Foto: Ram Gupta
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Til daglig sitter den norsk-irakiske 23-åringen i AUFs sentralstyre, hvor hun er ansvarlig for internasjonal politikk.
Imad kom til Norge sammen med mor og søsken i 2001 på familiegjenforening, fem år etter at faren ankom Norge. Resten av familien flyktet fra Irak til Iran, og bodde åtte måneder der før de søkte om familiegjenforening.
– Vi kom som politiske flyktninger. Jeg forbindet på det tidspunktet politikk med alt som var slitsomt, og var egentlig ikke politisk interessert i utgangspunktet.
Når Listhaug bruker begreper som gullstol på nynankomne, og når folk som vil stramme inn på migrasjonen over Middelhavet beskrives som mordere, så er vi på et feilspor.
Så kom 2011. Terrorangrepene 22. juli og den arabiske våren endret Hodas oppfatning, og hun ble politisk aktiv. Imad meldte seg inn i AUF i 2012 etter å ha rådført seg med en klassevennine som var aktiv.
– Opprørene i den arabiske verden, ble fulgt av Norges og Vestens bombing av Libya, og stormaktenes innblanding i krigen i Syria. Her går det en rød tråd, fra krig til flyktningsstrømmen som kom til Norge og Europa flere år senere. 22. juli førte til ettertanke og vilje fra min side til å forsvare det norske demokratiet.
Se på grunnene bak flukt
Imad sier det er ikke nok å snakke om flukt og migrasjon, men ha en ærlig debatt om grunnene til at dette skjer.
– Ingen flykter for moro skyld. Ingen ønsker å forlate det de har kjært, forklarer hun.
– Frontene er steile i innvandringsdebatten. Hvordan kan vi dempe konfliktnivået?
– Vi har alle et ansvar for å føre et menneskelig ordskifte. Folk må i større grad diskutere faktabasert. Når Sylvi Listhaug bruker begreper som gullstol på nynankomne, og når folk som vil stramme inn på migrasjonen over Middelhavet beskrives som mordere, så er vi på et feilspor. Ord kan være med på å øke hatet mot både flyktninger, politikere og motdebattanter, så man må tenke seg om.
Når folk sees som utgiftposter
Imad er også kritisk til den seneste tids integrerings- og innvandringspolitikk, særlig på et punkt:
– Vi får ikke nok folk fort ut nok i jobb. Jeg har selv sett dette i min egen familie, hvor moren min måtte streve i ti år med å få godkjenning for utdanningen sin fra Irak. Inntrykket jeg sitter med, er at folk lærer aldri godt nok norsk, og blir sett på som utgiftsposter heller enn en menneskelig ressurs.
– Hvor viktig er det for integreringen at det blir flere felles møtepunkter mellom befolkningen og innvandrere?
– Svært viktig, og særlig når det gjelder barna, som skal vokse opp i Norge, og bli fremtidige borgere. Skolen, barnehagene og idretten er viktige arenaer for denne integreringen. Skolen kan bli enda bedre som fellesskole, som et sted som kan skape samhold av unike og ulike familier.
Hun ser her et skille mellom barn og foreldre.
– Barn kommer med en gang i skole og barnehage, og glir lettere inn i et lokalmiljø. Arbeidslivet er vanskeligere å komme innpå, slik at voksenintegreringen går saktere. Norge er et samfunn hvor organisasjonslivet og dugnadsånden har en sterk rolle, men dette er ikke mange innvandrerforeldre klare over.
Ikke overrasket av bistandsutspill
Etter regjeringsutvidelsen hos de borgerlige og KrFs overtakelse av bistandsposten, har Frps Jon Helgheim formanet den nye bistandsministeren Dag Inge Ulstein om at Norge skal bruke bistand som pressmiddel i flyktningpolitikken. Utspillet overrasker ikke AUFeren Imad.
– Frp har gjennom sin manglende innsats på bistand skaffet seg nærmest null troverdighet. Partiet har som regel alltid gått inn for kutt til bistandssektoren. Indirekte har de gått mot sin egen politikk. Kutt i bistand vil gi mer krig og konflikt. Frp, som vil ha strammere og mindre innvandring, burde satse mer på bistandsmidler, som igjen skaper mer fred i konfliktområde, Som igjen skaper mindre migrasjon til Norge.
Til høsten er Imad oppført som femtekandidat til Viken Ap.
– Noe av det mest inspirerende med å være i AUF er at man får jobbet lokalt og internasjonalt. Og at man ser mange av de samme skillelinjene i Norge som andre steder. At det handler om solidaritet kontra veldedighet. Gi et folk et anstendig liv, ikke bare yte hjelp, men gi folk verktøy slik at de kan stå opp for seg selv.
—–
Talspersonen er en intervjuserie med ungdomspartienes innvandrings- og flyktningpolitiske talspersoner.
