Foto: Derek Mindler
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Jeg husker at det var veldig vanskelig for moren min i starten, og da var det rett og slett sånn at vi måtte være tett på hverandre hele tiden. Alle i familien måtte være i ett rom. Og det kunne hende at hun kom om natta og vekte oss og spurte om det gikk bra. Det var ganske voldsomt, faktisk.
Slik beskriver en ung jente på 21 år hvordan moren hennes, som er flyktning, fortsatt sliter med frykt.
Jenta er en av 16 jenter og gutter i alderen 18–26 år som forsker Jennifer Drummond Johansen ved OsloMet har intervjuet om hvordan det har vært å vokse opp i en flyktningfamilie.
Flere av foreldrene i studien hadde opplevd krig, tortur og fengslinger i hjemlandet.
Utsatt for traumer
Flere av foreldrene i studien hadde opplevd krig, tortur og fengslinger i hjemlandet.
– Det gjør noe med deg som menneske å bli så alvorlig krenket. Alt det vonde gjør at det blir vanskelig å stole på andre, forklarer Johansen til forskning.no.
Psykiske følger av traumatiske hendelser kan ha stor negativ effekt på familieforhold og gjøre det vanskelig for foreldrene å gi barna en god nok omsorg, konkluderer Johansen i sin studie.
– Ungdommene opplevde at foreldrenes dårlige psykiske helse gjorde det vanskelig for dem å mestre livet i eksil. Foreldrenes problemer preget hverdagen deres på ulike måter, forteller hun.
Gir ikke opp returhåpet
Johansen forteller at mange i foreldregenerasjonen aldri gir opp håpet om retur, og hun tror at det hindrer dem i å starte livet her.
– Samtidig forventer alle at flyktninger i Norge skal være takknemlige, og så er du innerst inne ikke glad. Du har blitt tvunget på flukt, og det eneste du vil er å være der du egentlig hører hjemme, avslutter Johansen.
