Vil innvandring styrke eller svekke velferdsstaten?

I nyttårstalen tenkte statsministeren høyt om folketallet i Norge. Hvordan holder vi folketallet oppe? Skal vi gjøre det på gamlemåten, eller ta imot flere mennesker utenfra? 

Statsministerens svar var klart: Nordmenn må lage flere barn. Slik sikrer vi velferdssamfunnet for kommende generasjoner. Slik formulerte hun seg i talen:

Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6. Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre. Norge trenger flere barn!

Uavhengig av ståsted om fremtidig innvandring, så er vi nødt til å leve sammen.

Flere barn eller økt innvandring?

La oss se på to svært ulike modeller for å møte utfordringen. I Japan har fertiliteten per kvinne sunket, slik at man forventer et prosentfall i befolkningen på hele 65 prosent frem mot 2065. Et høytempo og familiefiendtlig arbeidsliv vil resultere i en av de eldste befolkningene i verden. Landet tviholder imidlertid på en monokulturalistisk politikk, og vil ikke satse på arbeidsinnvandring for å møte den kommende eldrebølgen. Japanerne vil heller sette roboter til å ta seg av den jobben.

To land i Øst-Europa fører an i å kombinere fødsels- og familievennlig politikk med en stram flyktning-, asyl- og innvandringspolitikk. Ungarns statsminister Viktor Orban tilbyr lån og skatterabatt til ungarske kvinner for å få opp fødselstallene. Løsningen på landets synkende fødselsrate er ikke flere innvandrere, men belønning til kvinner som får flere barn, mener han.

Også den russiske statslederen Vladimir Putin vil ta tak i landets demografiske utfordring. Han vil blant annet øke støtten til barnefamilier som lever under fattigdomsgrensen. Store barnefamilier skal få nedskrevet boliglånet.

Svenskene tar en helt annen vri. De vil ta imot flere nye landsmenn. Svenske politikere mener strategien kan slå to fluer i en smekk: man opprettholder statusen som humanitær stormakt, samtidig som man skaffer flere arbeidshender til å bygge det svenske “Folkhemmet”.

Samtidig har svenske kvinner en fertilitet på 1,82. Dette er langt høyere enn i Japan og nest høyest i EU.

Her hjemme får disse svenske signalene tommelen ned fra Solbergs egne kolleger i den sittende regjeringen. Frps innvandringspolitiske talsmann, Jon Helgheim, har i et intervju med TV 2 uttalt at det ikke er aktuelt «å gi og ta» når det gjelder innvandring til Norge.

– Det er ikke sånn at vi forhandler for å få et nullsum-spill når det gjelder innvandring. Da må resultatet være at det kommer færre innvandrere til Norge, for det er viktig for å ha en bærekrafig innvandringspolitikk, sier Helgheim til TV 2.

Rekordlav fruktbarhet

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at 56.600 barn ble født for to år siden. Det er 2300 færre enn året før. Fertiliteten var på 1,62 barn per kvinne, det laveste som er målt i Norge noen gang.

I et intervju med NRK gir fire kvinner sitt syn på den synkende fertiliteten.

«Cecilie» mener et hav av valgmuligheter for selvrealisering bidrar til at flere velger å vente med småbarnslivet. «Cathrine», som er gründer, mener arbeidsgivere og samfunnet er nødt til å avvikle 8 til 16-samfunnet.

«Tuva» sier unge som velger å sidestille karriere og være hjemmeværende med barn, kanoppleve stigmatisering. «Janina» tror ikke det er vanskelig å få barn i ung alder i dag, men at det er veldig enkelt å velge det bort.

Ulike scenarioer for innvandring

Er løsningen da å hente flere arbeidshender utenfra for å øke befolkningen?

Her må vi først se på prosentvis økning av innvandrerbefolkningen i et gitt tidsrom. Ifølge statistikk fra Statistisk sentralbyrå var folketallet i Norge ved årsskiftet i fjor på rundt 5.3 millioner personer. Innvandrere utgjør nå 14,1 prosent av befolkningen, og barna deres, norskfødte med innvandrerforeldre, utgjorde 3,2 prosent. Økningen i tallet på innvandrere var på 21.700 i perioden 2017-2018, noe som tilsvarer tre prosent og det er den svakeste prosentvise tilveksten på tjue år.

Hvis vi snur på scenariet, spør vi hva hvis innvandringen øker merkbart mot 2050? Hvordan vil den norske befolkningen se ut?

Her har vi tatt utgangspunkt i SSBs fremskriving fra 2012. Fremskrivningen bygger på tre ulike variantscenarioer for innvandring: hovedalternativ (mest sannsynlig innvandringsantall), lav innvandring og høy innvandring. 

Ved hovedalternativscenarioen (bildefaksimilet) vil Norge få rundt 1,3 millioner innvandrere i 2050, nær en fordobling av andelen av folkemengden fra 11 prosent i 2012 til 20 prosent i 2050. 

Ved scenarioen “høy innvandring” vil rundt 1.5 millioner innbyggere av en samlet totalbefolkning på tilsammen rundt 6.8 millioner ha innvandrerbakgrunn. Høyinnvandringsscenarioen vil føre til at rundt 22 prosent av befolkningen ha innvandrerbakgrunn, sammenliknet med dagens tall på 14,1 prosent.

Så ved vanlig høy til ekstra høy innvandring vil innvandringsprosenten ligge på rundt 21.

Langsiktig velferdsstatsfloke

Grete Brochmann, sosiologiprofessor ved Universitetet i Oslo, har i et nylig intervju i Klassekampen påpekt at innvandring er ingen enkel løsning på bærekraftsutfordringen for velferdsstaten på lang sikt. 

– Det store samfunnsøkonomiske problemet vi står overfor er eldrebølgen. Det er en demografisk utfordring som man i beste fall kan utsette med innvandring. Innvandrere blir også gamle. Tilleggsutfordringen kommer av at man så langt, grovt sagt, ikke har greid å integrere innvandrere i en slik grad at det ikke betyr ekstra utgifter, sa Brochmann til Klassekampens januarutgave.

Sosiologiprofessoren, som har ledet arbeidet med de to «Brochmann-utvalgene», og sett på konsekvens­ene av innvandring for ­velferdsstaten, peker på at det særlig gjelder flyktninger.

– Man bør være forsiktig med å bruke økonomiske argumenter overfor denne gruppen. Flyktninger gis opphold av humanitære grunner, sier Brochmann.

SSB-tallene som Brochmann bygget sine analyser på er kritisert for å være en «dårlig analyse» av andre økonomer. Striden i SSB vinteren 2017 handlet om nettopp svakhetene i innvandringsregnskapet. 

Bekrefter Utrop-analyse

Arbeidsinnvandrere kommer raskt i arbeid og betaler skatt på lik linje med norskfødte og finansierer velferden i samfunnet. Dermed gir de betydelige bidrag til det norske samfunnet, avdekker en rapport som NyAnalyse utarbeidet på oppdrag fra Utrop i 2013. Men rapporten fikk også fram andre viktige perspektiver om ikke-vestlige innvandrere.

Vivekananthan skrev i en kommentar i mars 2017 at Utrop har bidratt til å få fram andre perspektiver som ikke kom frem i den første rapporten. Nemlig at en innvandrer som kommer til Norge som 25-åring har belastet staten mindre enn en person som er født og oppvokst i Norge og som staten har gitt barnehage, skole, helsetilbud med mer i de 25 årene. Med en arbeidsdyktig innvandrer på 25 år sparer staten flesteparten av disse utgiftene.

Andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere blir så «norske» etter hvert at de også til slutt belaster velferdsstaten like mye som de innfødte…Siden alle borgere i Norge er et underskuddsprosjekt for den norske staten, blir det riktig nok færre velferdsmidler per hode dersom det blir flere hoder å dele på. Så er spørsmålet: Er det innvandring det er noe galt med, eller er det velferdsmodellen det må gjøres noe med? argumenterer han i kommentaren.

Kan ikke erstatte velferdsstaten

Sylo Taraku, rådgiver i Tankesmien Agenda, ser ikke på innvandring som en aktuell løsning på nedgangen i folketall.

– Hvis man tenker på statsfinansielle utfordringer i fremtiden, så er nok innvandringen ikke en løsning på det. Det er urealistisk å se for seg at innvandrere som gruppe vil ha en høyere sysselsettingsgrad enn øvrige nordmenn.

Konsekvensen av å bruke innvandring for å redde folketall og velferdsstat gir både fordeler og ulemper, mener han.

– En fordel kan være at man utvider arbeidsstyrken, men ulempen er at staten kan få flere å ta seg av enn i utgangspunktet. Andelen selvforsørgende og arbeidende skattebetalere blir ikke høyere som følge av innvandring, snarere tvert imot. Jeg må samtidig understreke at det ikke er bare økonomiske hensyn som ligger til grunn for innvandringspolitikken. Internasjonal handel og humanitære formål er en viktig del av bildet.

Folk redde for samfunnslimet

– Vel 20 prosent av Norges befolking vil ha innvandrerbakgrunn ved høy innvandring i 2050. Noen vil mene at det er fare for at vi kan miste landet vårt. Hva tenker du om den analysen?

– Raske demografiske forandringer bekymrer mange. Mange er redde for at tilliten vil forvitre og at samfunnslimet vil gå i oppløsning. Det er legitime bekymringer. Integreringsarbeidet blir derfor stadig viktigere i årene som kommer. Uavhengig av ståsted om fremtidig innvandring, så er vi nødt til å leve sammen og gjøre det beste ut av de forandringene som skjer. Formålet med integreringspolitikken bør være å opprettholde et samfunn med lave forskjeller og høy tillit.

– Norge har sunn demografi

Statsviter og kommentator Asle Toje mener på sin side at Norge har en sunn samfunnsdemografi, og ser ikke på innvandring som en løsning for å få flere fremtidige arbeidshender.

– Norske fødselsrater er lave, men sunne. Jeg ser ingen demografisk grunn til å øke innvandringen hit, og særlig ikke når det gjelder lavkvalifisert innvandring. Dette vil ikke fungere utifra et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Når det gjelder fordeler og ulemper svarer Toje:

– Fordelen med økt innvandring vil komme til de landene som velger sine migranter blant høykvalifiserte søkere, som i Canada. Ellers må man ha en økonomi som er robust nok til å klare å absorbere de mange nyankomne som kommer. Da må man ha tilgang på lavkvalifisert arbeid, typisk industri eller landbruk. Her er Tyskland et eksempel.

– Ulempene av eventuell økt innvandring ser vi jo allerede nå i flere vestlige land. Den sterke polariseringen av den politiske diskursen vi nå ser har alt gjøre med at stater har ført en liberal innvandringspolitikk i strid med opinionen, innvadring som har oversteget samfunnets integrasjonsevne, med parallellsamfunn som resultat, hvor integrasjonen har stoppet opp.

Frykter ny underklasse

Om SSB-fremskrivningen sier Toje:

– Først må jeg påpeke at SSB har tatt feil i sine analyser på feltet, så denne fremskrivningen skal man ta med en klype salt. Innvandringens fremtid handler enkelt og greit om integrering, og hvordan den skjer i dag. 

Toje mener det er livsviktig å lykkes bedre enn vi gjør idag, spesielt hvis man tar imot like mange eller flere i de kommende årene.

– Lykkes man ikke med integreringen vil man få en ny underklasse i Norge, som er kulturelt, religiøst, rasemessig og verdimessig forskjellig fra nordmenn flest. Lakmustesten for i hvilken grad vi lykkes vil være om den høye tilliten som preger nordmenn vedvarer. Hvis tilliten faller, er det grunn til å frykte for oppslutningen om vår samfunnsmodell.

Løsningen er å gi jobber

Løsningen som Norge går for er å gi innvandrere jobb, skal vi tro regjeringens Perspektivmelding 2013.

Det vil gagne økonomien langsiktig og vi unngår en etnisk underklasse, skrev Utrops redaktør i februarnummer i 2013 og siterte fra Perspektivmeldingen:

– Om arbeidsledige innvandrerne fikk jobb, ville samlet sysselsetting fram mot 2060 kunne øke med om lag 4,5 prosent. Det utgjør over en tredel av den økningen som er nødvendig for å bringe offentlige budsjetter i balanse. Altså kan innvandrere redde norsk økonomi, og bidra til å finansiere den aldrende norske befolkningens utgifter.