Foto: Ola Gjethammer
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Rapporten «Hvordan går det med integreringen i Norge?» gir et årlig oversiktsbilde av hvordan det går med innvandrerne og deres norskfødte barn på områder som utdanning, arbeid, økonomi, levekår, samt politisk og sosial integrering.
Rapporten viser tendenser til en klar desentralisering de siste tjue årene: at innvandrere i stadig større grad blir værende i sin første bostedskommune, og færre flytter til sentrale strøk.
– Vi tror det er flere årsaker til dette. Blant annet har nyere ankomster delvis startet sin tid i Norge på mindre sentrale steder. Innvandrere blir også i stadig større grad værende i sin første bostedskommune. I tillegg er det færre som flytter til de mer sentrale strøk enn tidligere, sier konstituert direktør i IMDi Lisbeth Fransplass Røren.
Viktige funn:
- Den langvarige trenden med økning i positive holdninger til innvandring og integrering fortsetter.
- Stadig flere barn og unge med innvandrerbakgrunn fullfører videregående opplæring og tar høyere utdanning. På samme tid er frafallet i videregående fortsatt høyest blant innvandrergutter.
- Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert blant de som vokser opp i lavinntekt.
- Sannsynligheten for å oppleve diskriminering er mer enn dobbelt så stor blant personer med innvandrerbakgrunn enn i befolkningen ellers.
– Mye går bra med integreringen i Norge. Samtidig skal vi alltid stå på for å gjøre integreringen enda bedre. Særlig viktig er det å jobbe for at folk kommer ut i jobb. Arbeidsplassen er den viktigste integreringsarenaen, sier arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
Sliter mer økonomisk
Ifølge rapporten sliter også innvandrere mer økonomisk, og er dobbelt så mye utsatt for diskriminering. Statistikken viser også at barn fra innvandrerfamilier oftere lever i lavinntektshusholdninger.
Innvandrere er overrepresentert blant de som sliter økonomisk
– Krig og urolige tider preger også integreringsarbeidet. Innvandrere er overrepresentert blant de som sliter økonomisk. Derfor er det ekstra viktig å følge med på utviklingen fremover, og her er denne rapporten et viktig verktøy, sier IMDi-direktøren.
Unge føler seg mest ekskludert
Opplevelsen av ekskludering og diskriminering oppgis mest blant unge:
– Norskfødte med innvandrerforeldre opplever i større grad enn innvandrere å bli forskjellsbehandlet på grunn av etnisk bakgrunn, hudfarge og religion/livssyn. En mulig forklaring på dette er at norskfødte er mer orienterte mot storsamfunnet og deltar på arenaer som tidligere har vært forbeholdt majoriteten, noe som kan øke sjansen for å oppleve ekskludering.
Tiltak mot ekskludering og diskriminering sees som viktige:
– Arbeidet på dette feltet er derfor en viktig del av innsatsen for å få til vellykket integrering. For at vi skal utvikle så gode tiltak som mulig, er det også viktig med bred kunnskap om tematikken.
Flest asiatere og færre europeere i storbyer
Statistikken viser også at innvandrere bor generelt trangere enn resten av befolkningen, men viser stor variasjon mellom ulike innvandrergrupper i trangboddhet.
– I øvrig befolkning var andelen trangbodde langt færre (8 prosent). Andelen som bor trangt er høyere blant flyktninger og familiegjenforente, og lavere blant arbeidsinnvandrere og innvandrere fra nordiske land. Det betyr at trangboddhet henger sammen med innvandringsgrunn, skriver rapporten.
Andelene som bor sentralt, varierer samtidig mellom ulike landgrupper, ifølge rapporten.
– Innvandrere fra europeiske land er i mindre grad konsentrert i de mest sentrale kommunene, sammenliknet med innvandrere fra andre land. Blant de øvrige innvandrergruppene er det marginale forskjeller, selv om innvandrere fra Asia med Tyrkia har den høyeste andelen sentralt bosatte (se faksimile).
Rapporten forklarer også hvordan kommunenes sentralitet beregnes:
– Sentralitet måles ved å se på reisetid til arbeidsplasser og servicefunksjoner fra alle bebodde grunnkretser i kommunen. Basert på indeksen er norske kommuner delt inn i seks grupper fra de mest sentrale til de minst sentrale. De syv kommunene med høyest sentralitet er Oslo, Lørenskog, Skedsmo, Bærum, Rælingen, Asker og Drammen.
Innvandringsbakgrunn bestemmer bosettingsmønster
Hvorfor stadig flere finner veien ut av storbyene forklares i rapporten:
– Forskjellene mellom gruppene beskrevet over er blitt mindre i løpet av de siste tiårene, og vi ser tendenser til en klar desentralisering av innvandrerne i Norge siden 2000. Det pekes på flere årsaker til dette. Blant annet har nyere ankomstkohorter av innvandrere delvis startet sin tid i Norge på mindre sentrale steder. Innvandrere blir også i stadig større grad værende i sin første bostedskommune.
Videre handler bosettingsmønsteret om innvandringsgrunn, om man har kommet som flyktning og blitt bosatt i en bestemt kommune, eller kommet til Norge grunnet jobb eller familieinnvandring.
– Innvandrere som har kommet til Norge på grunn av utdanning er oftest bosatt i mer sentrale kommuner der det finnes høyskoler og universiteter, mens nyankomne overføringsflyktninger gjerne blir bosatt mindre sentralt. Arbeidsinnvandrere kommer særlig til kystkommuner i Nord-Norge og på Vestlandet. Andelen familieinnvandrere i en kommune henger ofte sammen med andelen arbeidsinnvandrere og/eller flyktninger som er bosatt i samme kommune.
Introduksjonsordningen gir bedre tilknytning
Siden 2011 har trenden vært at flyktninger forblir bosatt i ankomstkommunen.
– En forklaring er at introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere ser ut til å gi personer med flyktningbakgrunn sterkere tilknytning til sin første bosettingskommune. Norskfødte med innvandrerforeldre bor mer sentralt enn både innvandrere og den øvrige befolkningen. Av dem som er bosatt i egen husholdning, bor 39 prosent i de syv mest sentrale kommunene i landet, skriver rapporten.
Ifølge rapporten har hver fjerde innvandrer per i dag en botid i Norge på under fem år.
– Andelen innvandrere med kort botid gikk ned i årene frem til 2022, i takt med det stadig synkende antallet nye innvandrere som bosatte seg i Norge. I januar 2022 hadde hver femte innvandrer bodd i Norge i under fem år. Ved inngangen til 2023 har bildet endret seg markant som følge av de store flyktningankomstene fra Ukraina (…) 26 prosent bodd i Norge mellom fem og ti år, og omtrent halvparten, 51 prosent, har bodd i Norge i elleve år eller mer.
– Vil virke mot segregering
Tidligere i år la Høyres partileder Erna Solberg og innvandringspolitiske talsperson Mari Holm Lønseth frem partiets nye integreringspolitiske program, hvor et av punktene var bosetning.
Opphopning av levekårsproblemer er en bekymring i enkelte områder, mener Høyre, som blant annet har foreslått å motvirke opphoping av kommunale boliger, og sikre at flyktninger ikke bosettes i områder med høyere innvandrerandel enn 25 prosent.
I praksis vil forslaget bety at ingen flere flyktninger skal bosettes i Oslo sentrum, Grorud, Stovner og flere andre bydeler i Oslo, bekrefter Høyre.
Solberg sa til Dagsavisen det ikke vil være vanskelig å stille et slikt krav.
– Det kan settes krav til kommunene under bosetting. Forutsetningen for at du bosettes i Oslo eller Drammen, er at de må lete etter leiligheter andre steder.
– Viser at integrering fungerer
Linda Noor i tenketanken Minotenk har fått sett på IMDi-rapporten, og fremhever tallene viser at den norske integreringsmodellen ut til å fungere relativt godt.
– Tilgang til utdanning og arbeid, og økonomisk selvstendighet og mobilitet er en forutsetning for vellykket integrering. Demokratisk deltakelse og inkludering er imidlertid områder hvor Norge kan bli betraktelig bedre, både i form av faktisk valgdeltakelse blant personer med innvandrerbakgrunn, men også i form av representasjon i frivillighet, kulturliv, media og andre samfunnsarenaer, sier Noor til Utrop.
En vesentlig forutsetning for arbeidslinjen er god helse
Samtidig savner hun mer fokus på helse i rapporten.
– Vi i Minotenk savner et større fokus på helseforskjeller mellom innvandrerbefolkningen og majoritetsbefolkningen i integreringspolitikken. Helse og helseulikhet har forsvinnende lite fokus i norsk integreringspolitikk.
Helse som utjevnende faktor
En vesentlig forutsetning for arbeidslinjen er god helse, sier Noor.
– Likeverdige og gode offentlige helsetjenester virker utjevnende på sosiale helseforskjeller. Generelt vet vi at innvandrere bruker helsetjenester i lavere grad enn majoritetsbefolkningen. Ifølge studier har personer med innvandrerbakgrunn i utgangspunktet større helsepotensial enn folk flest, men personer med innvandrerbakgrunn eldes med årene raskere, blir syke og dør tidligere enn befolkningen for øvrig.
Helse må sees som en utjevnende faktor, sier hun.
– I tillegg til et generelt godt offentlig helsetilbud, må vi ha flere tiltak med bredt og helhetlig helseperspektiv for familier som lever med vedvarende lavinntekt. Det er god samfunnsøkonomi å investere i helsen til befolkningen. Her kan enkle tiltak som gratis skolemat og gratis fritidsaktiviteter være god utjevnende politikk.
