasistisk hets.
