Foto: Mariel N. Sand Nwosu
Kokobay Emun (24) og moren Tsehay Gebremikael (45) er fra Halay landsbyen i Falao-området i Eritrea. De kom til Norge i august i 2013 da han var 14 år, og søkte om beskyttelse som deretter ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI).
– I starten mente myndighetene at vi er fra et annet land enn Eritrea, men at vi ble eritreere da vi henta passet i 2019, via den eritreiske ambassaden i Oslo. Etter dette mente de at vi har bodd i et annet land enn Eritrea, så det har vært en forvirring.
Utrop har fått tilgang til saksdokumentene og gjennomgått dommen fra Oslo tingrett. Ifølge dommen mener UDI at mor ikke ga detaljerte opplysninger i sin forklaring som kunne knytte henne til Eritrea.
– UDI stilte detaljerte spørsmål om dagsaktuelle hendelser, kjente personer og andre spørsmål om Eritrea. Altså, det er ikke lett å vite om det som skjer i landet, spesielt for min mor som er oppvokst på landsbygda i Eritrea. Det er ikke som her i Norge hvor man har tilgang til all informasjon fra TV, aviser og sosiale medier, forklarer Kokobay.
Familiemedlemmene vitnet til fordel for dem. Tsehay giftet seg med Kokobays far i 1998 i Eritrea, og han døde under krigen i 1999. Norske eritreere som deltok i bryllupet vitnet også.
– Vi har familie fra Eritrea som har oppholdstillatelse i Norge. Vi har masse bilder fra da vi bodde i Eritrea, sammen med familien som bor her i Norge, London og i Sverige fra da jeg var yngre, sier Kokobay.
– Dokumentene som vi har fremlagt og vitnene som er blitt ført har ikke vært tilstrekkelig til å overbevise dommeren. Når det gjelder erverv av eritreisk pass mener retten at dette innebærer et misbruk av asylinstituttet all den tid dommeren mener at dere ikke var eritreiske statsborgere før dere kom til Norge, skriver advokat Jan M. Birkeland i en epost til Kokobay og Tsehay.
I ti år har Kokobay levd på asylmottak med uvisshet om fremtiden.
Han er fortvilet etter flere runder med avslag, og ønsker nå å sette fokus på hvordan det er å leve på asylmottak uten rettigheter.
– Det har vært veldig tøft, spesielt når jeg forteller til venner at jeg ikke har oppholdstillatelse. De sliter med å tro på meg. Selvfølgelig med tanke på at jeg har integrert meg godt, og bodd i Norge i over 10 år, forteller han.
Selv har Kokobay måttet kjempe for å gjennomføre grunnskolen.
– Jeg fikk ikke søkt på videregående skole fordi jeg fikk avslag på oppholdstillatelse. Da jeg sendte brev til kommunen åpnet de for at jeg kunne søke. Fordi jeg fikk gode karakterer, fikk jeg lov til å fullføre videregående, forteller han til Utrop.
– Det føles som vi lever den samme dagen om og om igjen i hver dag. Jeg ville egentlig ikke ut i mediene, men jeg har ikke noe annet valg. Vi snakker ofte om integrering. Jeg føler jeg har integrert meg godt med tanke på at jeg har tilbrakt halvparten av livet mitt her, fullført grunnskolen og videregående, og er medlem i Norges Idrettsforbund (NIF), noe jeg har vært siden jeg kom til Norge.
Nå bor Kokobay på asylmottak i Lunde i Telemark. Det eneste han og moren har rett på er et tak over hodet. Uten oppholdstillatelse kan de verken jobbe eller studere.
Risikerer å bli kalt desertør
Siden Eritrea ble selvstendig i 1992 har landet utviklet seg til en autoritær ettpartistat, hvor folket undertrykkes og all opposisjon er forbudt. Landet er et av de mest lukkede landene i verden, og er et brutalt militærdiktatur styrt av en diktator, Isaias Afwerki.
– Jeg fikk aldri møtt min far ettersom han mistet livet sitt i krigen mellom Eritrea og Etiopia i 1999. Han mista livet sitt en måned før jeg ble født. Jeg var i en alder av 14 år da mamma tok en farlig beslutning om å reise ut av landet. Reisen gjennom ørkenen og over Middelhavet var en motgang som mange ikke kunne ha overlevd. Det var en veldig traumatiserende reise som jeg ikke unner noen andre.
Hvis du unngår militærtjeneste i Eritrea, kan du bli ansett som desertør. Det er streng militærtjeneste, der både menn og kvinner risikerer militærtjeneste på livstid. Noe Kokobay og Tsehay kan risikere om de må dra.
Menneskerettssituasjonen i landet gjør det uaktuelt å reise tilbake.
– Gi amnesty
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) sier til Utrop, at det bor over 200 personer på norske asylmottak som har bodd her i over 10 år, ifølge tall hentet fra UDI.
– Personer som Kokobay, som norske myndigheter ikke har klart å returnere etter ti år i Norge, bør få amnesti, sier Pål Nesse, generalsekretær i NOAS.
Nesse forteller at andre land i Europa setter en grense for hvor lenge man kan ha returnerbare asylsøkere.
– Når norske myndigheter ikke har klart å returnere asylsøkere etter ti år, bør de få amnesti, forteller Nesse.
Han forteller at asylsøkere har utreiseplikt, men folk som bor i asylmottakene er folk som norske myndigheter ikke har klart å returnere.
– De bor der fordi de har rett til å ha et tak over hodet, men de får ikke jobbe og betale skatt, og har begrensede rettigheter. Det er en lei situasjon, sier Nesse.
– Det som er spesielt er at flertallet av de som bor lenge på norske asylmottak kommer fra land i konflikt, nærliggende land med uro og konflikt og overgrep, og det skiller dem fra andre migranter. Hjemlandet ønsker ikke å ta dem i mot, eller at de mangler dokumenter. Om man går noen år tilbake i forvaltningen, så finner vi i NOAS noen ganger feil som har blitt begått, forteller han Utrop.
– Vi hadde ikke vært her i ti år om vi hadde løyet
– Hva ønsker du å si til norske myndigheter?
– Hva mer skal til for at vi skal få samme muligheter og rettigheter som andre. Myndighetene krever bevis fra oss for hendelser som aldri har skjedd. Vi har virkelig gitt alt og mer, men ingenting er godt nok.
– For oss har tiden stoppet opp nå. Det er ingen ting å gjøre, avslutter han.
