Foto: Skjermdump/UDI
Nye UDI-tall viser at i årets sju første måneder kom det inn totalt 19.112 asylsøknader til Norge, hvorav 17.065 var fra Ukraina.
UDI-tallene viser også en klar økning av andre asylsøkere som ikke er fra Ukraina. Her er det en økning på nesten 24 prosent sammenlignet med de syv første måneden i 2022, hvor økningen er størst fra land som Tyrkia, Syria og Eritrea.
For å debattere statistikken og situasjonen inviterte Arendalsuka UDI-direktør Frode Forfang, migrasjonsforsker i Fafo, Guri Tyldum, og Europakorrespondent for NRK, Simen Ekern, til panelsamtale.
Kapasitetspress
I flere land, som Tyskland, Frankrike, Spania og Italia, har man de siste årene opplevd en ny migrasjonsbølge, som legger sterk press på kapasiteten til mottak, og integrering.
I Norge er situasjonen annerledes.
– I fjor fikk Norge ca. halvparten av asylsøkere i forhold til folketallet. Tradisjonelt sett fra slutten av 90-tallet og frem til 2015 (migrasjonskrisen) har Norge fått vesentlig flere asylsøkere i forhold til folketallet enn det som er gjennomsnittlig i Europa. Vi ser et skifte i forhold til det vi ser etter 2015. Vi ser de samme tendensene i Sverige, og det gjør at det tilsammen kommer færre til Norden, enn til resten av Europa, sa Forfang.
I Italia, hvor Ekern bor, sees situasjonen nærmest på som kritisk.
– Nylig kunngjorde landets regjering over 100.000 ankomster over Middelhavet, like mange som i hele fjor. Sommeren har vært preget av katastrofer og drukninger. Så dette handler egentlig like mye om en humanitær krise, som en asylkrise.
Gått tilbake på eget regelverk
Situasjonen har preget Italia slik at landets myndigheter har måttet gå tilbake på eget regelverk, ifølge Ekern.
– Regler som man har satt opp for hjelpeorganisasjoner i forhold til redningsaksjoner. Italienerne vil for enhver pris unngå flere slike dramatiske ulykker som vi har sett i sommer.
Guri Tyldum i Fafo viser til at det er en blanding av flyktninger og økonomiske migranter som kommer til Europa.
– Nå kommer det flere fordi det var vanskelig å flykte under pandemien. Folk som hadde ønske om å reise for to-tre år siden får først nå muligheten.
– Europa er krise-beskyttet
Når vi i Europa snakker om ting som kriser og inflasjon så er vi godt beskyttet, mente hun.
– Landene utenfor Europa merker mest av inflasjon og økonomisk krise. Snakker man med hvilken som helst Afrika-ekspert, og spør hvordan det går i Niger og Tunisia, eller hvilken som helst annet land i Afrika, vil svaret bli krise. Folk har mistet utrolig mye penger og livsverket sitt under pandemien. Så kommer krigen i Ukraina, inflasjon og økte mat- og bensinpriser. Samtidig får man flere politiske kriser. Folk mister litt troen på fremtiden. Alt dette går sammen, og skaper et voldsomt ønske om å reise videre.
Når det er ressursmangel, er det de svakeste det går utover, argumenterte hun.
– Flesteparten av flyktninger bor jo ikke i Europa, men i de fattige landene i Afrika og Midt-Østen. Når det er kamp om ressursene går dette utover flyktningene. I Nord-Afrika er det flere kampanjer, i land som Tunisia og Marokko, hvor migrantene fra landene i Afrika sør for Sahara får skylden for at det går ille.
Valget mellom et liv i trakassering eller ny flukt
Forskeren snakker om mye trakassering og forfølgelse av migrantbefolkningen i landene i Nord-Afrika og Midt-Østen.
– Folk må ofte vurdere om de skal bli igjen, og tolerere en slik trakassering, eller om de vil reise videre til et annet land, eller returnere til hjemlandet.
Libanon trekker hun frem som et av de verste eksemplene for tilværelse for migranter.
– Libanon har så mange pågående kriser på en gang. Havneeksplosjonen i 2020, ulike politiske kriser og vannvittig inflasjon. Landets økonomi beskrives som en “økonomi man bare ser i krigstid”. Samtidig er dette også landet med mest flyktninger i forhold til folketall. Retorikken mot syriske flyktninger for å få de til å returnere, eller reise videre, er brutal. Syrerne får ikke noe annet valg enn å komme seg videre til et annet sted hvor de får bedre muligheter, mer trygghet og langsiktighet.
– Kan bli en valgsak
Ekern har gjennom sitt virke i NRK besøkt migrantleire i Brussel, og vært på Lampedusa, øya som utgjør Italias sørligste punkt, og et sted hvor mange migrantbåter legger til havn.
– Folk flest ser dette som en mottakskrise, fordi man vet at det skjer, men at man ikke har rigget systemene som kan ordne opp i denne situasjon.
Selv tror han migrasjon kommer til å bli en viktig sak i europeiske valg fremover.
– Spesielt i valget i Nederland, og et eventuelt nyvalg i Spania. Neste år er det EU-parlamentsvalg, og det er forventet at migrasjon vil være en av kampsakene. Så er det også interessant at migrasjon også kan bli en av mange diskusjonstemaer, og ikke bare fremste, eller mest avgjørende sak, som det var i 2016, etter migrasjonskrisen. I Spania i år har jo andre identitetspolitiske valgsaker vært avgjørende for Vox og ytre høyre. I Italia har regjeringen også insett at det er ikke lett å løse migrasjons- og mottakskrisen.
– Lettere å leve som papirløs
Ifølge Forfang er at av kjennetegnene ved norsk asyl- og migrasjonspolitikk at det kommer få hit som ikke oppfyller asylkriteriene.
– Folk får avslag i Norge óg, men de er få. Når vi se på Europa er bildet litt annerledes. I både Norge, og gjennomsnittlig i Europa var syrere og afghanere de største gruppene. I Norge utgjør disse to nasjonalitetene en større gruppe. Vi ser at det kommer mange til Europa fra land som Bangladesh, Pakistan, Egypt og Tunisia som flyktninger, og mange får avslag. Igjen kompliserer dette håndteringen, og man må finne mekanismer mellom folk som har og ikke har et beskyttelsesbehov. Når det såpass blandet er dette vanskelig.
Noe som kjennetegner mange EU-land, særlig i sør, i motsetning til Norge er at det lettere å leve som papirløs.
– Livsvilkårene er ikke lukrative, men for de fleste oppleves dette som et langt bedre alternativ enn landene man kommer fra. Så lenge det er såpass lett å leve i uformell økonomi, så er det noe som gjør det ekstra attraktivt for flere å reise, enn kun de som har et beskyttelsesebehov.
