Flyktningbarn blir ikke hørt i egen integreringsprosess

Statistikken kommer fra andre av tre rapporter i prosjektet «Barn med fluktbakgrunn», som skal gi kunnskap om barn og unge i flyktningfamilier og integreringsprosessen i Norge, ifølge IMDi.

Prosjektet gjennomføres av Velferdsforskningsinstituttet NOVA i samarbeid med Oslo Economics, på oppdrag for IMDi.

I prosjektet har forskerne intervjuet 37 barn og unge i familier med fluktbakgrunn som er bosatt i norske kommuner de siste fem årene. Formålet har vært å innhente barns egne erfaringer, slik at stat, kommune og lokalsamfunn bedre kan legge til rette for å ta imot barn og unge med fluktbakgrunn.

Rapporten belyser følgende problemstillinger:

• Hvordan opplever barn og unge sin tilhørighet i nærmiljøet?
• Hvordan og i hvilken grad opplever de inkludering og tilhørighet på skolen?
• Hvilke voksne er viktige i hverdagen, og hvilke muligheter gis barn og unge til å medvirke i beslutninger som angår dem selv?

Inkluderes på skolen

Fleste av barna i studien går i innføringsklasser på grunnskolen eller kombinasjonsklasser på videregående, ifølge IMDi.

Flesteparten føler seg inkludert i skolen. Når det gjelder ekskludering og rasisme, sier ungdommene at de opplever å ikke bli hørt når de forteller om slike hendelser og situasjoner, og opplever at det forventes at de selv håndterer situasjonen.

Overgangen mellom innføringsklasse/kombinasjonsklasse og ordinær klasse oppleves i stor grad som utfordrende, både sosialt og faglig. Enkelte peker på at den faglige progresjonen går for sakte i innføringsklassen, mens andre peker på at tempoet er for høyt i ordinær klasse, og at de ikke klarer å henge med på det faglige.

For de som deltok i studien, er opplevelsen at man ikke får god nok informasjon eller blir hørt i saker som omhandler dem. Bosettingsprosessen, kontakten med barnevernet og skolehverdagen trekkes frem som eksempler.

Kjenner seg igjen i situasjonsbeskrivelsen

Fungerende generalsekretær i NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), Sanja Adjulovic, sier at man kjenner seg igjen i mange av de sakene hvor NOAS har jobbet med unge og barn.

NOAS har bistått både enkelt mindreårige og barnefamilier.

– Etter Grunnloven og Barnekonvensjonen skal barn bli hørt, og barnets beste skal være grunnleggende hensyn. Men vi erfarer ofte i praksis at det motsatte skjer, noe vi ser på som problematisk, sier hun til Utrop.

– Hvor gamle er barn og unge som NOAS har vært i kontakt med?

– Aldersspennet er ulikt. I flere av våre egne rapporter har vi også påpekt behovet for at barn og unge skal bli hørt i forbindelse med egen bosetning. Vi bistår ikke vanligvis med bosetningsprosesser, men noen ganger gjør vi det når det er hensiktsmessig. Når vi klaget på at man ikke ble bosatt, eller at det er ikke tatt hensyn til barn og unge, får vi beskjed fra IMDi at dette kan ikke sees som et enkeltvedtak, Vedtaket kan ikke påklages, og bosetningen er frivillig.

Når man bosettes langt unna muligheter

I flere av sakene NOAS har jobbet med blir barn og unge bosatt langt unna muligheter for skole, idrett og sosiale aktiviteter.

– Vi vet jo også at dette angår familier som er ressurssvake, f. eks. hvor foreldrene ikke har førerkort. Unge og barn opplever lite tilgang på muligheter, og dermed en forsterket følelse av utenforskap.

– Gjelder dette også enslige mindreårige som har kommet på flukt?

– Generelt gjelder dette alle barn, uavhengig av sakstype.

Kontaktet politikere

NOAS har vært i kontakt med politikere og foreslått ulike løsninger, sier Adjulovic.

– Vi har gjort dette i forbindelse med våre rapporter om begrenset oppholdstillatelse, men vi ser jo at dette er noe som gjelder alle grupper, også enslige mindreårige eller lengeværende barn. Vi har jo kommet med ulike anbefalinger i våre rapporter, og spesielt fokusert på hvordan dette kan løses ut fra barneperspektivet. Vi vet fra før av at Redd Barna har nevnt at integreringsloven mangler et slikt perspektiv.

– NOAS mener barn bør bli mer hørt, og så må man ha bedre rutiner i samtaler med barn når det gjelder samtaler som foretas av bosettingsansvarlig på mottak. Her må samtalene tilrettelegges for at barn og unge ikke bare blir hørt, men for at barnets syn skal bli vektlagt. Vi ønsker også en klagemulighet på bosetting, eller at IMDi i det minste har vurdert hensynet til barna.

– Overlates til sin egen tilhørighetsprosess

Leder i Antirasistisk Senter, Hatem Ben Mansour, ser positiv på IMDi-rapporten, men sier det er mye å ta tak i.

– Vi mener det er på overtid med en tiltakspakke mot rasisme rettet mot barn og unge, og en samlet innsats for inkludering, mot utenforskap. Rapporten viser at unge flyktninger og deres familiers mening har lite eller ingenting å si for beslutninger om bosted eller skoleplass, mens de overlates til seg selv når det kommer til å oppnå tilhørighet, deltakelse i fritidsaktiviteter, og i møte med rasisme, sier han til Utrop.

Når flyktninger bosettes i områder med langt til skole, aktiviteter og naboer øker det utenforskapet, sier han videre.

– Regjeringens lenge varslede handlingsplan mot rasisme og diskriminering, som ble lagt frem kort tid før årsskiftet, inneholdt enkelte håndfaste tiltak som Antirasistisk Senter forventer at det avsettes midler til at gjennomføres og at den varslede handlingsplanen for inkludering i fritidsaktiviteter ikke blir en festtale, men et arbeidsdokument med klare mål, tiltak og konsekvenser.

Gammel kunnskap

Ifølge han er det ikke ny kunnskap at unge flyktninger opplever at de overlates til seg selv når de utsettes for rasisme og ekskludering.

– UNICEFs U-rapport fra 2022 forteller det samme, hvor 67% av barn og unge som hadde meldt fra om rasisme hadde ikke fått hjelp, og at dette særlig gjaldt i skolen som er barn og unges hovedarena. På samme måte viser rapporten at unge med flyktningbakgrunn opplever utenforskap og at de særlig spredt befolkede områder har følelsen av geografisk isolasjon, grunnet avstander til skole, aktiviteter, sentrale byområder og andre unge.

Få med etnisk norske venner

Videre understreker Mansour at flesteparten har tidlig blitt kjent med andre med fluktbakgrunn, gjennom skole eller noen som har vært her lengre og hjulpet dem, men få har venner med majoritetsnorsk bakgrunn.

– Fritidsaktivitet er en viktig kilde til bredere nettverk, og det kommer tydelig frem fra de som har fått fortsette med samme aktivitet som i hjemlandet hvor viktig det er for identitet, kontinuitet og integrering. Folk som NRKs Leo Ajkic har fortalt hvordan basketball
ga tilhørighet og identitet da han kom som flyktning fra Bosnia tidlig på 90-tallet. Flere steder ble det gjort lokale tiltak for inkludering i idretten av de mange flyktningene fra Bosnia som fikk kollektiv beskyttelse, som ovenfor ukrainske flyktninger flere steder de siste årene. Dette er initiativ som må bli strukturer.

Utkantproblem

Særlig i visse utkantområder kan inkludering være en utfordring, mener han.

– I rapporten forteller unge at mangel på lokalt skoletilbud og lang reise til skole, spiser opp fritiden, og at det er en viktig grunn til at ikke flere deltar i fritidsaktiviteter. Mange unge med fluktbakgrunn opplever at bosetting i grisgrendte strøk, i tillegg til at det har vært liten informasjon og innsats for inkludering gjør at de verken kjenner til eller har mulighet til å ta del i fritidsaktiviteter der man møter andre unge.

Når det gjelder skolegang er Mansour klar på at skolene må jobbe sammen med andre aktører.

– Skolen skal sørge for et trygt og inkluderende læringsmiljø, men kan ikke få et hovedansvar for integrering og forhindring av utenforskap uten at dette svekker ungdommens utdannelse og dermed framtidsutsikter. Her må frivilligheten trå til, men ikke minst må myndighetene høre på unge med fluktbakgrunn og ta inn over seg deres behov ved beslutning om bosetning og skoleplass.