Foto: stl.no
- Norsk krematoriekapasitet sprengt - 04.11.2024
- SSB: Familieinnvandringen til Norge er nå større enn før pandemien - 04.11.2024
- Raymond Johansen kritisk til flyktningkutt - 01.11.2024
– Det er ingen som vet om den neste terroristen kommer fra Oslo, Bergen eller en annen by i landet. Når radikaliseringen skjer på nett, kan det være tilfeldig hvor den potensielle ekstremisten sitter, sier forsker Per Moum Hellevik ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Han har skrevet en rapport om de psykiske helsetjenestenes rolle i å forebygge ekstremisme og voldelig ekstremisme. De kommunale helsetjenestene og distriktspsykiatriske sentre har et ansvar, påpeker Hellevik. Men det er det ikke alle som er klar over.
– Hvis du snakker med helsetjenestene, er det mange av dem som ikke engang vet at de er del av forebyggingsarbeidet, sier Hellevik.
Han har intervjuet ansatte i ulike tjenester som skal forebygge, deriblant kommunale helsetjenester. Det har blitt til en rapport som Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet får overlevert tirsdag.
Ikke bare et byproblem
Byer som Oslo, Bergen og Fredrikstad har erfaring med å håndtere radikalisering. Der er det flere folk og høyere risiko. Det er naturlig at de bruker mer ressurser på forebygging.
Men Hellevik mener de små kommunene ikke kan tillate seg å la temaet ligge, selv om risikoen oppfattes som lavere der. For når terroren først rammer, er konsekvensene så store. Det er ikke bare drepte og skadde mennesker. Det er frykten som rammer hele samfunnet, følgene for demokratiet og menneskerettigheter.
Og etterpå kommer spørsmålet om noen burde ha forstått hva som kunne skje – og stoppet det.
– Ikke så kostbart
Hellevik mener det er forståelig at små kommuner må prioritere hardt når de skal håndtere mange og store oppgaver med få ressurser.
– Vi ber ikke om at helsetjenestene gjør så mye annerledes, men at de må ha det med i bevisstheten. Jeg tror ikke det koster så himla mye å gjøre noe med det, sier han.
Blant tiltakene han peker på, er:
* Nasjonale, faglige retningslinjer for arbeidet med ekstremisme, slik helsemyndighetene har for blant annet spiseforstyrrelser og rus.
* At helsepersonell får opplæring i forebyggingsarbeid. De bør også få klarere retningslinjer for hva de kan dele av informasjon, og hvordan, uten at de bryter taushetsplikten
* Å få på plass grupper der politi, helsepersonell og andre kan diskutere personer de er bekymret for.
Ingen «hellig gral»
Etter skyteangrepet natta før Pride-paraden i Oslo i juni 2002 kom det fram at gjerningsmannen, Zaniar Matapour, hadde hatt psykiske problemer i en årrekke og stått på PSTs «bekymringsliste».
Men det er ikke så enkelt, sier Hellevik.
– Det har vært en hellig gral – ønsket om å finne en risikoprofil. Men forskningen har aldri klart å finne det, sier han.
– Det er ikke sånn at hvis vi fokuserer mye på psykisk uhelse, løser vi problemet. Et for ensidig fokus på psykisk helse vil ikke være fruktbart, sier forskeren.
Han påpeker at det gjerne er mange faktorer som spiller inn i en radikaliseringsprosess: Utenforskap, samlivsbrudd, ensomhet, å falle ut av jobb eller skole. Det kan også være depresjon eller en personlighetsforstyrrelse inne i bildet.
Derfor er det også nødvendig at mange deler av samfunnet skal være med å forebygge, blant annet Nav, skolen og politiet – og helsevesenet, ifølge forskeren.
