Foto: Claudio Castello
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Utrop møter Allende i det han er på Norgesbesøk, i forbindelse med 50-årsmarkeringen for militærkuppet i september 1973.
Sepulveda Allendes meksikanskklingende aksent avslører et så å si halvt liv i eksil. Han er sønnesønn til Chiles styrtede president Salvador Allende (1908-1973).
Kuppet og den påfølgende undertrykkelsen av flere ti- og hundretusener chilenere førte til at mange måtte flykte fra landet. Sepulveda Allendes foreldre havnet i Mexico kort tid etter at general Augusto Pinochet innførte et militærdiktatur som skulle vare i 17 år.
Først i 1990, da han var tenåring, og demokratiet hadde vendt tilbake, kunne Allende reise tilbake for å markere bestefarens offisielle statsbegravelse.
– For meg var dette en veldig spesiell markering. Først da kunne jeg se på meg selv som chilener. Siden jeg ble født i Mexico i 1976, hadde jeg egentlig alltid sett på meg som mexicaner. Etterhvert som jeg vokste opp ble jeg mer bevisst på mitt opphav, og historien bak min families eksil. Jeg ser for meg at mange unge og barn av chilenere som ble født i eksil, eller flyktet som barn, har hatt den samme identitetsskvis. Ofte har man vokst med et bilde av Chile som ikke samsvarer med realiteten, med det Chile man møtte når man returnerte.
Vond retur
Hos Allende-familiens hus i Mexico City ble revolusjonær musikk fra Folkefront-tiden (Allendes regjering i årene 1970-73) spilt, og bestefarens politiske tanker innprentet fra tidlig av.
– Som unggutt ble jeg veldig politisk engasjert, spesielt med tanke på det vonde som skjedde i Chile, og med tanke på at flere titusener var spredt utover landets grenser.
Å returnere tilbake var ikke lett for familien, husker han.
– Landet våre foreldre kom tilbake til var et helt annet enn det de forlot. Et langt mer forbrukerstyrt og individualistisk samfunn. Militærregimets økonomiske reformer skapte kanskje historiens kapitalistiske samfunn. Et samfunnssystem hvor skolene, alderspensjonene, ja selv drikkevannet er så å si fullstendig privatisert, og tar ikke vare på folks grunnleggende behov. Et land hvor de som ligger nederst på rangstigen utsettes for strukturell og økonomisk undertrykkelse, og hvor ulike samfunnsklasser lever ulike liv.
I 2019 brøt opptøyene ut mot den daværende høyreorienterte regjeringen. Opptøyene lammet landet, og resulterte i en pågående politisk prosess, hvor man skal avtale en ny grunnlov.
Allende, som jobbet som førstehjelp for dem som demonstrerte, ser dette på begynnelse for et likere og mer rettferdig samfunn.
– Folk krever endringer, fordi samfunnsmodellen vi har hatt de siste 30 årene kan ikke holde ut på lang sikt. Som lege og psykolog er min oppfatning at samfunnet skaper syke folk. Systematisk undertrykkelse skaper angst og stressrelaterte lidelser. Santiago er et av hovedstedene i verden som ligger på topp når det gjelder bruk av antidepressiva. Og så følger jo også et stort narkotikaproblem.
Kulturmangfoldige medisinstudier
Sepulveda Allende førte sitt politiske engasjement inn i yrkesvalget. Etter å ha fullført gymnas i Chile, valgte han å studere medisin på Cuba.
I voksenlivet har han også bodd i utlandet, blant annet i Venezuela, hvor han utøvde legeyrket, noe han også har gjort i Chile.
– Jeg så for første gang et mangfold av kulturer på Cuba. Landet er en medisinsk stormakt, og utdanner ikke bare egne borgere, men også leger fra andre land i Latin-Amerika, Asia og Afrika. Land som led, og ennå lider med helseproblemer som blant annet underernæring.
Når migrasjon blir årsak til samfunnsproblemer
Som et av landene med størst økonomisk og politisk stabilitet har Chile de siste årene tiltrukket seg mange nyankomne.
Allende ser likhetstrekk i sine egne personlige erfaringer i utlendighet med det haitianere, colombianere, peruanere, venezuelanere, og andre gjennomgår.
– Jeg vet selv hvordan det er å være “den andre” i et samfunn som ofte ikke føles som ens eget.
Selv er han bekymret på hvordan enkelte medier knytter migrasjon opp til kriminalitet.
– En ting er at kriminaliteten har økt, i Chile og andre steder i verden. Men det handler ikke kun om migrasjon, men om at mange er i nød, og må ty til kriminalitet for å overleve. Jeg ser jo at det er spesielt høyresiden, og særlig ytre høyre som har lyktes med denne koblingen.
– Vil du helt og holdent avvise en slik kobling?
– At man er fattig og migrant kan ikke sees som hele forklaringen. Her handler det om at visse grupper har utnyttet migrasjonen til å introdusere kriminelle strukturer. Spesielt gjelder dette hvordan kriminelle grupper fra Colombia og Venezuela har infiltrert seg. Vi har å gjøre med mektige og rike bakmenn som styrer narkotika- og menneskehandel, som foretar bestillingsdrap. Colombianske mafiaer har ofte opprinnelse fra paramilitære grupper som kjempet mot hverandre i flere tiår, og har nå ankommet landet.
Gjenspeiler diskursen i Vesten
Allende mener den nåværende diskursen i Chile gjenspeiler mye av det man har sett de siste årene i USA og Vest-Europa.
– Et viktig komponent her er måten frykt blir utnyttet. Frykt overfor vold og kriminalitet, og usikkerheten som dette medfører. Usikkerheten fører ofte folk til å tenke at volden og kriminaliteten er langt større enn den er, godt hjulpet av en sensasjonalistisk presse. Ytre høyre utnytter videre denne usikkerheten for å komme med autoritære tiltak. Ofte er tonen: “Vi skal sørge for å å gjøre slutt på kriminaliteten” og “Migrasjonen har skylden”. Jeg ser dette som en diskurs som grenser til fremmedfrykt.
– I Europa har denne debatten gått i lengre tid, mens for chilenere er dette en ny erfaring. Hvordan ser du på situasjonen?
– Flere chilenere er blitt mer innvandringskritiske eller fiendtlige i takt med at innvandringen har økt, så dette er en diskurs som får flere tilhørere. Ofte snakkes det også om at “innvandrernes tar folks jobber”. Likevel er årsaken at velstående chilenske kapitaleiere heller ansetter udokumenterte innvandrere på luselønn enn chilenere som vil kreve bedre lønnsbetingelser og arbeidsforhold. Et eksempel er haitianerne som jobber i jordbruket, for chilenske vingårder og fruktfirmaer, som tjener millioner hvert år i eksporter til utlandet.
Han knytter også opp denne problematikken i forhold til landets interne forhold.
– I kjølvannet av 2019-protestene stiller folk seg mer kritiske til samfunnsmodellen og kapitalismen. Følgelig blir også folk blitt mer kritiske overfor de regjerende klassenes utbytting av vanlige folk gjennom innvandring. Men dette er ikke en innvandringskritikk i seg selv, men del av en generell kritikk av ny-liberal økonomisk politikk, og av tungrodde institusjoner som oppleves som lite demokratiske for vanlige folk.
