Medias fremstilling av minoriteter under pandemien var ikke bare negativ, men også rasistisk, mener forskerne Cristina Archetti og Banafsheh Ranji.
Archetti er professor i journalistikk og politisk kommunikasjon ved UiO, Ranji er postdoktor i sosiologi ved NTNU. Begge har publisert en rekke artikler og bøker internasjonalt.
De jobber med en større studie som ser på hvordan medias representasjon av innvandrere under covid-19 pandemien virket inn på innvandrernes hverdagsliv.
Utrop intervjuet forskerne i april i fjor, men nå er også noen av resultatene publisert internasjonalt: The details that matter: Racism in Norwegian media during the Covid-19 pandemic.
Her har de analysert 240 artikler i Aftenposten, Klassekampen og VG. Hensikten med analysen var å studere skjulte diskursmønstre, og ikke bare det som var åpenbart diskriminerende. Blant annet så de på overskrifter, begrepsbruk, i hvilken rekkefølge informasjonen ble presentert, bruk av kilder og presentasjon av statistikk.
– Noen detaljer kan virke irrelevante, men alt akumulererte over tid og ga et svært diskriminerende resultat. Begrepet «importsmitte» var vanlig, og ord som «smittefly» og «innvandrersmitte» ble brukt stigmatiserende, sier Archetti.
Spesielt problematisk mener de det er at innvandreres handlingsmønstre ble forklart i en kulturell kontekst, i motsetning til for etniske nordmenn.
– Det var hele tiden nyheter om hvorfor personer født utenfor Norge spredte smitten. Det ble underbygget med at de har mer tradisjon for å besøke slektninger eller å besøke folk som var syke. Men når etniske nordmenn gjorde dette, var det ingen referanser til kultur, sier Archetti.
Ble syndebukker, fikk lite sympati
Det var også ofte implisitt at dette dreide seg om muslimer, mener Ranji.
– Det er riktig at mennesker fra enkelte grupper til tider ble spesielt rammet. Men det var ingen diskusjon om hvorfor noen var mer sårbare enn andre. Og hvordan er det mulig at i noen miljøer, i et tilsynelatende likestilt samfunn, lider mer enn andre?
– Overskriftene hadde også en tendens til å være stigmatiserende, selv om du forventet et sympati-perspektiv, sier Archetti.
Overskriftene hadde også en tendens til å være stigmatiserende, selv om du forventet et sympati-perspektiv
Eksempler er «Noen føler skam ved å bli syke. Derfor tester de seg ikke» (Aftenposten), «Flere utenlandsfødte dør av Covid-19» (Klassekampen), «NESTEN HALVPARTEN [Corona-pasienter] FØDT I UTLANDET» (VG), «Corona-kulturer i konflikt» (Klassekampen), «Ni ganger så høy smitte blant pakistanere. Hvorfor?» (Aftenposten).
– Artiklene dreide seg om å klandre innvandrere igjen og igjen, sier Ranji.
– Og hvorfor er det relevant om noen er født i Norge eller har norskfødte foreldre? Det ville vært utenkelig å bruke «født i Italia» i Italia eller «født utenfor landet» i Storbritannia. Andre land fører heller ikke offentlig statistikk over dette, sier Archetti.
Forskerne mener også at journalisters valg av statistikk ga uttrykk for et bias. Men at diskrimineringen da ble skjult bak en fasade av objektivitet.
– Informasjonen er tilgjengelig i Norge, og den ble brukt av journalister. De var trolig ikke klar over at de bidro til å stigmatisere også norske statsborgere som har foreldre født i utlandet, sier Archetti.
– Er ikke alt fokuset på norskhet veldig etnosentrisk?
– Absolutt. Og ikke bare fra et kulturelt perspektiv, men også biologisk. Fordi det hadde betydning mediedekningen om du var «etnisk norsk», sier Archetti.
Og legger til:
– Journalister i norske medier deler et verdenssyn der det underliggende er at å være «etnisk norsk» er å være bedre og spesiell. Vi så at media konsekvent satte opp mot hverandre det «rene og sunne» på innsiden, mot det «smittsomme og truende» «ikke-norske» som kom utenfra. Det finnes en stor grad av nasjonalisme og eksepsjonalisme i Norge, sier hun.
Fravær av kritisk journalistikk
Ranji mener perioden manglet kritisk journalistikk.
– Mye av journalistikken viste seg å være rent et ekko av myndighetenes stemmer og majoritetens perspektiv. Og tallene, faktaene og rapportene som ble brukt underbygget dette, sier hun.
Et slikt eksempel mener de er artikkelen i Aftenposten: «Nesten halvparten av smitten har skjedd i innvandrermiljøer»
Der spør en journalist en Frp-politiker: «Vet du hvorfor de [innvandrere] er overrepresentert? Tror du det er fordi innvandrere ikke tar det alvorlig?»
Hvorpå svaret var: «Nei, ingen vet nok om dette enda, og jeg vet det er komplekst. Den store forskjellen har trolig å gjøre med det faktum at mange innvandrermiljøer ikke tar dette alvorlig nok.»
Ranji mener det er verdt å spørre seg i hvor stor grad det faktisk finnes kritisk journalistikk i Norge.
– Norge er rangert veldig høyt på pressefrihet. Men dette er alltid definert ut fra det politiske systemet og noen satte variabler. Og selv om det er politisk frihet, er det ikke gitt at friheten blir brukt til å tenke kritisk . For hva om journalister aldri bruker denne friheten? spør Ranji.
– Dere skriver at det er en utfordring at mange mener rasisme er fraværende i Norge, hvordan det?
– Faktum er at det er ulikheter i verden, og det burde være unødvendig å bevise at rasisme eksisterer. Men i Norge trenger du dessverre først å bevise at det finnes rasisme, og deretter skrive om hvordan den reproduseres, sier Ranji.
Påvirket selvfølelse og psykisk helse
De har også sett hvordan innvandrere reagerte på mediedekningen, og hvordan dette påvirket følelsen av tilhørighet. Der har de intervjuet innvandrere med ulik bakgrunn. De endelige resultatene her vil bli publisert i en senere artikkel.
– Men vi ser at nyhetene ikke bare er en innflytelse, men blir en integrert del av folks liv. Når du hele tiden blir stigmatisert og fremstilt som en «mistenkelig innvandrer», kan det bli vanskeligere å få jobb. Noen internaliserer den norske retorikken og blir veldig kritiske til egne land og ikke minst seg selv, sier Archetti.
Hun sier at intervjuene også viste at innvandrernes selvfølelse og psykiske helse ble påvirket.
– For å si det rett ut, det er lettere for en innvandrer å tro at ens liv ikke er verdt beskyttelse, sier Archetti.
– Dette må vel påvirke integreringen?
– Ja, basert på funnene våre, kan en argumentere for at et av de største hindrene for integreringen i Norge, er norsk media. Når du konstant leser at det er dette «etniske norske» på den ene siden, og «deg» på den andre siden, blir beskjeden du får at du ikke er velkommen i samfunnet. Selv om du ønsker å høre til. Og hvordan kan du da bli integrert? spør Archetti retorisk.
– Hvorfor valgte dere disse tre avisene?
– Aftenposten og VG er de største avisene i Norge. Aftenposten er sett på som mer konservativ og VG som mer tabloid. Mens Klassekampen valgte vi ut fordi den er venstreorientert, og hypotesen var at den vil bli mer sympatisk overfor innvandrere. Men det var ikke tilfelle, sier Archetti.
De sier at mediebransjen har vært lite interessert i forskningen, og de er også skuffet over noen av reaksjonene.
Archetti viser blant annet til en paneldebatt i august i fjor der hun deltok sammen med flere bransjefolk, blant annet Klassekampen-redaktør Mari Skurdal.
Skurdal var sterkt kritisk til forskningsresultatene som viste at norske medier var rasistiske i sin dekning av pandemien i Norge.
– Jeg ble provosert av Cristinas presentasjon. Jeg tror noe av dette overfortolkes som rasisme, var Skurdals tilsvar til funnene, ifølge The Oslo Desk.
– Det er interessant at de fleste som har innvandrerbakgrunn ser hva vi ser. Men når vi snakker til «etniske nordmenn», skjønner de ikke hva vi prater om. De fleste journalister er blinde for dette, og ser ikke problemet, sier Archetti.
De mener en burde forvente seg mer av redaktørene. Og viser blant annet til en kommentar av Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B Alstadheim: Denne tegningen ble stanset.
Her forklarer Alstadheim Aftenpostens lesere hvorfor han opprinnelig stoppet publiseringen av en tegning av Marvin Halleraker, og hvorfor han tre dager senere likevel valgte å publisere den.
Tegningen var først ment å illustrere en kommentar fra Therese Sollien som handlet om de urovekkende høye tallene på koronasmitte blant folk med innvandrerbakgrunn».
Tegningen beskriver han slik:
«Den viser to kvinner på vei over en fotgjengerovergang. Den ene er iført chador, et plagg som brukes av enkelte muslimske kvinner også i Norge. Den andre har munnbind. Den ene dekker til det meste unntatt ansiktet. Den andre tar ansvar for ikke å spre smitte.»
Alstadheim mente først dette var for stigmatiserende. Men argumenterer senere med at tegningen er god, laget i en lett tone og ikke ondsinnet på noe vis. Og videre at bruken av chadoren og munnbindet er en lek med form.
Han viser videre til karikaturstriden og at det er høyere terskel for å publisere satire rettet mot jøder og muslimer enn kristne.
«Satiren er viktig å verne om. Akkurat som blasfemien. Det noen oppfatter som krenkelse av religiøse eller andre følelser, er maktkritikk», skriver Alstadheim videre.
Forskerne mener imidlertid Alstadheim burde vite hvilket ansvar en journalist har.
– Det er også problematisk hvordan han rettferdiggjør publiseringen av tegningen, som at den ikke var ment å være krenkende og da er den heller ikke krenkende. Men den er like fullt krenkende, sier Archetti.
– Satire er inkluderende
Utrop spør Kjetil B Alstadheim om han fikk reaksjoner på kommentaren. Og viser til at den er brukt som eksempel på hva medieforskere finner problematisk. Dette gjelder både bruk av tegningen og forklaringen på hvorfor den likevel ble trykket.
– Ja, det var en del reaksjoner i ulike retninger. Det var en uvanlig ting å gjøre, så det var både som ventet og noe av poenget med å publisere tegningen og skrive om hvorfor den i første omgang ikke var publisert, sier Alstadheim i en e-post.
– Mener du fortsatt det var riktig å trykke tegningen?
– Jeg mener det var helt riktig å publisere tegningen i den konteksten det ble gjort. Hele poenget med artikkelen er å fortelle om vurderingen som gjorde at den ble stanset, og å bruke det som et bidrag til en åpen debatt om satire og ytringsfrihet. Det ville vært umulig for folk å forholde seg til tegningen uten å kunne se den.
Han mener videre at når forskerne kritiserer publiseringen, sier de nei til en viktig debatt.
– Det synes jeg er skuffende, sier han
Utrop ber Alstadheim kommentere dette avsnittet spesifikt: «Det er en balanse mellom å ta hensyn og å ha berøringsangst. Ingen kan ha vern mot å bli fornærmet. Å bli gjenstand for satire er også en form for inkludering.»
– Ser du at noen kan reagere på at du som hvit priviligert mann, definerer at satire brukt i forhold til minoriteter, er inkludering? Som her en sårbar gruppe; muslimske kvinner i Norge? Er ikke det å bli inkludert like mye en subjektiv følelse?
– Det å bli gjenstand for satire er også en form for inkludering. Men i teksten forklarer jeg også hvorfor tegningen ble stanset. Jeg viser til eksempler fra 1930-tallet på hvordan satire ble brukt mot jøder for å piske opp hat og antisemittisme. Poenget med artikkelen var nettopp å få frem de ulike sidene i en slik vurdering. Dette er et viktig tema som krever både åpenhet og nyanser, sier Alstadheim.
– Vi har slått fast at det er problemer med norsk mainstream-medias dekning av innvandrerbefolkningen. Og det er et godt utgangspunkt for dialog med journalister og redaktører. Vi håper de er interessert i å diskutere dette videre, sier forskerne avslutningsvis.
