Foto: Privat
- – Vi må ta et kollektivt oppgjør med adopsjon - 22.10.2024
- Lite tyder på at loven om rituell omskjæring fungerer til barnets beste - 03.10.2024
- – Nå finner vi aldri foreldrene våre - 11.09.2024
– Jeg har vært aktivist en stund, og ble ikke overrasket, for saken min er ikke unik. Det som har skjedd i Colombia og andre land er bare helt hjerterått, sier adopsjonsaktivist og tidligere nestleder av Utenlandsadopterte (UTAD), Natalie Montaño til Utrop.
Natalie ble født på en klinikk i Bogotá, og var deretter på barnehjemmet Lot Pisingos i ni måneder før hun ble adoptert til Norge.
Hun forteller at hun ikke hadde noe brennende ønske i oppveksten om å finne sitt biologiske opphav. Men at hun likevel gjorde et forsøk etter at hun fylte 18 år.
– Dette førte ikke til noe. Men for fire år siden kom jeg tilfeldigvis over en side for adopterte colombianere på verdensbasis, og la ut et innlegg uten å tenke så mye på det, sier hun.
Fant moren igjen etter 34 år
Og i vår fikk hun meldinger fra biologiske slektninger. Det resulterte i at hun kort tid etter hadde sin første videosamtale med sin biologiske mor, som nå er 56 år. Hun er analfabet og kan verken lese eller skrive eller snakke andre språk enn spansk.
Det er også første gang hun har sett datteren sin, som hun inntil nå har trodd døde ved fødselen.
Natalie sier at hennes biologiske mor har gitt Utrop tillatelse til å gjenfortelle sin historie.
– Hun har fortalt meg dette: “Under fødselen hadde de et forheng foran meg, så jeg kunne ikke se noe. Etter at du ble født, tok de deg ut umiddelbart. Og kom så tilbake og sa “du har fått en datter”, men hun er død”.
– Hun sier at navnet jeg hadde i Colombia, Nury Montaño, har ikke hun gitt meg. Men at jeg fikk det av de som stjal meg. Et barn som skal adopteres bort, må ha et navn, sier Natalie.
Fikk aldri se datteren
For hennes biologiske mor fikk aldri lov til å se sin døde datter.
– Hun fortalte at hun tryglet og ba om å få se meg, men det fikk hun selvfølgelig ikke. For jeg var jo ikke død. “Jeg fikk aldri se deg, aldri holde deg”, sier hun. Og hun sier at fra da av stoppet livet hennes opp. Og at hun fra det øyeblikket var ødelagt.
Natalie forteller at hun først i starten av trettiårene forsto hvor mye adopsjonen har påvirket henne og at hun anser det som et traume. I tillegg har andre belastende hendelser i livet, ført til at hun har fått diagnosen kompleks posttraumatisk stresslidelse fra Modum Bad.
– I hierarkiet av forferdelighetene av det som har skjedd i denne saken, så var det nok verst for moren min. I alle fall på en helt annen måte. Det er også veldig rart å tenke på at på en side av verden har jeg vært død i mange år, men på en annen side av verden har jeg ikke det, sier hun.
– Hva tror du var motivasjonen for å fortelle moren din at du var dødfødt?
– Det kan jeg bare spekulere i. Men det er ikke tvil om at det er penger i adopsjonsformidling, sier Natalie.
Viser til korrupsjon
Natalie viser også til korrupsjonsindeksen og at Colombia fortsatt kommer dårlig ut her, noe som gjør det lettere å utnytte fattige mennesker.
Ifølge Transparency International, er Colombias indeks 39/100 i 2022. Til sammenligning er den 84/100 i Norge.
– Hvordan var situasjonen til din mor på den tiden?
– Hun jobbet som hushjelp hjemme hos familier og var i en vanskelig økonomisk situasjon. Min far var hennes første kjæreste og hun har bare gode ting å si om ham. Deres relasjon tok slutt før jeg ble født, og han ikke ønsket å være far. Men verken hun eller jeg bærer nag, sier Natalie
Adopsjon er ikke drevet av hensyn til barna
Hun mener også at adopsjon ikke er en garanti om et bedre liv.
– Selv om en stabil og forutsigbar økonomi gir trygghet og muligheter, så betyr ikke det at dette er ensbetydende med en garanti for lykke, balanse og tilfredshet. En kan rett og slett ikke måle adopsjon etter en dikotomi bestående av: Fattig eller ikke fattig. Det er veldig unyansert, sier hun.
Og dette mener hun i stor grad er styrt av et narrativ der det globale nord innehar en slags definisjonsmakt over hva som er godt og hva som ikke er det. Og at dette også underbygges av forestillingen om at rike land viser barmhjertighet for verdens fattigste barn.
– Jeg kjenner flere som har blitt svært godt ivaretatt materialistisk i sine adoptivfamilier, men ikke emosjonelt og relasjonelt. Skal vi da kunne si at: Ja, men da var det vel verdt det da, eller? Svaret er for meg: nei, ikke nødvendigvis.
– Handler om foreldres behov
Natalie sier også at utenlandsadopsjon først og fremst dreier seg om foreldres behov.
– Det er jo basert på foreldre i rike land sitt ønske om å få barn, der dette nærmest blir sett på som en menneskerett. Noe som understøttes fra statlig og politisk hold med en substansiell adopsjonsstøtte. Samtidig har adopterte ingen økonomiske rettigheter, sier hun.
– Har du vært i kontakt med myndighetene i Colombia?
– Jeg ba om innsyn i adopsjonsmappa fra Colombia, og hadde videomøte i forbindelse med dette, sier hun.
I mappa ligger det blant annet et dokument på spansk, som vi har fått innsyn i. Det skal bekrefte at Natalies biologiske mor ga tillatelse til adopsjon, og kan oversettes til et “overgivelsesdokument”. Dokumentet er undertegnet med morens navn og i tillegg et fingeravtrykk.
Mener adopsjonen er ulovlig
– Moren min trodde hun avga fingeravtrykk på dødsattesten min. Hun skjønte ikke hva dokumentet gikk ut på, fordi hun ikke kan lese. Navnet hennes, som er skrevet i blå penn, er heller ikke hennes skrift, fordi hun ikke kan skrive, sier Natalie.
Og sier dokumentet også har flere formelle feil, der både morens fødselsdato og hennes fødested er feil.
– Det er derfor ingen tvil om at adopsjonen fra colombiansk side er ulovlig, sier Natalie.
Hun sier også at i andre papirer i saksmappen, står det at moren personlig leverte henne til barnehjemmet, men at dette heller ikke stemmer.
– Hun sier hun aldri så meg. Og hun har aldri endret denne historien i noen av samtalene vi har hatt, sier Natalie.
Fikk innsyn i adopsjonsmappe
Hun har også fått innsyn i adopsjonsmappa i Norge. Og det er ikke noe som ligger her, som ikke også er i mappen i Colombia. På norsk side mangler imidlertid dokumentet som bekrefter at Natalies biologiske mor ga henne opp for adopsjon.
Hun har også nylig vært i kontakt med Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) etter at Norge åpnet opp muligheten for adopterte til å melde inn bekymringer. Men er imidlertid ikke fornøyd med oppfølgingen derfra.
– Jeg kommer ikke til å gå videre her, for jeg har ikke tillit til en etat som er under gransking nettopp på grunn av oppfølging av irregulære adopsjonssaker, sier hun.
Hun er ellers fornøyd med granskingsutvalgets mandat.
– Men vi er flere som savner representasjon av en psykologspesialist med spesialfelt på traumer. Og i tillegg en med kompetanse på minoritetstress. Dette håper vi kommer i referansegruppen, sier Natalie.
Håper på erstatningsordninger
Hun håper også Norge skal åpne opp for erstatningsordninger.
– Jeg håper at når granskningen er ferdig at det skal være mulig å søke om oppreisning for de som har ulovlige adopsjoner, men også for de som har opplevd omsorgssvikt i adopsjonshjemmet. Vi har også oppfordret adopterte til å melde fra om dette siste, sier hun.
Natalie mener også at det ikke er noen garantier for at det ikke fortsatt skjer ulovlige eller ureglementerte adopsjoner.
– Jeg og flere andre adopsjonsaktivister mener derfor at all virksomhet rundt utenlandsadopsjon bør stanses til granskningen er ferdig, samt til resultater er gjennomgått og analysert, sier hun.
Natalie har halvsøsken i Colombia, både på mors- og farssiden. Hun har også vært i kontakt med sin biologiske far, som ikke ønsker kontakt.
Videosamtalene skjer ved hjelp av en tremenning som snakker engelsk.
– Ellers sender vi lydmeldinger til hverandre. Jeg må bruke google translate til å oversette både det jeg skal si og det hun sier til meg, noe som kan være svært tidkrevende, sier Natalie.
Og legger til at hennes største ønske er å en dag reise til Colombia for å møte sin biologiske mor.
Ikke aktuelt å stanse utenlandsadopsjoner nå
Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) begrunner hvorfor regjeringen ikke har valgt å stanse utenlandsadopsjoner mens granskingen pågår:
– Det er Bufdir som adopsjonsmyndighet i Norge som har ansvar for kontroll og tilsyn på feltet. Regjeringen har nå fått på plass granskingsutvalget som skal arbeide i to år, og det overordnede formålet er å få svar på om det har skjedd ulovlige eller uetiske forhold i forbindelse med utenlandsadopsjoner til Norge, sier Toppe i en e-post til Utrop.
Hun sier videre at det følger av mandatet til utvalget om adopsjoner til Norge fra noen land bør stoppes. Og at utvalget da i så fall skal ta opp dette med Bufdir og departementet.
– Norge har i dag adopsjonssamarbeid med svært få land, og i 2022 kom det 45 barn til Norge. Bufdir har ansvar for å gi driftstillatelse til adopsjonsorganisasjonene og formidlingstillatelse til samarbeid med enkeltland, sier Toppe.
Hun sier videre at tillatelsene til hvert enkelt land er midlertidige, og at når de skal fornyes, vurderer Bufdir også spørsmål om forlengelse eller avslutning av samarbeidet.
– Norge kan stanse adopsjonssamarbeidet med enkeltland ved behov, og dette er gjort i flere tilfeller tidligere, basert på nettopp slike vurderinger, sier hun.
Utvalget tar imot innspill på systemnivå
– Adopterte har muligheten til å melde inn bekymringer til Bufdir. De skal altså melde fra om dette til et organ som er gjenstand for gransking av slike saker?
– Dersom adopterte har opplysninger de mener er relevante for granskingen på systemnivå, kan de ta kontakt med utvalget, sier hun.
Toppe sier videre at utvalget skal granske adopsjoner på systemnivå, og skal gå inn i et utvalg av enkeltsaker for å få innsikt i og oversikt over feltet. Og at utvalget er også bedt om å ta imot innspill også fra enkeltpersoner
– Men dersom noen er uroa for sin egen adopsjon, må de ta kontakt med Bufdir. Det er ikke et alternativ å la utvalget granske alle enkeltsaker, sier Toppe.
Skal i gang med ekstern granskning
– Kan det bli aktuelt med erstatningsordninger for adopterte som har vært involvert i ulovlige prosesser og der Norge må ta ansvaret? Eller som har opplevd omsorgssvikt i Norge?
– Spørsmål om oppfølging og konsekvenser er det for tidlig å svare på. Nå skal vi i gang med den eksterne granskingen, for å få oversikt og flere svar, sier Toppe.
– Adopsjonsaktivister savner representasjon av en psykologspesialist og noen med minoritetskompetanse på minoritetsstress. Er det noe som vil bli vurdert i referansegruppen?
– Utvalget skal i samarbeid med departementet sette ned en referansegruppe som utvalget skal bruke i sitt pågående arbeid. Sammensetningen av referansegruppa vil bli vurdert når utvalget går i gang med arbeidet, sier Toppe.
Kilder:
https://www.transparency.org/en/cpi/2022
