Foto: Derek Mindler
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
I et intervju med nettstedet favne.no snakker Popovac, som selv kom til Norge fra Bosnia som som krigsflyktning i 1993, om det han kaller “postmigrasjonsvansker”.
Først og fremst er postmigrasjonsvansker vansker som flyktninger opplever i det landet de kommer til, og hvor man opplever at man blir en slags ikke-person.
– Ofte er dette vansker som er knyttet til det å stå utenfor arbeidslivet. Det å miste kontakt med de sosiale rollene som man hadde tidligere. Slik at man opplever at det man har av ferdigheter, kunnskap og kompetanse, det man har av sine identiteter i dette nye landet, ikke blir bekreftet og anerkjent. Selv om det er forbløffende mye kunnskap de kommer med, sier psykologen.
Det er en veldig truende opplevelse.
Når man mister livskontrollen
Norsk-bosnieren, som er utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo, forklarer at flukt er en slags overgangsfase der man ikke har mulighet til å planlegge livet sitt. Man er prisgitt omgivelsene, og må gi seg hen til omstendigheter man ikke har kontroll over.
– Det er en veldig truende opplevelse. For vi ønsker jo alle å ha kontroll over livene våre. I hvert fall vil vi ha en illusjon om kontroll. Å være på flukt er et kjempetap av kontroll.
Søker seg til likesinnede
Når etniske flyktninggrupper søker seg til hverandre i det nye landet de kommer til, er det ikke fordi de har en manglende interesse for å integreres.
– De har et psykologisk behov for å møte andre som har samme historie og bakgrunn. Som kan bekrefte identiteter på en annen måte enn vertssamfunnet. Man må rett og slett ha en slags luftboble å puste i, sier Popovac.
