Foto: Claudio Castello
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
I november gjestet han Litteraturhuset i Oslo for å lansere boka «Når ingen lytter».
– Kriminelle ser på Norge som et attraktivt marked, sier gravejournalisten.
I «Når ingen lytter» følger han politiets arbeid med å forhindre planlagte drap, og vi møter finansielle bakmenn, lagerholdere, kurerer, dealere, leiemordere og torpedoer. Særlig ett navn dukker opp overalt: Rawa Majid.
Gjenglederen Rawa Majid, også kjent som «Den kurdiske reven», står bak et stort internasjonalt nettverk ansvarlig for drap, vold og narkotikahandel.
– Jeg tror vi kommer til å høre mer fra Majid. Jeg frykter norske myndigheter også kommer til å se spor av ham, ettersom de kriminelle jobber internasjonalt og ser på Norge som et attraktivt marked for narkotikasalg.
Lettere integrering i 90-tallets Sverige
Salihu kom sammen med sin albanske familie til Sverige fra Kosovo som flyktninger i 1991, åtte år før krigen brøt ut.
– Vi bodde først på mottak, og så fikk vi asyl på humanitært grunnlag, slik mange kosovoalbanere fikk i Sverige tidlig på 90-tallet. Vi var heldige som slapp å oppleve krigen i Kosovo (1998-99).
Familien endte opp i Borlänge, en typisk svensk småby som ligger tre timers kjøretur fra Stockholm.
– Vi havnet i et flerkulturelt og blandet område, med visse økonomiske utfordringer. Skolen vi gikk i hadde derimot skolebarn fra hele småbyen. Jeg ble integrert ganske raskt i det svenske samfunnet, og lærte meg språket kjapt. For oss barna var det lett å gli inn i samfunnet, mens det var litt mer utfordrende for foreldrene våre å lære seg svensk og komme inn i arbeidslivet, sier han til Utrop.
– I det hele tatt var det mye lettere for oss som vokste opp i Sverige på 90-tallet å bli integrert, enn det er for dagens unge. Venner og bekjente fra min generasjon som fortsatt bor i Borlänge, har tatt sine egne barn ut av skolen i nærmiljøet, fordi de vil at barna skal gå i mindre segregerte skoler, hvor undervisningen er bedre. Her har også småbyer som Borlänge fulgt etter storbyene i samme utvikling.
– Innvandrerungdommen i dag er mer segregert
En av grunnene til at han har skrevet boken er det han ser på som en negativ utvikling i svensk integreringspolitikk.
I skolene kan vi finne barn som aldri har hatt kontakt med svenskspråklig barnehagepersonell
– Som voksen, forfatter, journalist og samfunnsdebattant ser jeg at jeg har en helt annen oppvekst enn det mange innvandrerbarn har i dag. Jeg har rapportert fra “utenforskapsområdene” som er veldig segregerte, og hvor så å si alle som bor i området har innvandrerbakgrunn. Enkelte av skolene har kun elever med utenlandskfødte foreldre. I skolene kan vi finne barn som aldri har hatt kontakt med svenskspråklig barnehagepersonell, slik at når de starter på skolen ligger de flere år etter i språklig utvikling.
Utviklingen med segregering i Sverige har foregått lenge nok til at barn i den situasjonen nå er unge tenåringer, ifølge Salihu.
– Enkelte av skolene opplever at halvparten eller under halvparten av elevene tar gymnas, noe som igjen går utover mulighetene for utdanning eller jobb som voksne. Vi har i Sverige i dag en form for segregering som ikke finnes andre steder i Skandinavia. Unge og barn som har vokst opp, og vokser opp i disse områdene får og vil få langt dårligere livsmuligheter enn det jeg selv fikk.
Viktig å snakke om problemene
For Salihu er problemene i utsatte områder et viktig moment i boken.
Flere av de som reiste til områder kontrollert av IS under krigene i Syria og Irak på 2010-tallet kom nettopp fra forstedene i Stockholm, Gøteborg og Malmø.
– Her er ikke bare kriminalitet som er et problem. Vi har også ideologisk radikalisering. Flere av de som reiste til områder kontrollert av IS under krigene i Syria og Irak på 2010-tallet kom nettopp fra forstedene i Stockholm, Gøteborg og Malmø.
Som journalist og forfatter har han i årevis dekket gjengrelaterte konflikter. Salihu viser også til en “ikke-religiøs” radikalisering begrunnet i utenforskapet.
– Unge har funnet veien inn i de kriminelle nettverkene, gjennom en ikke-religiøs, ikke-politisk, men voldsforherligende radikalisering. Unge fra forstedene valgte en kriminell karriere. Våpen, dop og vold har blitt hverdagen, og utviklingen skjedde ganske raskt. Fra 2015 og frem til nå har situasjonen eskalert og blitt verre.
– Føler isolasjon fra storsamfunnet
I sitt forfatterskap har Salihu latt alle komme til orde.
– Jeg har snakket med nettverkene, ungdommene, sivilsamfunnet og politiet. Erfaringene alle viser til er at vold har blitt normalisert. Oppklaringsprosenten i mange av kriminalsakene har inntil de siste årene vært så lav at folk i de utsatte områdene lenge har følt at ungdommers liv ikke har noen betydning grunnet deres etniske bakgrunn.
Et gjennomgangstema er mistillit over storsamfunnet og svenske myndigheter.
– Folk ser at fritidsklubbene legges ned, politiet har ikke vært aktive nok i lokalmiljøet, og arbeidsledigheten er skyhøy. Folk har følt seg isolerte og at de har levd parallelle liv.
Givende bok å skrive
Inntil nå har gjengkonfliktene vært et fenomen i forstedene. Under voldsbølgen i høst har de spredd seg til storsamfunnet, mener forfatteren.
– Gjengkriminaliteten, som her i Norge kalles “svenske tilstander”, er nå et nasjonalt fenomen. Eldre gjengledere opererer fra utlandet, slik som «Den kurdiske reven» gjør fra Tyrkia, mens “barnesoldater” får ordre om å gjøre sprengninger, skytinger og drap i Sverige. I boken har jeg et hundretalls intervjuer med alle parter, og om konfliktene som pågår parallelt mellom de ulike gjengene.
– Hvordan har det vært å jobbe med boken?
– Helt klart givende. Jeg har fått gjort mange dybdeintervjuer, vært i Tyrkia og spurt hvorfor landet har blitt et fristed for svenske kriminelle. Hvordan de har greid å unnslippe det svenske rettssystemet og hvorfor tyrkerne ikke utleverer disse kriminelle, kan investere i statsborgerskap og bevege seg fritt i landet. Jeg har gjennom boken fått et overblikk i hele problematikken.
Ser vekk fra monster-stempelet
I Sverige er Salihu den journalisten og forfatteren som best har klart å skaffe seg tillit i krimnettverkene.
– Hvordan har det vært å komme inn i disse miljøene?
– Jeg tenker det er selvfølge at man skal prate MED folk og ikke OM folk. I journalistikken handler mye om ulike grupper. Når man prater med noen, så er man med og kompliserer problematikken, og skaper nyanser. En person er ikke et monster, uansett hva vedkommende har gjort. Jeg ser dette som viktig å frem i boken.
Forbausende mange takket ja til å bli intervjuet i boken, legger han til.
– Om noen sa nei, så ville de ofte tipse meg om andre som eventuelt kunne stille opp.
Krimnettverk preget av interne konflikter
– Hva skiller de nåværende nettverkene (herunder Foxtrot) fra tidligere kriminelle miljøer i Sverige?
– Gjengene som var aktive på 90-2000-og 2010-tallet besto mer av eldre og voksne kriminelle. Flesteparten av lederne har tradisjonelt sett vært eldre menn. Lederne var mer fokuserte på “forretningsdrift”, og tenkte at mer oppmerksomhet fra politiet var dårlig for forretningene. Nå er de kriminelle miljøene mer uorganiserte.
Så har også politiet vært mer fremgangsrike i å ta flere av gjenglederne.
– Når de gamle lederne forsvant, ble miljøene preget av kaos, intern strid og konflikter mellom de yngste kriminelle. Miljøene har rett og slett vært preget av et maktvakuum. Kriminologer og politifolk forklarer spesielt sistnevnte som hovedårsak til volden og de mange skytingene i Sverige. I de mange voldsradikaliserte ungdomsmiljøene sees også brutal vold som svaret på alle problemer. Og i tillegg blir også naboer og familiemedlemmer involvert i gjengkonflikten.
– Handler om mer enn innvandring
– Hva er de politiske konsekvensene av gjengvolden? Hvor mye har Sverigedemokraterna lyktes å gjøre kriminalitetsbølgen til en sak som omhandler “ukontrollert innvandring”?
– Et problem vi har hatt Sverige er at de andre partiene, i redsel for å begunstige Sverigedemokraterna, ikke våget å diskutere kriminaliteten. Spørsmålet knyttes ofte opp mot innvandringsdebatten, en sak som “eies” av Sverigedemokraterna. Nå angrer mange politikere på at man ikke tok debatten på et tidligere tidspunkt.
Å bare skylde på innvandring blir for enkelt, sier forfatteren.
– Vi trenger flere komplekse forklaringer, både fra politiet og fra folk som bor i de kriminalitetsutsatte områdene. Innvandringspolitikk er en av årsakene, men vi må snakke om at det er samfunnet i sin helhet som har mislyktes. At vi har hatt en langvarig utvikling med lite integrering og ekstrem segregering under ulike regjeringer og ulike partier. Flere av de som er involvert i gjengkonfliktene er andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere, som har gått på svensk skole, og som er et produkt av den mislykkede samfunnspolitikken i Sverige. Folk som har vært plassert i ungdomsfengsel og fosterhjem, som er blitt kriminelle gjengangere.
– Se på tyskerne, som også har hatt en åpen og liberal innvandringspolitikk. Men der skyter jo ikke barn og unge på hverandre.
Kan påvirke krimnettverk i Norge
– Hvordan vil nettverkene påvirke kriminaliteten i Norge? Kan vi få samme utvikling som i Sverige?
– Vi ser jo allerede at narkotikahandel og narkotikasmuglingen over grensen påvirkes. En av de gjengkriminelle som intervjues i boken fortalte meg at narkotikamengden i Sverige er blitt så stor at han har mange faste norske kunder, som har kontakter via kryptert chat, og selger for flere kilo per kunde.
Norge beskrives som et slags “gangsterparadis”, ifølge en annen han har intervjuet.
– Svenske narkotikamarkedet er mer oppdelte og infiltrerte av politiet. Selger du i et område som er kontrollert av et nettverk man er i konflikt med, så kan man sette eget og familiemedlemmers liv på spill. Å selge i Norge vil sees på som langt mindre risikabelt. Folk opplever også at anonymitet overfor norsk politi kan være lettere.
Kan Norge gå samme vei?
– Kan vi få samme utvikling som i Sverige?
– I Norge har ikke dere samme grad av segregering som vi har i Sverige, noe jeg ser som et godt tegn. Samtidig ser man en økning av unge som blir involvert i kriminalitet. Jeg ser det som en advarsel på at man skal ting på alvor. I Sverige så man liknende tendenser for 8-10 år siden, og har havnet i dagens situasjon.
Norge bør kunne lære av Sveriges feilsteg, spesielt av at vi ikke tok denne utviklingen på alvor tidsnok, sier Salihu.
– Vi mobiliserte ikke politiet og styrket ikke sosialtjenestene lokalt. Om man ikke jobber forebyggende, om man ikke får opp oppklaringsprosenten, kan Norge gå samme vei. Nordmenn må tenke at dette er et problem som bare “hender i visse steder”. I Sverige gjorde vi feilen i å tenke at kriminalitetsbølgen skulle forbli et problem i forstedene. At det var “dem”, “utlendingene” dette gjaldt. Majoritetsbefolkningen lukket øynene helt til dette spredde seg til småstedene. Nå er det ikke bare “utlendingene”, men også svenske middelklasseungdommer, til og med tenåringsjenter fra majoriteten, som begår ran og skytinger.
– Lærdommen er å se på utviklingen med det største alvor. Jobb forebyggende, se til å oppklare kriminalitet, sats på rett kompetanse på myndighetsnivå. Skole, politiet og andre må utveksle informasjon og prate med hverandre. Involver sivilsamfunnet og foreldrene. Vi trenger en sterk mobilisering, fordi en slik situasjon kan utvikle seg kjapt, også i Norge.
