Foto: Claudio Castello
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
– Når man tar opp betente temaer som æreskultur, klankultur og berøringsangsten knyttet opp til dette, så forventer vi å få kritikk, sier Bjøranger til Utrop.
Nylig fikk de Shabana Rehmans minnepris for boken Æresrelatert kriminalitet
– Hva tenker dere om kritikken som er blitt framsatt, at boken for enkelte oppleves som stigmatiserende?
– Vi hadde forventet både positiv og negativ tilbakemelding, og er ikke overrasket. Vi vet at det finnes grupper som fornekter at æreskulturen eksisterer, eller vil bortforklare fenomenet, eller vil beholde æreskulturen, for å beholde sin makt. Jeg har hele tiden vært klar på at min lojalitet er overfor ungdommene som ønsker å bryte ut av æres- og klankulturen, og ikke overfor de som vil beholde æreskulturen. For meg er ikke dette et vanskelig valg.
Fantastisk med pris
For begge føles prisutdelignen som “fantastisk”.
– Vi hadde helt ærlig ikke trodd vi skulle vinne. Vi var nominert med veldig sterke kandidater, og har stor respekt for Noman Mubashir, og de fire jentene bak podcasten «Hør’a». Jeg tenker dette er veldig god drahjelp for alle som jobber med å ta tak i æresproblematikken, og for de som er utsatt og trenger hjelp med å få temaet opp i dagsorden. Så dette setter vi veldig pris på.
Svensson har jobbet i politiet hele tiden, mens Bjøranger har vært i UDI og barnevernstjenesten, før han begynte i politiet i 2010. Overfor Utrop uttaler han seg som forfatter, samfunnsdebattant og privatperson.
Skrev om æreskultur på 90-tallet
Slik forklarer han hvordan han endte opp med å jobbe med æresvoldproblematikken.
– Jeg jobbet i barnevernstjenesten og tok jusstudier samtidig, og skrev en avhandling om tvangsekteskap i forbindelse med jusstudiet i 1998/99.
– Hvordan ble tematikken motatt dengang?
– Faktisk veldig godt. Veldig mange ville ha oppgaven min, og flere ressurspersoner fikk tilgang. En av disse var Eva Kahn i Røde Kors. Hun kjente også Gunnar Svensson fra før av. Så på begynnelsen av 2000-tallet startet vi å samarbeide mer på feltet, noe som førte til at vi 2004 etablerte Nasjonalt kompetansesenter mot tvangsekteskap.
Et vanskelig oppgjør
Siden dengang har Bjøranger og Svensson blitt kjent med familier som har tatt det han kaller “et vanskelige første skritt mot æreskulturen”.
– Vi snakker om familier som setter hensynet til familien foran hensynet til klanen. Familier som er i et mindretall. Samtidig ser jeg at ungdommene er blitt mer bevisst på egne rettigheter.
Ungdommene er blitt mer bevisst på egne rettigheter
– Handler dette om at de yngste generasjonene ser på seg selv mer som norske?
– Jeg tror det kan være helt riktig. Men problemet på den andre siden at klanene og storfamiliene har tette forbindelser til opprinnelseslandet. Kravene derfra er det som gjør livene vanskeligere for kjerne- og storfamiliene i Norge. Ungdommene havner i en form for kryssild. For de ser mulighetene til å leve frie liv i Norge, samtidig som man dette kulturelle presset fra opprinnelseslandet. Ofte vil familiene her i Norge trenge hjelp til å stå opp imot dette presset.
En bevissthet innad i politiet
Æreskultur og æresvold er noe politiet tar på alvor, mener han.
– Vi har mange gode politifolk rundt om i hele landet som på eget initiativ har lært om æreskulturen, og som vil ta tak i denne problematikken. Helse, barnevern, skole og politi vil samtidig også trenge tydelige prioriteringer fra politisk hold. Sistnevnte må komme mye tydeligere.
– Hvorfor mener du det ikke har vært tydelig nok?
– Jeg har flere ganger nevnt berøringsangst. At vi er redd for å krenke enkelte miljøer. Og da er det viktig å ha fokus på at dette ikke handler om etnisitet, rase eller religion, men om klanskultur. Noe av hensikten med boken jeg skrev sammen med Svensson er å bryte ned berøringsangsten, og vise at vi kan jobbe med slike saker
– Handler ikke om innvandring, men om samfunn
– Hvor viktig ser dere på at innvandrerpolitikere blir invitert til å debattere slike vanskelige spørsmål?
– Jeg tebker at politikere, uansett bakgrunn, bør ha et fokus på æresproblematikken. Vi snakker om et samfunnsproblem, ikke noe som innvandrermiljøene eier alene. Norge som samfunn må tørre å ta tak i dette. Folk som Hadia Tajik har vært gode og tydelige stemmer på feltet.
Utfordringen med et direkte språk
For Svensson og Bjørenager har den fremste utfordringen vært å måtte skrive med et såpass direkte språk.
– Selv om vi har valgt å være veldig “virkelighetsnære”, ville vi vise at dette er et tema som kan jobbes med. Vi måtte skrive boken slik at leseren ikke skulle føle seg overveldet. At noen kan være negative til at vi tar opp dette er ikke noe som vi har gitt stor betydning. Vi kan ikke las oss styre av det andre mener.
– Hvordan har leserne reagert så langt?
– vi har fått flere tilbakemeldinger. For noen dager siden hadde jeg foredrag på en videregående skole, og fikk høre at dette var noe man har etterspurt lenge. Lærerne på skolen fortalte oss om hvordan de slet med å forstå elevenes kulturkontekst. Når de leser en slik bok, kan de stille helt andre spørsmål, og lettere forstå kulturpresset elevene befinner seg i, og strukturene som gjør æreskulturen mulig. Folk som har kommet med negative tilbakemeldinger har som oftest vært de som ikke har lest boken.
