Foto: Privat
I dag markeres Verdensdagen for psykisk helse. Utrop møter norsk-tsjekkiske Michael Balner (51), som skriver dikt han publiserer på Facebook. I dag har han omtrent 200 dikt som er delt på sosiale medier.
For ham var alkohol en måte å lette på smertene.
– Diktene jeg har skrevet, er skrevet med koffein i blodet. Alt kommer fra et rent sinn. Jeg kan ikke lenger forestille meg å forurense tankene mine med noe som påvirker dem, som alkohol, røyk eller noe annet.
For ett år siden begynte han å skrive dikt om de innestengte følelsene han har båret på helt siden barndommen i det tidligere, kommunistiske Tsjekkoslovakia. I landet som hadde tette bånd til Sovjetunionen, ble protester mot den sovjet-baserte kommunismen slått hardt ned på.
– Jeg vokste opp på et sted, der det var mye frykt hele tiden. Ingen visste hvem som kunne angi deg. Alle var redde for kommunistpartiet. Vi var ikke en motstandsfamilie, men faren min var ikke kommunist. Det var nok for at vi ble utsatt.
Når Berlinmuren faller i 1989, er han 17 år gammel. Han forteller om en tøff oppvekst.
– Familien, skolen og lærerne kunne slå oss. Det var vanlig med slag på skolen. Man blir herdet, også blir man formet av det. Jeg klarte aldri gjennom livet å holde på nære forhold, men årsakene var de samme. Det var et gjentakende mønster, men jeg forstod det aldri.
I familien er det ikke rom for å snakke om følelser, forteller han. Når han er 26 år gammel, flykter han fra sin far til Norge, og starter som masterstudent på informasjonsteknikk i Oslo.
– Da jeg flyktet fra byen min, fra landsbyen min i Tsjekkia, flyktet jeg fra ham. Fra familien, og jeg tror han aldri kommer til å forstå det. Det er det diktet «To my father» handler om.
– Hva gjorde at du startet å skrive?
– Vi var tre søsken, og vi lærte aldri å snakke om følelser med hverandre, eller med foreldrene våre. Jeg tror faren min hadde psykiske problemer, han var en fungerende alkoholiker, og på skolen ble jeg mobbet. Det er flere ting som gjorde at jeg startet å skrive, men alle de faktorene bidro til at jeg ble herdet. Følelsene var stengt inne, også lager man en beskyttelse rundt seg, slik at man fremstår som tøff. Det gjør at man ofte demper den indre spenningen med en drink, og gjerne en til.
Flyktet fra sin far
I diktet «To my father» beskriver han om forholdet til sin far.:
– Hva handler det om?
– Det er den mest smertefulle relasjonen i mitt liv, til min far. Det å oppfatte alt som et angrep, det er en utrolig slitsom tilstand å leve i. Det er dét reaksjonsmønsteret jeg så veldig tidlig hos meg selv, og som jeg arvet fra ham. Diktet handler om dette.
– Det tar tid før man klarer å forstå de mekanismene, og at det er en måte man reagerer på.
Terapiformen Internal family system therapy ble redningen. En relativt ny, evidensbasert terapiform, forteller han, som går ut på at man har ulike deler i personligheten, som er i konflikt med hverandre.
Terapien gir han ord og begreper, som forklarer hvorfor han reagerer slik han gjør.
– Er det en måte å rense tankene på, det å skrive dikt?
– Det hjelper meg i min terapi, en type terapi som hjelper meg med mine traumer. Internal family system therapy er en relativt ny tilnærming, som går ut på at man har mange forskjellige deler som utvikler seg gjennom livet på grunn av omgivelsene dine. Det var ikke rensende, det var fullstendig kræsj, men så kom diktene, som en slags renselse.
Før kunne han ikke beskrive hvorfor han noen ganger følte på sinne.
– I diktene beskriver jeg de forskjellige delene i meg, hvordan de oppfører seg inne i meg. Det hjelper meg å se, noen ganger i forferdelse hva jeg sier og gjør, uten å kunne gripe inn, men så kan jeg skrive om det. De hjelper meg å forstå disse delene og situasjonene med å gjøre meg klar over dem. Det er en del av reisen min. I fremtiden klarer jeg forhåpentligvis å være klar over de unødvendige, overdrevne og negative reaksjonene.
Hvilke situasjoner kan det være?
– Jeg har en ti år gammel datter, og hun sa ganske ofte “pappa, du er streng!”, og så svarte jeg at “nei, jeg er ikke streng, jeg er tydelig.” Når jeg så på dette fra en annen vinkel, forstod jeg at jeg var urimelig og ubehagelig i måten jeg reagerte på.
Han forteller det tar tid før han klarer å forstå de mekanismene.
– Når det virkelig gjaldt, og kjæresten min trengte å snakke om noe som var vanskelig, om følelser, så kunne det skje at jeg gikk inn i det «svarte hull». Jeg har skrevet mange dikt om det svarte hull, et hull jeg falt inn i som gjorde at jeg ikke kunne snakke, eller bevege meg, eller si et ord. Og i noen tilfeller så klarte jeg bare å bjeffe noe tilbake som en sint hund. Jeg opplevde alt som et angrep, ting som bare var et enkelt spørsmål.
– Hva handler diktene om?
– Diktene handler om mine følelser, og hvordan jeg ser verden, og det som skjer inne i meg. De mørkeste delene av meg selv. Jeg håper at etter hvert som jeg går i gjennom terapi, at det endrer seg, og at blikket retter seg mer utover og blir mer positivt.
– Menn må bevise at de klarer det
Balner forteller at når det ikke er en kultur for å snakke om mental helse, kan det være utfordrende. Mange unge opplever at det stilles høyre krav i samfunnet, og blant noen kan det være vanskelig å be om hjelp. I dag er det flere menn enn kvinner som tar livet sitt, ifølge forskningssenteret Kilden som Balner viser til.
– Hvorfor kan det være vanskelig å snakke om mental helse?
– Man blir formet av omgivelsene man vokser opp og utvikler seg i, og når det er forventet at menn skal være tøffe, og de ikke skal gråte, men bevise at de klarer alt, så er det ikke lett.
Han forteller, at selv i familier der de snakker om følelser, kan det være vanskelig for gutter og menn å åpne seg.
– Også et individ som har en mor eller far som virkelig snakker om disse tingene, kan ikke bare komme ut til kompisene sine og snakke om dette her. Det er ikke noe jeg vet, men jeg tror nå at hvis man ikke gjør den jobben med seg selv og er bevisst om sine egne svakheter, styrker og følelser, klarer man heller ikke å ta imot en slik samtale. Noen ganger er det som å kaste en stein på en mur, det bare preller av.
Å slite kan bli sett på som en svakhet
– Hvorfor er det stigma om mental helse?
– Først og fremst tror jeg fordi det blir sett på som en svakhet. Du sier at du har et problem eller en følelse, og blir oppfattet som svak. Da jeg fortalte om hvordan jeg har det til min mor, sa hun “Ikke du også, jeg trodde du var så sterk.” Først og fremst, det stigmatiseres, på grunn av dette. Det blir sett på som en svakhet.
– Hvis du ikke er i en sirkel hvor det er innafor å snakke om mental helse, er det vanskelig.
