Foto: Firuz Kutal
Det kommer frem i rapporten «Hvordan går det med integreringen i Norge?» fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), lansert i august i fjor.
Den presenterer et oversiktsbilde over norsk integrering fra det siste året.
Rapporten viser hvordan forskjellene mellom norske innvandrere, deres norskfødte barn og den øvrige befolkningen over tid endrer seg i utdanning, arbeid, økonomi, levekår, samt politisk og sosial integrering – altså prosessen som handler om å bygge broer mellom minoritet og majoritet.
I dag er det nær 877 200 innvandrere bosatt i Norge ved starten av året 2023. I tillegg bodde 213 800 norskfødte med innvandrerforeldre i landet. Nå er ukrainere den tredje største flyktningsgruppen i Norge etter syrere, og er den største innvandrergruppen etter polakker og litauere. De ukrainske flyktingene føler seg godt ivaretatt, ifølge rapporten – selv om det er delte meninger. Noen finner det vanskelig å bli kjent med nordmenn, slik Utrop skrev om på tirsdag, men generelt er de fornøyde.
Det er mye bra i norsk integrering, som høy sosial mobilitet blant norskfødte, barn av innvandrere. Men funn i rapporten viser at når de tar utdanning og opplever høy sosial mobilitet – en slags klassereise med flere muligheter og økt frihet, forteller de om økt diskriminering. Når de deltar mer i storsamfunnet og på arenaer der majoriteten tidligere var mer synlig, kan det øke sjansen for å oppleve ekskludering. De med svært gode norskkunnskaper rapporterer for eksempel oftere at de har opplevd hatefulle ytringer enn de med mindre gode norskferdigheter, heter det i rapporten. Den peker på at utdanning og norskferdigeter, er nøkkelen for økt deltakelse og integrering i samfunnet.
Andre funn er at norske barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert blant de som vokser opp i lavinntekt. I fjor høst skrev Utrop om tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som viser at andelen barn med lavinntekt har, under dyrtiden, økt i Norge og Sverige, mens utviklingen i Finland og Danmark er mer stabil – flere innvandrerbarn lever nå i fattigdom. Om den økonomiske situasjonen rammer innvandrere spesielt, konkluderer ikke rapporten med, men innvandrere er, ifølge IMDi, overrepresentert blant dem som sliter økonomisk.
Det er fortsatt innvandrere som hare minst sannsynlighet for å komme på jobbintervju og få tilbud på søknad om leie av bolig. Men er du i et yrke som lege, tannlege, sykepleier og lærer med innvandrerbakgrunn, er risikoen mindre for å bli diskriminert ved rekruttering eller lønn.
Men stadig flere barn og unge med innvandrerbakgrunn går i barnehage, får gode karakterer i grunnskolen, fullfører videregående opplæring og tar høyere utdanning. Færre minoritetsungdommer står utenfor arbeid, opplæring og utdanning enn for ti år siden. Samtidig viser funn i rapporten at frafallet i videregående fortsatt er høyest blant norske gutter med innvandrerbakgrunn. Rapporten viser til negativ sosial kontroll i Norge, som ofte sees på som foreldrerestriksjoner. Samtidig forteller muslimske jenter at de er lei av merkelapper som «ekstremt undertrykte» og «ekstremt frigjorte» – kampen ønsker de å definere og eie selv.
Krig og urolige tider preger integreringsarbeidet. Det påpekte konstituert direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) Lisbeth Fransplass Røren i forbindelse med lanseringen av rapporten den 28. august.
– Krig og urolige tider preger integreringsarbeidet. Innvandrere er overrepresentert blant de som sliter økonomisk. Derfor er det ekstra viktig å følge med på utviklingen fremover, og her er denne rapporten et viktig verktøy, sa Fransplass Røren.
Færre innvandrere til byene
De siste tjue årene, siden 2000, har det vært en tendens til at innvandrere blir værende i sin første bostedskommune. Ifølge rapporten henger det sammen med innvandringsgrunn – om de har kommet hit som flyktninger og blitt bosatt i en bestemt kommune, eller om de har kommet i forbindelse med jobb eller familieinnvandring.
Dette har vært, og er fortsatt, en villet politikk. Siden et av målene for integreringspolitikken er en styrt og spredt bosetting, blir flyktninger bosatt i kommuner over hele landet. Færre innvandrere søker seg nå til sentrale strøk.
Det er forskjell mellom norskfødte og deres foreldre. Norskfødte med innvandrerforeldre bor mer sentralt enn både innvandrere og den øvrige befolkningen. I rapporten skriver de at av dem som er bosatt i egen husholdning, bor 39 prosent i de syv mest sentrale kommunene i landet. Til sammenligning er andelen 29 prosent for innvandrere og 19 prosent for den øvrige befolkningen.
Delte holdninger til innvandring
I rapporten kan vi lese at tendensen peker oppover – folk er stadig mer positive til innvandrere. Men holdningene i befolkningen er delte på enkelte underområder, og betinget av hvorfor man er innvandret hit, såkalt innvandringsgrunn, landbakgrunn eller religion. Folk er mer positive til å ta imot flyktninger enn arbeids- og familieinnvandrere – de som kommer for å jobbe eller bo med barn, ektefelle eller en samboer.
Holdningene til innvandrere varierer mellom ulike grupper i befolkningen – kvinner og personer med høy utdanning er, ifølge IMDi-rapporten, jevnt over mer positive i sine holdninger enn menn og de med lavere utdanning.
Det er blant annet de årlige undersøkelsene, SSBs holdningsundersøkelse og IMDis integreringsbarometer, som forteller at holdningene til innvandring i økende grad er positive.
De er delte og påvirket av hendelser som den store ankomsten av syriske flyktninger i 2015, som følge av borgerkrigen i Syria – da gikk andelen som mente at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv ned til 66 prosent. Dette var, ifølge rapporten, det laveste nivået siden 2005. Men da Norge fikk en stor andel av flyktninger som følge av krigen i Ukraina, endret ikke holdningene seg i negativ retning. Holdingene er preget av store hendelser i samfunnet.
Generelt mener nordmenn nå at det bør bli lettere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge, ifølge rapporten. I befolkningen har dette økt jevnt siden 2019 – andelen som mener det bør bli vanskeligere har gått ned. Flertallet, 58 prosent, mener praksisen bør være like som den er i dag, heter det i rapporten.
Negative holdninger til islam
Litt over halvparten av befolkningen, 53 prosent, mener at islam ikke er forenelig med norsk kultur. Religiøse minoriteter, og særlig muslimer, møter en del negative holdninger og fordommer i det norske samfunnet.
30,7 prosent av befolkningen, tall fra 2022, har det som kan betegnes som utpregede fordommer mot muslimer, ved å støtte påstander som at «muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets», «muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur» og «muslimer passer ikke inn et moderne vestlig samfunn».
Samtidig har negative holdninger til muslimer blitt noe mindre utbredt de siste årene. I 2017 lå tilsvarende andel i den norske befolkningen på 34 prosent.
Seks av ti på krisesentre har innvandrerbakgrunn
Og 35 prosent av dem har opplevd negativ sosial kontroll og fem prosent er utsatt for æresrelatert vold, viser tall fra 2022. Beboere med innvandrerbakgrunn på krisesentre tilbringer flere overnattinger enn andre beboere – 31 dager for personer med innvandrerbakgrunn opp mot 22 dager for beboere i majoritetsbefolkningen. Ifølge rapporten bodde det 2110 voksne personer på krisesentre i 2022. De fleste beboerne var kvinner og barn, men også noen menn.
Forskning peker på at isolasjon og lite nettverk, manglende kjennskap til andre støttetilbud, kulturelle og religiøse forventninger om å bli i ekteskapet og økonomi, gjør det vanskelig å bryte ut av et forhold.
Lei merkelapper
Det er vanskelig å måle negativ sosial kontroll, men det forstås ofte som foreldreskap og foreldrerestriksjoner – det er dét undersøkelsene, for det meste har handlet om. De fleste barn og unge med innvandrerbakgrunn blir i liten grad utsatt for store restriksjoner fra familien, men blant mindretallet, ifølge rapporten, er det flest jenter med bakgrunn fra Asia og Afrika. De får sjeldnere lov til å være sammen med guttevenner på fritiden, ha kjæreste eller delta i skolerelaterte aktiviteter og fritidsaktiviteter. Rapporten peker på en bekymring for en mindre gruppe av jenter med minoritetsbakgrunn, som opplever en ungdomstid med strenge restriksjoner frem til myndighetsalder.
I nyere forskning er minoritetsjenter selv blitt spurt om hvordan de håndterer at andre forsøker å sette begrensninger for hvordan de lever sine liv. Muslimske jenter opplever å være særlig utsatt for sosial kontroll knyttet til kjønn og seksualitet, samtidig som de i stor grad selv slutter opp om idealer som likestilling og selvråderett, ifølge en studie fra 2021, sitert i rapporten. De forteller de er gode på å balansere hensyn fra familien og samfunnet rundt. Men dette er en kamp de selv må få definere og eie. Ifølge rapporten er de frustrerte over å bli tildelt merkelapper som ekstremt undertrykte eller ekstremt frigjorte basert på valgene de tar.
