Kirkeasylanter med kritikk mot Iran

De kom til Norge i 2014 og har bodd på flere asylmottak. Nå er det ett år siden de to iranske kvinnene gikk i kirkeasyl i Øvre Bardu kapell. Flytkningkvinnene kom til Norge på grunn av religiøs forfølgelse i hjemlandet. Saken har vært omtalt av Vårt Land.

Ikke trodd

Deres første asylsøknad ble avslått etter bare ti dager.

– Vi ble ikke trodd, og med et så raskt svar er vi veldig usikre på om vi ble tatt på alvor, sier Safideh Sami.

Kirkeasyl var siste utvei.

De har søkt om utsatt iverksetting av utreise, mens saken deres behandles. Men svaret fra Utlendingsnemnda som kom i januar var negativt. UNE mener at «det ikke vil vanskeliggjøre behandlingen av saken i vesentlig grad at klagerne må reise fra Norge».

Nå lever kvinnene i konstant frykt for å bli sent tilbake til hjemlandet.

Ingen alternativer

Kirkeasyl var siste utvei, mener Sefideh Sami. Hun sier også at hun ikke har mye håp igjen.

– Vi sover dårlig og lever med konstant redsel for å bli hentet og sendt ut av landet, sier hun.

De har laget en utstilling for å rette oppmerksomheten mot det iranske regimet og forholdene det iranske folket lever under. I år er det 40 år siden Den iranske revolusjonen som resulterte i en islamsk republikk i Iran.

– De ytringene vi kommer med nå, sees på som en kriminell handling i Iran, sier Sami.

Noe positivt

Det var kvinnene selv som kom med ideen om å fortelle sin historie gjennom kunstinstallasjoner. Rundt 20 lokale kvinner startet en støttegruppe for de to kirkeasylantene.

– Jeg er imponert over pågangsmotet de viser fra sitt «fengsel». I en uhyre vanskelig situasjon utviser de en positiv aktivisme, for å opplyse folk om grunnen til at de måtte flykte, og med tanke på å kjempe for andre i tilsvarende situasjon, forteller Per H. Andersen som er kontaktperson for støttegruppen.

Han sier at de iranske kvinnene har tilført bygda noe positivt.

– De er gjestfrie og opptatt av andres ve og vel. Det er imponerende med tanke på utryggheten de selv kjenner på som en konstant belastning, sier Andersen.

De to kvinnene håper at utstillingen kan vises flere steder, der de vil invitere andre eksiliranere til å delta. Foreløpig er det planer om å vise utstillingen i Tromsø.