– Informantene som betraktet seg som norske i mer enn juridisk forstand, uttrykte sinne og smerte da myndighetene plutselig betraktet dem som «utlendinger» igjen, sier sosiolog Simon Roland Birkvad til Utrop.
Birkvad disputerte 22. mars med avhandlingen: Alien Citizens: A Sociological Thesis on the Re-Emergence of Citizenship Deprivation in Norway.
Her har han intervjuet 28 personer som har blitt rammet av norske myndigheters jakt på såkalte statsborgerskap-juksere. I tillegg undersøkte avhandlingen hvordan regjeringen rettferdiggjorde opptrappingen i Stortinget.
Et enstemmig Storting vedtok i 2005 muligheten til å frata noen statsborgerskap i tilfeller hvor søkeren har snakket usant eller holdt tilbake informasjon i oppholdssøknader.
Da kan myndighetene iverksette en tilbakekallssak, noe som kan medføre permanent tap av rettigheter og utvisning.
Paragrafen var imidlertid lite brukt inntil flyktningkrisen i 2015-2016. Da bestemte Solberg-regjeringen fra Høyre og Fremskrittspartiet seg for å instruere UDI til å grave i hundrevis av saker for å avdekke det de kalte «juks».
– Det er få, hvis noen, studier som har intervjuet personer utsatt for denne praksisen. Derfor tenkte jeg at dette var viktig forskningshull å dekke, sier Birkvad.
Av informantene er 18 fra Somalia, fire fra Palestina og seks fra land i Asia. Den siste gruppen er ikke spesifisert av hensyn til anonymiteten til deltakerne.
En prosess starter ofte med et brev med varsel fra UDI om at statsborgerskapet kan bli trukket tilbake. I brevet blir personen omtalt som «utlendingen». Noen blir også innkalt direkte til møte med politiet for å klargjøre om det skal åpnes en tilbakekallssak.
Birkvad sier at for mange var det et sjokk å få denne beskjeden.
Prosessen i seg selv hadde store menneskelige og sosiale konsekvenser, uavhengig av utfallet. De fleste varte i flere år, og den lengste i ni år.
– Det påvirker hele familier og grupper. Frykten spredte seg i minoritetsmiljøene. Flere snakket om venner og naboer som lurte på om de også hadde sagt noe galt eller om de hadde en fremtid i Norge, sier han.
Noen vurderte også å flytte frivillig.
– De sa de ikke orket å stå i den prosessen i flere år til. Jeg har kalt det en form for selv-deportasjon, sier Birkvad.
Andre kunne fortelle at hver gang de så en politibil, trigget det frykt og uro, fordi de ble minnet på risikoen for å bli kastet ut av landet.
– Og å møte disse anklagene gjentatte ganger, i form av brev og politiintervjuer, førte til slitasje, utmattethet, og en eksistensiell følelse av å miste sin plass i verden.
Birkvad sier også at en del opplevde å bli mistrodd og forhåndsstemplet.
– Jeg gikk også inn i denne forskningen og tenkte at hvis UDI oppretter en sak, er det som regel grunnlag til mistanke, og at flertallet av sakene dermed ender med vedtak om tilbakekall. Men statistikken viser et mer sammensatt bilde, sier han.
Se statistikk fra UDI lengre nede i artikkelen.
Ulike reaksjoner på anklagen
Birkvad har også studert hvordan informantene forholdt seg til myndighetenes anklage om løgn og uærlighet. Og her var det en stor variasjon, i motsetning til det forenklende bildet som tegnes av disse menneskene i den politiske debatten.
– Enten er disse personene ansett som uskyldige ofre på statens alter, ellers fremstiles de som juksemakere og bedragere. Men et av de viktigste bidragene i forskningen min, er å synliggjøre variasjonen av ulike svar på anklagen.
Noen erkjente at de hadde gitt uriktige opplysninger, men sa de hadde andre legitime grunner til å søke opphold i Norge.
– De la seg deretter flate og bønnfalt staten om å gi dem opphold, og presenterte seg selv som gode mennesker ellers. Dette innebar også en aksept for regelverket og regjeringens restriktive linje.
En annen reaksjon var å si at de hadde holdt tilbake informasjon, men at de ikke visste at det var relevant for vedtaket.
– Så fulgte de ofte opp med å si at de betalte skatt, at de ikke gikk på NAV, og at de var ellers var lovlydige borgere, sier Birkvad.
Flere inntok også en syndebukk-posisjon.
– De pekte på at opptrappingen av tilbakekall var en del av et politisk spill, noe regjeringen gjorde for å signalisere overfor asylsøkere at den er hard i klypa. Noen uttrykte sterk motstand mot anklagen og mente den var tynt fundert eller ubegrunnet.
Denne responsen handlet også om hvordan de så på seg selv i samfunnet.
– Spesielt somaliere sa at de anså seg selv som lavest på en etnisk og sosial rangstige, sier Birkvad.
Flere av informantene nevnte også det de kalte politikernes dobbeltmoral.
– De sa det ble fremstilt som en alvorlig synd å komme med uriktig informasjon eller å fortie informasjon. Da ble de provosert over saker som kom opp i media om politikernes regel- og tillitsbrudd, sier han.
Frp moraliserte, Høyre sa de fulgte loven
Birkvad har også studert hvordan regjeringen rettferdiggjorde praksisen overfor den kritiske opposisjonen. Han mener regjeringen lente seg på tre ulike former for argumentasjon.
– For det første moraliserte de handlingen å gi uriktige opplysninger. Det var en slående kontrast til da regelen ble innført, hvor det ble sett på som en teknisk spissfindighet. Nå ble det fremstilt som systematisk juks, sier han.
Og det var spesielt Frp som moraliserte med budskapet: løgn skal ikke premieres.
– Politikerne gikk ut i media og adresserte direkte gruppen under mistanke. Det var flere som sa at de ble veldig urolige av dette, også personer som ikke hadde en pågående tilbakekallssak, sier Birkvad.
Daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) snakket blant annet på Dagsnytt 18 i januar 2017 om en av grunnene til at det var viktig å avdekke juks.
– Det vil sende et signal til de som kommer og som kanskje prøver på det samme: hvis du lyver til norske myndigheter, får det en konsekvens.
Helge André Njåstad (Frp), daværende leder av kommunal- og forvaltningskomiteen fulgte kort tid etter opp med kronikken Premiering av løgn og svindel.
Njåstad bruker ordene lyve, løgn, jukse, svindel, falsk, lure, bedrag og fanteri til sammen 23 ganger i den korte kronikken, og skriver blant annet:
– Vi har alle nå sett dokumentasjon på at voksne menn fra trygge land utgir seg for å være barn fra krigsområder. De klarer noen ganger å lure systemet ved å lyve så det renner av dem.
Han avslutter med:
– Vårt budskap er enkelt; har du løyet deg til opphold, skal du aldri kunne slappe av. Du skal vite at du når som helst kan bli avslørt og sendt ut av landet. Som seg hør og bør.
Det andre argumentet regjeringen brukte var beskyttelse av nasjonale interesser
– Her viste de til personer som har brukt det norske statsborgerskapet til å begå kriminalitet. Da var det viktig å kunne frata disse statsborgerskapet, fordi de verste fall kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko for Norge, sier Birkvad.
Regjeringen forsøkte også å depolitisere beslutningen om å trappe opp innsatsen.
– Den lente seg da tungt på at beslutningen var i tråd med internasjonale konvensjoner og forpliktelser, og at det eneste regjeringen gjorde var å følge loven.
Det var spesielt Høyre-politikerne som brukte dette argumentet.
– Ser vi de tre argumentene i sammenheng, trer et interessant paradoks frem. På den ene siden snakket regjeringen om å prioritere å avdekke juks fordi dette var viktig for integriteten til asylsystemet. På den andre siden forsøkte regjeringen å fraskrive seg ansvar for denne politiske prioriteringen, ved å hevde at den kun fulgte lovens bokstav, sier Birkvad.
Høyere krav til naturaliserte statsborgere
Noen endringer for å sikre rettssikkerheten ble imidlertid vedtatt av Stortinget og disse trådte i kraft 15.01.2020.
For det første skulle ikke lenger barn som hovedregel miste statsborgerskapet som følge av feil gjort av foreldre eller besteforeldre. Det ble også innført fri rettshjelp og obligatorisk nemndmøte med personlig fremmøte i Utlendingsnemnda (UNE).
I tillegg skulle utlendingsforvaltningen nå vurdere saker ut fra en forholdsmessighet.
Dette innebærer å veie personlige og familiære hensyn mot grovheten i saken. Da skal UDI og UNE også se på tilknytningen til Norge gjennom botid og graden av integrering. Risikoen for langvarig statsløshet skal inngå som en del av dette.
UNE vurderer grad av integrering ut fra blant annet arbeid, norsk utdanning, engasjement i lokalsamfunnet, nettverk av venner utenfor jobben, medlemskap i trosfellesskap og norskkunnskaper. Dersom klageren har vært eller er engasjert i barnas liv i barnehagen, på skolen og gjennom fritidsaktiviteter, teller også dette positivt.
Birkvad mener det stilles høyere krav til disse borgerne enn de som får statsborgerskapet ved fødselen.
– Det er høyere forventninger til hva de skal prestere, og den barrieren løftes gradvis. Dette er en del av en internasjonal trend, hvor stater gjør det vanskeligere å erverve statsborgerskap, og enklere å frata det, sier han.
– Det virker som om statsborgerskapet er en slags medalje?
– Det er nedfelt i norsk lov at statsborgerskap er en rettighet hvis du oppfyller visse kriterier. Men de siste årene, ser vi at flere land har begynt å se på statsborgerskap som en belønning og ikke som en rettighet, sier han.
Ikke noe nytt fenomen
Birkvad kom også over flere historiske eksempler på tilbakekall av statsborgerskap i arbeidet med avhandlingen.
– Det etterlatte inntrykket fra politiske debatter, er at tilbakekalling av statsborgerskap er en ny praksis, men det har skjedd flere ganger i Norges historie, sier han.
Han viser da til at norske jøder ble fratatt statsborgerskapet under andre verdenskrig, og at «krigsbrudene», norske kvinner som giftet seg med tyskere under okkupasjonen, ble fratatt statusen i etterkant av krigen.
I tillegg har Norge en stygg historie når det gjelder romfolk og tatere; eller «omstreifere». På begynnelsen av 1900-tallet var det en politisk målsetning å «forsterke og fortsette utelatelsen av fysiske og moralsk forkomne personer». Men mens staten prøvde å assimilere tatere, ble romfolk systematisk fratatt statsborgerskapet.
– Den største forskjellen mellom datidens og nåtidens praksis er at det ikke lenger er lovlig å ramme minoritetsgrupper, fordi det anses som diskriminerende. Nå sanksjonerer man derimot handlinger som regnes for å være uakseptable for det nasjonale fellesskapet, sier Birkvad.
Og legger til:
– Noen vil si at de historiske tilfellene har lite eller ingenting med til felles med dagens praksis. På mange måter er dette riktig. Mitt poeng er simpelthen å peke på at tilbakekalling har blitt tatt i bruk tidligere og at det ble ansett som legitimt på den tiden. Dagens praksis anses også som legitim av mange, sier han.
Birkvad understreker at han i avhandlingen ikke stiller spørsmål ved prinsippet om at statsborgerskap skal bygge på korrekte opplysninger. Men undersøker derimot hvordan regelen håndheves, og dens begrunnelser og konsekvenser.
– Siden dette er den mest inngripende sanksjonen staten har til rådighet, er det viktig å rette et kritisk blikk på praksisen, særlig i lys av forhistorien i Norge, sier han.
– Du skriver også at somaliere kan bli en slags pariagruppe?
– Ja de er ofte stigmatisert i den offentlige debatten og utsatt for rasisme og diskriminering i hverdagslivet. De bli også tidvis fremstilt som en «problemgruppe» i innvandrings-, velferds- og kriminalitetspolitikken. Summen av disse tingene kan skape et inntrykk av å være del av en uønsket minoritetsgruppe i Norge, slik for eksempel norske rom tidligere har opplevd.
Birkvad sier avslutningsvis at Norge trenger en mer prinsipiell debatt om hva et norsk statsborgerskap skal være.
– Det er viktig å reise spørsmålet om hvor høy terskelen skal være og hva kan vi kreve av borgere. Utenom mantraet om at «statsborgerskapet skal henge høyt», som debatten ofte reduseres til, må vi spørre hvem statsborgerskapet skal være for og hva vil vi at statusen skal bety. Den debatten har i liten grad blitt løftet, sier han.
Frp: – Utrop bryter VVP
Utrop har bedt om et intervju med Helge-André Njåstad, men ble henvist til innvandringspolitisk talsmann Erlend Wiborg.
Vi spør derfor i en e-post om Njåstad fortsatt står inne for i kronikken i Dagbladet, der han skriver at unge asylsøkere «lyver så det renner av dem» og der ordbruk som lyve, løgn, jukse, svindel, falsk, lure, bedrag og fanteri dominerer retorikken.
Vi viser også til at han et par år senere, i 2019, trakk seg fra alle politiske verv.
NRK omhandlet blant annet saken, der det kommer frem at Njåstad har lekket sensitive opplysninger til en partifelle da han hadde ansvar for å håndtere saker som gjelder brudd på Frps etiske regelverk.
Daværende partileder Siv Jensen uttalte at om Njåstad ikke hadde trukket seg, hadde hun tatt affære.
– Jeg gjorde noe fryktelig dumt og når det har blitt kjent for flere, så velger jeg å legge meg flat overfor partiet, sa Njåstad da til NRK.
Han har imidlertid gjenvunnet tillit, og fikk nylig et av Frps viktigste verv på Stortinget som leder for justiskomiteen.
– Jeg har stått på og er veldig glad for at partiet gir meg tillit til en ny oppgave nå, selv om jeg har de sakene i bagasjen, som jeg selvfølgelig har lært veldig mye av, sier han nå til Aftenposten.
Er det å lyve til utlendingsmyndighetene i en sårbar situasjon som mange er i, mer umoralsk enn det å lekke sensitiv informasjon slik du selv har gjort, Njåstad?
Vi spør da:
– Er det å lyve til utlendingsmyndighetene i en sårbar situasjon som mange er i, mer umoralsk enn det å lekke sensitiv informasjon slik du selv har gjort, Njåstad?
Det spørsmålet får vi imidlertid svar på fra Frps kommunikasjonsavdeling, som viser til at premissene for intervjuet er endret siden vår første intervjuforespørsel der utgangspunktet var en artikkel om en doktorgrad om tilbakekall av statsborgerskap.
– Nå handler saken om noe annet; nemlig Frps retorikk og sammenhengen mellom liv/lære etc.
Frp viser deretter til Vær varsom plakaten (VVP) for pressen.
– Vi kunne fint ha svart Utrop dersom dere hadde fulgt en normal og god presseskikk i utgangspunktet. Men gitt at den innledende kommunikasjonen var basert på et falskt premiss, har vi ingen intensjon om å gjøre noe intervju om denne saken. Det vil være for vanskelig å få tillit.
MDG: statsborgerskapet skal være umistelig
– Vi mener at myndighetene ikke skal tilbakekalle statsborgerskap, men som et minimum må det innføres en foreldelsesfrist, for det har vi ikke i dag, sier stortingsrepresentant Lan Marie Berg (MDG) til Utrop.
Hun mener borgere heller kan ta konsekvensene i form av en rettferdig dom.
– Alle som har statsborgerskap i Norge skal behandles likt, og etter grunnleggende rettsprinsipper. Og det blir ikke ivaretatt når det kommer til denne jakten etter å frata folk statsborgerskapet, sier Berg.
Hun påpeker også at det er en grunnleggende menneskerett å tilhøre en stat.
– Og det å tilbakekalle statsborgerskap er et for dramatisk skritt. Når det har gått så lang tid, så blir det veldig vanskelig å bevise skyld, men også uskyld.
– Synes du det er mye moralisering i den offentlige debatten?
– Det er trist at vi i den offentlige debatten i Norge har så mye fokus på å mistenkeliggjøre folk som søker asyl. Dette er noen av de mest sårbare menneskene i verden, sier Berg.
– Tror du politikere tar inn over seg hvor alvorlig det er å miste et statsborgerskap?
– Nei, jeg opplever ikke at den norske politiske debatten tar inn over seg de enkeltskjebnene som er et resultat av denne praksisen.
UDI har 761 saker på bordet
Utrop har fått oppdatert statistikk fra UDI. De kan opplyse at de siden 2017 har behandlet 1 350 saker om tilbakekall av statsborgerskap.
Av disse har nå 68 personer status som utvist.
917 saker har blitt henlagt og 360 statsborgerskap har blitt tilbakekalt, men av disse har rundt 43 prosent av disse fått ny oppholdstillatelse eller fyller vilkårene for ny tillatelse. Det kan også ta mange år før en sak blir endelig avgjort i utlendingsforvaltningen.
UDI viser videre til at det på grunn av innføring og implementering av lovendringer fra 2020, kan være noe usikkerhet rundt tallene.
I rundt tre år fra 2017-2020 fikk UDI også instruks om å kun henlegge saker og ikke tilbakekalle, på grunn av prosessen med å få lovendringene vedtatt i Stortinget.
UDI har i dag 761 tilbakekallssaker til behandling.
