Foto: Claudio Castello
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Utgivelsen Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865-1940 av Jonas Bals er relevant i en tid der fascismen igjen er på fremmarsj.
Bals skriver om fascismens og rasismens røtter. Han skildrer kolonialismen, den amerikanske borgerkrigen og Ku Klux Klan, før han retter blikket mot Italia, Russland, Tyskland, Spania og Norge.
I boken tar han opp hva fascisme er før og nå, og hvordan den kan best bekjempes. Forfatteren viser i boken hvordan antifascistisk kamp har foregått i 100 år.
Gamle kamper som kjempes på nytt
– Først og fremst handler det om at fascismen igjen vokser, og det samme gjør rasismen. Vi ser at demokratiet i Norge også er under press. I mange av landene rundt oss er demokratiet veldig under press, og det er ofte demokratisk valgte ledere som svekker dem fra innsiden. Dette gjelder også land som ligger nær oss. I Sverige har Sverigedemokraterna sterk påvirkningskraft, og selv om de formelt sett ikke har regjeringsmakt, er de i ferd med å bygge ned sivilsamfunnet og den uavhengige pressen. I et av våre andre naboland, Russland, har Putin gått til krig i fullskala mot Ukraina, en krig som minner mer og mer om folkemord. I Italia har et parti med røtter i landets historiske fascisme fått politisk makt.
Vi ser et Midtøsten som igjen er i brann, der ekstremister på begge sider er villige til å begå forferdelige overgrep mot sivile i sin kamp.
Også utenfor Europa er det problemer, mener han.
– Vi ser et Midtøsten som igjen er i brann, der ekstremister på begge sider er villige til å begå forferdelige overgrep mot sivile i sin kamp. Jeg er også bekymret for situasjonen i India, hvor jeg hører om foruroligende ting, med hindunasjonalisme og hendelser som minner mer om etnisk rensing. Og hva som skjer i USA er vanskelig å si. Men vi vet at Republikanerne for lengst er overtatt av ytterliggående høyrekrefter, og at det ofte er fascister som setter tonen og agendaen.
Kunsten å ikke gjenta historien
Skal vi ikke gjenta historien fra 20- 30- og 40-årene så ser Bals som viktig å skrive om folk som den gang kjempet mot fascismen.
– Jeg tenker det er et paradoks at det finnes millioner av bøker om fascister og nazister, men nesten ingen om antirasister og antifascister. «Våre kamper» er første bind av to, og er et forsøk på å skrive antifascismens historie.
I boken nevner Bals flere ting som vanligvis ikke er i skolepensumet. Han skriver om etiopiske frivillige, og den raseintegrerte amerikanske bataljonen oppkalt etter tidligere president Abraham Lincoln, som kjempet på den spanske republikkens side under borgerkrigen (1936-39).
– Også palestineren Najati Sidqi var en av de mange som skjønte at kampen mot fascistene i hans eget hjemland sto i Spania. «Jeg er en arabisk frivillig, og jeg har kommet hit for å forsvare Damaskus i Guadalajara, Jerusalem i Córdoba, Baghdad i Toledo, Kairo i Zaragoza og Tétouan i Burgos», sa han. Han kjempet side om side med tusenvis av jødiske frivillige, som hadde sett fascismens ansikt i Tyskland, Østerrike, Russland og mange andre steder.
Går tilbake til 1800-tallet
I boken går Bals tilbake hele veien til 1865. For selv om fascismen fikk sitt navn i Italia i 1919, går tankegodset flere tiår tilbake.
– Jeg velger å starte historien til året da USAs borgerkrig sluttet, når slavene formelt sett ble frie og kunne stille til valg til demokratiske forsamlinger. Året etter oppsto Ku Klux Klan som en politisk terrorbevegelse som skulle tvinge de svarte i kne igjen.
Ku Klux Klan ble pionér for mye av det fascister i Russland, Italia og andre steder siden skulle gjenta.
– Først etter borgerrettighetsbevegelsen hundre år senere kan USA i realiteten kalle seg selv et liberalt demokrati. Det krevde mange generasjoners modige kamp å virkeliggjøre folkestyret.
Sørstatenes og nazismens lovverk
Ting som foregikk i Sørstatene i USA kunne gi et pekepinn på hvordan ting ville utvikle seg i Europa, sier han videre.
– Rasismen i USA var utkledd som vitenskap og som jus. Etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 sendte Hitler flere jurister dit for å studere hva de hadde gjort. De meldte tilbake at raselovene var helt fantastiske, men at de ikke kunne innføre like radikale lover i Tyskland. Noen år seinere gikk tyskerne som kjent veldig mye lenger, men de første nazi-lovene var altså en blek kopi av lovene i USA.
Ifølge Bals har den historiske rasismen i USA konsekvenser ennå i dag.
– Kampene som føres i dag er et resultat av slaveriet, og den senere segregeringspolitikken. I USA ble rasismen en så sterk del av samfunnsordenen at den fortsatt preger nåtiden. I dette ligger det også en annen viktig lærdom: Rasismen er ikke først og fremst noe som oppstår spontant, i folkedypet, men noe som skapes – ofte av vitenskapsmenn og overklassemenn, som plasserer seg selv inn i toppen av hierarkiet, både rase- og klassemessig.
Ser paralleller
Forfatteren har konsentrert mye av boken i årene rundt mellomkrigstiden (1918-1939). Han sier han dessverre ser nok paralleller til dagens situasjon med “de harde 30-årene”.
– Vi ser en bekymringsfull økning i rasistisk motivert vold, og at demokratiene forvitrer. Både muslimhat og jødehat vokser, og med det som skjer i Israel og Palestina nå, er jeg redd for at dette kommer til å bli enda mer forsterket.
– Vil grupper på ytre høyre “tjene” på krigen i Midtøsten?
– Jeg tror dessverre det. Vi har i de siste årene sett en sterk backlash mot kvinners rettigheter og mot ulike minoriteter, inkludert skeive. Det finnes sterke krefter som vil lage en koalisjon av reaksjonære krefter, som vil skyve frihetskamper tilbake, og som i USA og Europa vil gjeninnføre såkalt «hvitt overherredømme» – selv om de i dag kaller det noe annet.
Vokser i urolige tider
Som i perioden Bals skriver om er det urolige tider som fører til at ytre høyre og reaksjonære får økt oppslutning.
– Fascismen ble ikke knust én gang for alle i 1945, men levde videre som et marginalt fenomen. I tider preget av økonomisk krise, voksende fattigdom, misnøye med det politiske systemet, og hvor etablerte verdensbilder står for fall, er det lettere for fascister å komme med sine løsninger. Og vi lever definitivt i urolige tider, noe som gir fascismen grobunn.
Også økende klasseskiller spiller en sterk rolle.
– Vi har noen veldig rike mennesker, som bruker formuene sine til å kjøpe seg politisk kapital. En av verdens rikeste menn, Elon Musk, har latt rasister og antisemitter utfolde seg fullstendig fritt på X, før kjent som Twitter. Han selv er med på å retvitre budskap som bygger opp under høyreekstrem narrativ. Her ser vi igjen paralleller til mellomkrigstiden, hvor Henry Ford, datidens store bilfabrikant, finansierte en antisemittisk avis som spredte rasisme, fremmedhat og konspirasjonsteorier.
Islamfiendtlig og islamvennlig høyreekstremisme
– Vil i årene fremover de islamfiendtlige på ytre høyre, som SIAN, få økt oppslutning?
– Nå er det urolig vann, og da vil grupper som disse «fiske». Vi vet at noen høyreekstreme hater jødene mest, andre hater muslimene mest. Alle kommer til å bruke situasjonen i Midtøsten. Jeg er veldig bekymret for dynamikken som vil oppstå i tiden fremover.
– Hamas blir av mange også beskrevet som “fascistliknende”. Kan vi risikere at unge innvandrere med muslimsk bakgrunn, som opplever rasisme og utenforskap, vil i økende grad støtte denne gruppen?
– Jeg vet at de prøver, og jeg tror dessverre de vil lykkes. De som planla terrorangrepet i Sør-Israel vet hva de gjorde og hva det kommer til å koste. I tiden framover har vi alle et ansvar for å motvirke fiendebildene som dyrkes. For umenneskeliggjøringen følger etter, hakk i hæl. Det er et sørgelig faktum at de høyreekstreme kreftene i Israels regjering og i Hamas fôrer og forsterker hverandre.
Gatens makt
Gravalvoret i boken blir også utfordret av Bals sitt eget håp og motstrategier for å håndtere nyfascismen.
– Hvilke strategier kan fungere mot grupper på ytre høyre som SIAN, DNM og andre, som det offentlige, frivillige og aktivister kan følge? Hva ser du som de beste metodene for å bekjempe nyfascisme?
– I boken min skriver jeg om fem strategier. En av disse handler om at disse gruppene ikke skal få lov til å erobre gatene. I mellomkrigstiden var datidens europeiske innvandrerungdom jødisk, og sammen med annen arbeiderklasseungdom i Norge hadde de en klar strategi i møte med fascismen: de skulle ikke få lov til å komme til deres nærmiljø, og holde møter hvor de snakket om å arbeiderne og innvandrerne deres demokratiske rettigheter. De fikk holde seg på vestkanten.
I dag kan man møte nyfascister og høyreekstreme på ulike vis, ifølge forfatteren.
– Lokale folk må selv bestemme hva som er riktig. Gode krefter på Stovner har holdt alternative arrangementer mot grupper som SIAN, slik at folk holder seg vekk. På Tøyen har man valgt å lage antirasistisk motfestival for å overdøve budskapet. Vi hadde også jentegjengen som stilte russebussen sin ved siden av SIAN for å overdøve talene. Det er tre ulike måter å kjempe for demokratiet på, og det er ikke en fasit som gjelder for alle.
Vil ha proaktive tiltak
Ifølge Bals har han ingen tro på at ytre høyre-grupper kan “ties i hjel”.
– Jeg tror vi må møte slike miljøer ved at så mange som mulig dukker opp og protesterer. Vise at det finnes demokratiske og anti-rasistiske krefter som sier: “Ikke kom her og kødd med våre minoriteter, eller gjør folk i våre nabolag redde”. De må gjerne ha et møte midt i sentrum, vekk fra nabolagene på østkanten, men motdemonstrantene må også være tilstede, og fortsette å vise at vi er flere enn dem.
Vi kan ikke bare være ikke-rasister; vi er nødt til å bli antirasister og antifascister.
Først og fremst er det viktig å vise at man står opp for et kjempende demokrati.
– Jeg tror det finnes en sterk anti-rasistisk grunnholdning i det norske folk. Siden jeg var tenåring og ble anti-rasist på 80-tallet har jeg sett at antirasistiske holdninger har styrket seg. Å være rasist den gang var vanligere. Ting har tross alt gått i en riktig utvikling, men det holder ikke bare å mene det riktige. Vi kan ikke bare være ikke-rasister; vi er nødt til å bli antirasister og antifascister. Vi må vise dette gjennom ord og handling, gjennom å delta i samfunnsdebatten, slå ned på rasismen, og innta en aktiv holdning. Vi har alle dette ansvaret.
