- Hjemlandsferie eller Granka? - 11.07.2019
- Midlertidig lavere lønn vil fremme integrering - 24.06.2019
- Hvorfor er vi besatt av lys hud? - 11.06.2019
Noor har kommet med oppsiktsvekkende synspunkter i Dagsavisen, hvor hun foreslo en bosetningspause i Oslo for nyankomne flyktninger og innvandrere.
Oslo bør få fritak fra å bosette nye flyktninger, ellers vil forskjellene bare øke i en allerede segregert hovedstad, skriver hun blant annet i kronikken.
Hun viser videre til sine egne observasjoner fra hjembydelen Søndre Nordstrand.
Fokuset ligger på å ha mest mulig rett, noe som kan gi tunnelsyn og lite åpenhet for nyanserte løsninger.
Men å gå mot sin egne meningsfeller, og å si seg delvis enig i Frps Christian Tybring Gjedde, koster henne politiske poeng. Uttalelsene førte til sterk diskusjon på sosiale medier, og en motkommentar i pressen
Samfunnsdebattant Umar Ashraf, også tilknyttet styret i Minotenk, skriver på kronikkplass i Dagbladet at det er flere grunner til at hypotesen om “white flight” er problematisk i en integreringsdebatt.
Utspillet fra Noor åpner en Pandoras eske i en debatt som er sterkt polarisert. Som handler om følelser, mennesker og identitet mer enn om tørre tall. Hvor sterke skillelinjer og skyttergravmentalit ofte kan hindre debattantene i å se sakens ulike sider. Fokuset ligger på å ha mest mulig rett, noe som kan gi tunnelsyn og lite åpenhet for nyanserte løsninger.
I en slik setting er øvelsen fra Noor viktig. En trenger ikke å være 100 prosent enig verken med henne eller Tybring Gjedde. Men faktum er at det finnes integreringsutfordringer i Oslo, og at spredt bosetning mest sannsynligvis vil tvinge seg frem hvis man ikke handler nå.
Spredt bosetning har til tider vist seg å være et svært vellykket virkemiddel. Kommuner er villige til å ta imot, og mange opplever at det er lettere å bli en del av et lokalsamfunn på et lite sted. Har man jobb og bolig, så ordner både språk og tilknytning seg. Det handler om å gi folk et bedre liv.
Hvis innvandringen frem mot 2050 holder seg på et høyt nivå, vil sannsynligvis opptil 22 prosent av befolkningen ha bakgrunn utenfor Norge. Det gir oss nye utfordringer, som vi mest sannsynligvis må løse på andre måter enn i dag. Men en rød linje går igjen, og det er å opprettholde tillitssamfunnet og at folk føler seg inkludert og som en del av løsningen fremfor problemet.
Å diskutere ulike tiltak i integreringsdebatten uten å bli satt i bås i den ene eller den andre leiren kan oppleves som et ønskedrøm. Men det er det vi må strekke oss etter.
“Oss og dem”-tenkningen er et langt dårligere alternativ.
