Foto: Jason Kinsella
– Vi trenger ikke bare beskyttelse, men å fortsette aktivismen. Dette er en del av oss menneskerettighetsaktivister, sier Nargis Nehan til Utrop i Toronto, Canada.
Da Taliban tok over Kabul i august 2021, fikk Nehan, som var en ledende kvinnerettsaktivist, tilbud om evakuering både fra Storbritannia, USA og Canada. Men valgte Norge, fordi hun blant annet hadde samarbeidet med den norske ambassaden i Kabul.
Hun ble imidlertid i Norge i bare åtte måneder. Det samme gjelder to andre afghanske kvinneaktivister som ble evakuert til Norge samtidig. De bor alle tre nå i Canada.
Nehan har blant annet vært minister for olje og gruvedrift, vært presidentens rådgiver og hatt en rekke stillinger i den afghanske regjeringen. Hun driver nå aktivismen fra Canada, men har jevnlige møter også med Utenriksdepartementet i Norge, og regjeringen i USA.
Utrop har intervjuet Nehan hjemme hos henne utenfor Toronto. Vi har også deltatt i filmingen til en dokumentar fra Canadas nasjonale TV-stasjon, om kvinnelige afghanske menneskerettighetsaktivister.
Kunne ikke fortsette aktivismen
– Hvorfor flyttet du og de andre aktivistene fra Norge?
– Vi er glade for at noen norske organisasjoner ville opprettholde kontakten med oss. Men for systemet ellers ble vi bare nyankomne innvandrere og et nummer i rekken.
Hun sier også at å flytte fra Norge, ikke var noen lett avgjørelse. Men at det ble umulig å fortsette aktivismen fra Mo i Rana, der hun og familien ble bosatt.
– Jeg sa klart fra til norske myndigheter at det ikke gikk. Jeg måtte blant annet si nei til internasjonale konferanser og workshops fordi arrangørene sa det ble for dyrt å betale for reisen. Hadde vi blitt bosatt nærmere Oslo, hadde vi blitt værende.
Og legger til at selv om hun fikk jobb i Oslo, kunne hun ikke flytte fra foreldrene.
– De snakker verken norsk eller engelsk og faren min også har en fysisk nedsettelse. Dette var også grunnen til at han ble værende igjen i Afghanistan, og ble evakuert noe senere.
Var på god vei til et mer likestilt samfunn
– Hvordan var situasjonen for kvinner i Afghanistan før Taliban tok over?
– Afghanistan alltid har vært et mannsdominert samfunn med konflikt og krig, og det var også da utfordrende å være kvinne.
Men hun mener de var på god vei i riktig retning.
– Vi fikk halvparten av jentene inn i skolen og halvparten var kvinnelige lærere. Det var også kvinner i mannsdominerte sektorer som gruvedrift, kommunikasjon og sikkerhet. Vi hadde kvinnelige entreprenører, og prøvde hele tiden å få kvinner inn i politikken. Kvinner i sivilsamfunnet var Afghanistans største forkjempere for sosial endring.
Og hun legger til at kvinner hadde mye støtte fra det internasjonale miljøet, men at dette nærmest opphørte da USA trakk seg ut av Afghanistan. I en prosess hun kaller forhastet og svært uansvarlig.
– Til tross for alle advarslene vi kom med, ble vi ikke hørt. Og som et resultat så vi at i løpet av noen få måneder ble hele Afghanistan overlevert til Taliban, sier Nehan.
Hun mener også Afghanistan ikke er på den politiske radaren lenger, fordi det internasjonale samfunnet ikke ser på landet som noen trussel.
– Verdenssamfunnet bidrar mest humanitært og for å avverge en umiddelbar krise, sier hun.
Blir stadig verre
Og hver gang hun snakker med grupper i Afghanistan, er situasjonen verre.
– Kvinner er nå fanger i egne hus, sier hun.
Men hun sier at kvinner i Afghanistan er svært motstandsdyktige, og fortsetter å kjempe.
– Da kvinner og jenter ikke fikk lov til å fortsette skolegangen, gikk de ut i gatene og protesterte. Men de ble arrestert og torturert, og familiene deres ble truet.
– De forteller meg likevel: “vi kommer ikke til å stoppe, vi kommer til å fortsette aktivismen”. For når du har kjent på friheten, og vet hvordan det er å bo i et samfunn hvor du kan ha drømmer om fremtiden og realisere disse, aksepterer du ikke å være et annenrangs mennesker, sier Nehan.
– Hva er motivasjonen til Taliban?
– Taliban er en ideologisk gruppe som motiverer fotsoldatene sine til å kjempe mot vestliggjøring av Afghanistan. Og fotsoldatene ser på skolene som en del av dette.
– Å undertrykke halve befolkningen må jo også være katastrofalt for økonomien?
– Ja, før Taliban tok over, levde rundt halvparten under fattigdomsgrensen. Nå lever ni av ti i fattigdom. Folk selger døtrene sine, nyrer og andre kroppsdeler for å ha råd til mat. Vold i hjemmet mot kvinner øker også mye. Jenter blir tvunget til å gifte seg med menn som er mye eldre og som også allerede er gift. Det er en helt desperat situasjon.
Moren ble deprimert
Nehan flyttet til Norge sammen med moren og søsterens barn. Og hun sier det ble en tung tid for familien da de flyttet til Mo i Rana. Og at det ble mest vanskelig for moren hennes.
– Hvordan var det å komme til Norge?
– Vi var veldig fornøyd med hvordan vi ble tatt imot. Alt papirarbeidet gikk også fint og vi fikk oppholdstillatelse og reisedokumenter veldig fort.
– Men det var et stort kultursjokk å flytte fra hovedstaden Kabul der vi jobbet, var engasjert i aktiviteter og hadde aktive sosiale liv. For så å bli bosatt i en kommune som vi opplevde som veldig isolert og stille. Da vi kom til Mo i Rana, var det også vinter.
Hun forteller at moren hennes satt bak vinduet og bare så ut. Og at de ikke klarte å få henne ut. Og mener også ensomhet og depresjon var årsaken til at hun fikk et lite hjerteinfarkt i Norge.
– Se for deg en som var opptatt med å underholde besøkende og være rundt mennesker hele livet. Plutselig var hun i et lite samfunn der hun ikke kunne besøke noen eller snakke med noen som delte samme bakgrunn som seg selv.
Nehan sier at flere menneskerettighetsorganisasjonene også prøvde å henvende seg til norske myndigheter, for å få familien overført til et sted mer sentralt i Norge, der hun kunne fortsette aktivismen.
Hun så imidlertid at dette ikke førte frem, og fikk etterhvert tilbud om oppholdstillatelse i Canada og Storbritannia. Og valgte Canada der hun allerede hadde to søsken fra før.
Er i eksil
– Det er selvfølgelig en fordel at jeg kan språket. Og for det andre får vi bestemme hvor vi vil bo. Canadas innvandringspolitikk er også mer liberal og åpen, også fordi de trenger arbeidskraft.
Men hun har ikke bare godord å si om Canada heller.
– På tross av åpenheten mot innvandrere, er vi også her ansett som nyankomne først, og ikke som menneskerettighetsaktivister, sier hun.
– Men de har i det minste et program som hjelper oss i å kunne fortsette arbeidet vårt, og der vi kan ta noen initiativer. I tillegg til at vi kan velge hvor vi vil bo.
Nehan ønsker imidlertid ikke å slå seg ned i Canada.
– Vi bare venter og håper at det blir trygt nok å reise tilbake til Afghanistan, slik at vi kan reise tilbake og gjenoppta aktivitetene våre.
– Hva kan Norge gjøre bedre for å ivareta menneskerettighetsaktivister?
– Vi trenger ikke bare beskyttelse, men et system som muliggjør en fortsettelse av aktivismen. Og det minste Norge også kan gjøre er å plassere menneskrettsaktivister i nærheten av Oslo, sier hun.
Savner koordinert internasjonal støtte
– Hva synes du om at den norske regjeringen fløy inn Taliban i privatfly i fjor?
– I utgangspunktet er jeg positiv til dialog med Taliban, men vi forventer at det internasjonale samfunnet snakker med Taliban og ikke for Taliban.
Hun sier også at måten verdenssamfunnet samhandler med Taliban, er uten koordinasjon og at det er mye forvirring landene imellom.
– Det er viktig å snakke med en felles stemme. Og i tillegg involvere grupper som kan legge mer press på Taliban og som ikke gir etter for kravene deres. Som kvinneforkjempere, politikere, opposisjonelle og journalister. Mennesker, som meg selv, som virkelig ønsker å forandre situasjonen.
Hun bistår også gjerne Norge i større grad.
– Ta oss menneskerettighetsforkjempere med i konsultasjonene og bruk oss som ressurser, selv om vi er partiske. Vi kan bruke de nettverkene vi har i Afghanistan. Vi sitter på informasjon og tilgang til rapporter, sier Nehan.
Kommenterer ikke enkeltsaker
Statssekretær Samra Akhtar i Arbeids- og inkluderingsdepartementet svarer på Utrops spørsmål i en e-post.
– Hva synes du om at aktivister flytter til Canada, fordi de mener de ikke klarer å fortsette aktivismen i Norge?
– Jeg går ikke inn i enkeltsaker, men på generelt grunnlag kan jeg si at menneskerettighetsforsvarere gjør en verdifull innsats. Regjeringen ønsker å legge til rette for at aktivister kan arbeide for menneskerettigheter, også i eksil, og uavhengig av hvilken kommune de bor i, sier Akhtar.
Hun legger til at evakuering fra Afghanistan i 2021 skjedde under svært krevende omstendigheter.
– Evakuerte menneskerettighetsaktivister fikk status som overføringsflyktninger, og ble bosatt i ulike kommuner på svært kort varsel, sier hun.
Akhtar sier videre at bosetting av flyktninger ikke er lovregulert, og er blant annet basert på at kommuner ønsker å ta imot flyktningene.
– Og det betyr at staten ikke kan pålegge en kommune å bosette enkeltindivider eller grupper av flyktninger. IMDi tildeler bosettingskommune etter avtale med en kommune.
Alle flyktninger kartlegges
– Blir menneskerettsaktivister ansett som en egen kategori? Kan de velge hvor de vil bo?
– Regjeringen vil at alle som får beskyttelse i Norge skal få brukt sin kompetanse og sine ressurser. Det er viktig både for de individene det gjelder og for samfunnet. Som hovedregel skal personer i aldersgruppen 18- 55 år få kartlagt sin kompetanse før de blir bosatt. Personer som ikke kan kartlegges før bosetting, skal kartlegges etter bosetting.
– Jeg er informert om at alle evakuerte menneskerettighetsforsvarere fra Afghanistan som har rett og plikt til introduksjonsprogram, er kompetansekartlagt av bosettingskommunen.
Akhtar presiserer også at i prinsippet kan også nyankomne personer som har flyktningstatus i Norge bosette seg hvor de vil.
– Men dersom de trenger økonomisk støtte fra det offentlige, må de bli bosatt etter avtale med en kommune. Det er kommunen som beslutter om den vil ta imot flyktninger. Dette gjelder også for menneskerettighetsaktivister.
Har gjort endringer i regelverket
Akhtar viser også til at regjeringen nylig har gjort konkrete endringer i regelverket. Kommunen kan nå innvilge søknad om permisjon i inntil ti dager pr år for fred- og forsoningsarbeid på nasjonalt eller internasjonalt nivå.
– Vi har også utvidet kartlegging før bosetting i hastesakene. Og i tillegg presisert overfor kommunene at introduksjonsprogrammet er fleksibelt og at det skal være individuelt tilpasset. Kommunene kan legge inn menneskerettighetsforsvarernes aktiviteter som en del av programmet.
– Har du forståelse for at det kan være en psykisk belastning å komme fra en millionby i Asia, for så å bosette seg i en liten og relativt isolert kommune i Norge?
– Jeg har stor forståelse for at det er svært belastende å måtte reise fra alt som er kjært, og flykte til et nytt land med et ukjent språk og som er svært forskjellig fra det som er kjent.
– Når IMDi ber en kommune om å bosette flyktninger, er det mange hensyn som blir vurdert. Det er kommunen som beslutter om den kan bosette den enkelte flyktning, sier Akhtar.
