– Den manglende omtalen av Alis bortgang i Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet er symptomatisk for hvordan han er blitt neglisjert der de siste 15 årene, sier artist Kohinoor Nordberg. Hun er Ali Farahs tidligere samboer og mor til deres felles datter, Shadia Farah-Nordberg (16).
I august 2007 ble tolken og SFO-læreren Farah, norsk statsborger og født i Somalia, kjent over hele landet. Årsaken var at to ambulansesjåfører nektet å ta ham med i ambulansen etter at han ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo. Hele 14 vitner observerte og reagerte sterkt på oppførselen fra sjåførene. Vitneforklaringer og lydopptak fra Sofienbergparken viser at ambulansesjåførene blant annet sa «la han ligge der og sprelle» og «toget har gått for denne herremannen».
Da sjåførene forlot parken, kalte de på sambandet vitnene i parken for «masse hippier og det ene med det andre …» I VG kom det tidlig fram at da den ene sjåføren var i begynnelsen av 20-årene, var han del av det nynazistiske miljøet Boot Boys. Begge sjåførene ble ilagt advarsel fra Statens Helsetilsyn for brudd på to paragrafer i helsepersonelloven.
Etter hendelsene i Sofienbergparken fikk Farah hjerneblødning, og han utviklet epilepsi. Og i sommer døde han, 53 år gammel. Familien mener det var ettervirkningene av slaget, hetsen og mediekjøret som gjorde at den godt trente mannen ble stadig sykere. Men til tross for at Farah ble omtalt i over 7000 medieartikler, har de mest aktive avisene unnlatt å nevne at mannen bak «Ali Farah-saken» nå er gått bort. Aftenposten omtalte Farah-saken i et stort oppslag så sent som i desember 2020.
Klassekampen «prøvde å få inn en nekrolog»
3. september holdt Antirasistisk Senter en større minnemarkering for Farah. Dagen etter publiserte Utrop den mye delte kommentaren «Det du ikke fikk vite om Ali Farah (1970–2023)». To dager senere publiserte Tidsskriftet Sykepleien et intervju med et av vitnene, Ragnhild Storstein Spilker, som i 2007 vant Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern.
Og lørdagen etter publisert Dagsavisen en helsides reportasje fra minnemarkeringen, under tittelen «Det var som om lyset sluknet etter hendelsen». Dagsavisen siterte hva datteren Shadia fortalte i en av sine to taler under minnestunden: «Alltid når pappa hentet meg i barnehagen, så kunne skuldrene senkes og hjertet lettes. Det var ingen som forsto så godt som han gjorde. Pappa var solskinn på en regnværsdag.»
Men bortsett fra disse tre publikasjonene, har det vært tyst. Verken Aftenposten, Klassekampen eller Morgenbladet har nevnt Farahs bortgang, tross at de har omtalt ham på svært sentral plass gjennom flere år. På spørsmål fra Utrop svarer Mari Skurdal, ansvarlig redaktør i Klassekampen, slik i en e-post på hvorfor avisen ikke nevner Farahs dødsfall:
– Vi prøvde å få inn en nekrolog, men det ble ikke av. Så vidt jeg husker, fikk vi ikke svar der vi prøvde. Vi har ikke dekket dødsfallet utover det, og det pleier vi heller ikke å gjøre med mindre det er veldig store navn. Vår dekning tidligere går noen år tilbake, fra før min tid som redaktør, sier Skurdal (Bjørgulv Braanen var den tidligere redaktøren, red. anm.)
– Vil Klassekampen nyansere noe i forhold til det dere har trykket om Farah?
– Artiklene finnes tilgjengelig i vårt arkiv, og de som vil, må gjerne mene noe om dem. Jeg har sett at Dag Herbjørnsrud har publisert en tekst i Utrop som blant annet tar opp vår
dekning, svarer Skurdal.
Hun viser her til Herbjørnsruds kommentar «Det du ikke fikk vite om Ali Farah (1970-2023)». Han argumenterer der for at Klassekampen blant annet ikke hadde dekning for påstanden i 2008 om at Farah ikke ønsket møte sjåførene, noe avisen vinklet med på sin forside, der de samtidig brukte et stort nærbilde av Farah.
Klassekampen lot sjåfør og advokat gå ut med kritikk av Farahs upubliserte tekst, før Farah hadde fått teksten sin på trykk.
Morgenbladets Slotnæs beklager
En som er mer selvkritisk enn Skurdal, er Morgenbladets redaktør for ideer og debatt, Marit K. Slotnæs. 17. oktober 2008 skrev hun kommentaren «Finn rasisten. Hvem trodde at hvite mennesker i Vesten har monopol på rasisme?»
Hun gikk der ut mot Ali Farahs kronikk «Slik jeg ser det» i ukemagasinet Ny Tid (10.10.08). Farah svarte i Ny Tid på en åtte siders artikkel, «En stemplet mann» (03.10.08), med en av de to sjåførene i Aftenpostens A-magasin.
Slotnæs formulerte seg slik i «Finn rasisten»-kommentaren i Morgenbladet i 2008: «Vi kan gå lenger, og hevde at Farah med denne kronikken står frem som den virkelige rasisten i Sofienbergparken.»
Og hun tilføyde: «Skal vi ta det Ali Farah skriver alvorlig, vil den rasjonelle responsen neste gang vi passerer en gjeng somaliske menn være å gå i en bue utenom. For hvordan skal vi møte blindt raseri med noe annet enn frykt og tilbaketrekning?»
Slotnæs ga ingen eksempler på hvilket «blindt raseri» Farah skulle ha vist. Når Utrop spør om Slotnæs ennå står for det hun skrev for 15 år siden, svarer hun nå at det «ikke var Farah» selv hun mente å kritisere:
– Det kommer frem av sammenhengen, men for mange vil denne distinksjonen uansett fremstå som semantikk og flisespikk, er en del av svaret fra Slotnæs.
– Ali Farahs kronikk skapte rabalder i nisjeavisene, og jeg ser med dagens øyne at også min kommentar bærer spor av affekt. Den ble skrevet i en spesifikk sammenheng i en helt annen offentlighet. Det gjør inntrykk når datteren skriver at lyset sluknet i faren etter hendelsen og mediedekningen av den. Her er det en livshistorie som bør fortelles, uttaler Slotnæs.
Men Morgenbladet har ennå ikke omtalt Farahs bortgang. Ansvarlig redaktør Sun Heidi Sæbø viser til at tekstene om Farah ble publisert før hun ble redaktør (daværende redaktør var Alf van der Hagen, red. anm.). Sæbø henviser til Slotnæs.
På spørsmål om hun vil kommentere Herbjørnsruds kritikk av hennes femten år gamle kommentar, svarer Slotnæs:
– Det at han skriver rett etter at Ali Farah er død, gjør det også krevende å svare. Det er noe som heter «hvil i fred», og hvor langt skal vi gå i å debattere over en død mann?
Men hun legger til:
– Når dette er sagt, så vil jeg likevel beklage setningen som Herbjørnsrud fremhever, den som sier at «Farah med denne kronikken står frem som den virkelige rasisten i Sofienbergparken». Jeg skvetter selv når jeg ser den nå, og den er faktisk misvisende for det jeg forsøkte å formidle den gangen, sier Slotnæs.
Aftenposten: «Kan hende burde omtalt det»
Den avisen som Kohinoor Nordberg og de pårørende synes å reagere mest på, er likevel Aftenposten. 3. oktober 2008 publiserte Aftenpostens A-magasin et storslått intervju med den ene av de to ambulansesjåførene.
Verken Farah eller Nordberg opplevde at de reelt fikk komme til orde med samtidig imøtegåelse eller tilsvar, får Utrop opplyst. Aftenposten gjenpubliserte dette intervjuet med den ene sjåføren både i 2015 og 2020, sist gang under tittelen «En frikjent mann».
Nordberg forteller at Aftenposten ikke har tatt kontakt med dem for et intervju i løpet av disse 15 årene, tross flere oppslag med den ene sjåføren. Nordberg reagerer også på at Aftenposten nå ikke omtaler dødsfallet til Farah.
– Aftenposten virker ikke interessert i hvordan det har gått med Ali. Og avisen ønsker tydeligvis ikke vise respekt for den avdøde. De burde brydd seg noe om den personen de lagde et helt sirkus rundt og som led kraftig av det de stelte i stand, mens de satt og tjente penger på det, sier Nordberg til Utrop.
Utrop kontakter Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen.
-
Tone Tveøy Strøm-Gundersen, nyhetsredaktør i Aftenposten
– Hvorfor omtaler ikke Aftenposten Farahs bortgang, spesielt sett i lys av all mediedekningen dere har gitt saken og spesielt en av ambulansesjåførene?
– Det er et dødsfall vi ble kjent med en stund etter at det skjedde, tidlig i høst. Det kan hende vi burde omtalt det, selv om Ali Farah ikke har søkt offentlighet på mange år, svarer Strøm-Gundersen.
Kohinoor Nordberg sier til Utrop at det var spesielt etter at Aftenposten begynte å promotere saken til den ene ambulansesjåføren, fra 3. oktober 2008, at opinionen begynte å vende seg mot Farah. Dette tross at det var Farah som var i en hjelpeløs tilstand da sjåførene forlot ham.
– Media har stor innflytelse på meningene til folk flest. Saken utviklet seg til å bli fremstilt som om vi hadde ført det norske folk bak lyset. Og at Ali på noen måte hadde skyld i situasjonen. Det var for mange tydeligvis verre at noen problematiserte systematisk rasisme i helsevesenet enn at en hardt skadet svart mann ble liggende hjelpeløs igjen i en park, sier Nordberg.
«Over natten snudde saken opinionen»
A-magasinet trykket «En stemplet mann»-intervjuet om igjen i 2015. Avisen la da til avsnittet «Hvordan gikk det med ambulansesjåføren i ettertid?», der det står: «Intervjuet med ambulansesjåføren 3. oktober 2008 er blitt stående som en av de store etablerte sakene i norsk offentlighet. Over natten snudde saken opinionen, og satte rasisme og forhåndsdømming på den offentlige agendaen.»
Utrop tar kontakt med dagens redaktør for A-Magasinet, Lillian Vambheim (Kjersti Løken-Stavrum var redaktøren i 2008, red. anm.). Vambheim og avisen fikk mulighet til både samtidig imøtegåelse før Utrop-kommentaren ble publisert 4. september, og hun er også blitt tilbudt tilsvar, men har unnlatt å takke ja til tilbudene. Vi spør om Vambheim synes avisen har dekket saken balansert nok. Hun svarer på epost:
– Intervjuet med ambulansesjåføren, mer enn ett år etter at Ali Farah ble utsatt for vold og forlatt i Sofienbergparken, førte til et voldsomt stemningsskifte i den offentlige debatten, som dessverre gikk ut over Ali Farah. Det overrasket de som jobbet med saken den gangen, skriver Vambheim.
Hun kommenterer ikke kritikken fra Herbjørnsrud, som i Utrop-kommentaren påstår at A-magasinet ga en uriktig framstilling ved å gi inntrykk av Farah ikke lå nede på bakken da sjåførene kom. Avisen slo i 2008 opp et bilde av at Farah sto oppreist da de dro, men uten at avisen opplyste at de var sjåførene selv som hadde dratt ham opp fra liggende stilling. Herbjørnsrud omtaler Aftenpostens fremstilling, som ble førende for den videre debatten i Norge, som «manipulerende».
Vambheim svarer slik til Utrop:
– Hele saken var en spesiell sak, der mange mente de visste hvorfor det som skjedde i Sofienbergparken i 2007, skjedde. Vi ønsket å snakke med alle de involverte, skriver Vambheim.
Sykepleier og vitne Spilker reagerer
Men A-magasinet snakket ikke med noen av de 14 vitnene som var involvert i saken. En av dem som Aftenposten ikke har intervjuet, er sykepleier Ragnhild Storstein Spilker, som var tilstede i Sofienbergparken. Hun var vitne til at ambulansesjåførene ikke ville ta med seg Farah i bilen, og hun måtte selv gi Farah hjelp etter at ambulansen dro.
Utrop møter Spilker på Diversity Nordics Summit i Oslo, i begynnelsen av oktober. Hun er nå leder av Faggruppe for migrasjonshelse og flerkulturell sykepleie i Norsk Sykepleierforbund, og som vitne og fagperson reagerer hun sterkt på at Farahs bortgang har fått så lite plass i norsk offentlighet.
– Jeg synes den manglende omtalen er veldig merkelig. Han og saken fikk så mye oppmerksomhet gjennom så mange år, og nå forbigås det bare at han er død. Det må være veldig tøft for familien. Rasisme lever godt i samarbeid med stillheten, sier Spilker.
– Det virker som om sympatien snudde i denne saken bort fra Farah og over på ambulansesjåførene. Hva er årsaken til dette, tror du?
– Det var mye som var medieskapt. Men Farah og familien har opplevde også offentlige krenkelser fra eksperter i norsk helsevesen, svarer Spilker.
Hun viser blant annet til et innlegg fra professor i medisinsk etikk, Reidun Førde, i Aftenposten i 2011. Førde skrev blant annet: «Denne feilvurderinga har ikkje hatt alvorlege konsekvensar for pasienten, men den har øydelagt fleire år av ambulansepersonellet sine liv» (omtalt av Farahs svigerfar, Nils Nordberg, lenke her). Førde nevnte ikke noe om de alvorlige fysiske konsekvenser hendelsene i Sofienbergparken fikk for Farah.
– Hvem kan egentlig vurdere hva som er sannheten i en sånn sak utenom de som var til stede, spør Spilker retorisk.
– «Fargeblindhet» er den hvites privilegium
Under minnestunden hos Antirasistisk Senter sa en av hans venner: «– Ali hadde lys rundt seg. Han var inkluderende, omsorgsfull og hadde masse humor. Det var som om lyset sluknet etter hendelsen.»
Kohinoor Nordberg sier til Utrop at det var en veldig fin minnestund. Og at den hadde fokus på strukturell rasisme:
– Liv blir ødelagt. Og Norge mister også verdifulle ressurser ved å bagatellisere den strukturelle rasismen, sier Nordberg.
Hun mener det er veldig få melaninrike mennesker som sitter i maktposisjoner eller som innehar direkte makt i Norge.
– Da er det i praksis hvite mennesker som bedømmer hva som er rasistisk, sier Nordberg.
Farah fikk alvorlig hjerneblødning og ble liggende to uker i koma etter overfallet. Og han utviklet epilepsi og psykoser som følge av skadene. Nordberg sier at han hadde veldig god progresjon til å begynne med.
– Men så fortsatte saken i årevis. Og jo mer saken ble virvlet opp, jo oftere kom de voldsomme epilepsianfallene hans, sier hun.
– Alt dette må ha vært en voldsom belastning for en småbarnsfamilie?
– Ja, det har vært vanskelig, og spesielt for datteren min, sier hun.
Hun sier det ble spesielt vanskelig da det ble opprettet en Facebook-gruppe til støtte for ambulansesjåføren.
– Her var det veldig mye rasisme og hetsing av hele familien, sier hun.
Men Nordberg mener også media fra starten sensasjonaliserte saken. Istedenfor personfokus på ambulansesjåførene mener hun det heller burde vært mer fokus på systemet og selve hendelsen.
– Aktuelle spørsmål i offentligheten kunne da være: Hvorfor sviktet systemet? Og hva ville skjedd om en somalisk-norsk hadde sagt noe slikt i tjeneste?
– Tror du vi har kommet lenger i å bekjempe strukturell rasisme i dag?
– Nei, vi går en millimeter frem og en halv millimeter tilbake. Etablissementet og redaktørene forholder seg stort sett ikke til dette, fordi det som oftest ikke berører dem og deres familier, svarer Nordberg.
– Og det å være «fargeblind» er i stor grad den hvites privilegium. Jeg kjenner ingen melaninrike mennesker som har vokst opp i Vesten og påstår de er fargeblinde. Selvfølgelig finnes det alltid unntak, men jeg tror vi er et godt stykke enda fra at majoriteten av melaninrike bruker dette begrepet som argument for å belyse sitt hjertes fromhet, avslutter Kohinoor Nordberg.
