– Det var en som lå på bakken på grunn av tåregassen. Men istedenfor å vente til han kom seg opp, ble han sprayet flere ganger midt i trynet uten nåde, sier Elilta Tesfahuney til Utrop.
Hun er med i den blå revolusjonen, en global ungdomsbevegelse bestående av eritreiske flyktninger. Mange har flyktet fra landets livsvarige militærtjeneste og en fremtid uten håp.
Bevegelsen prøver nå å stoppe store eritreiske feiringer verden rundt. Ungdommene mener disse har direkte forbindelser til Eritreas militærdiktatur.
Derfor protesterte Elilta og rundt femti andre på Bryn i Oslo 25. mai. Da skulle de norsk-eritreiske foreningene feire Eritreas uavhengighetsdag.
Politiet stoppet imidlertid demonstrasjonen på et tidlig tidspunkt.
Da Utrop ankom området i 1730-tiden, møtte vi på en gruppe demonstranter fra den blå revolusjonen.
Da hadde det allerede mannsterke politiet hentet solide forsterkninger, og jaget bort demonstrantene med tåregass. Flere av ungdommene spurte om dette er lovlige metoder.
Politiet var nå på plass godt utrustet med gassmasker. De brukte også politihunder og politihester. Et helikopter sirklet i tillegg over området.
Politiet: prøvde dialog
Situasjonen var imidlertid ikke under kontroll, og innsatsleder Brian Skotnes hadde ikke anledning til å svare på Utrops spørsmål. Politiet hadde også bedt folk om å holde seg unna området.
Skotnes sier imidlertid senere til NRK at politiet gjentatte ganger prøvde å komme i dialog, men at flere av demonstrantene var svært aggressive. De plukket opp stein og kastet mot politiet og tok i tillegg opp stokker og kjepper. Til slutt var aggresjonsnivået så høyt at politiet måtte begynne å bruke tåregass, ifølge Skotnes.
Seks personer ble pågrepet.
Uttalelse fra leder for Oslo-politiets felles tjeneste for operative tjenester kommer til slutt i artikkelen.
– Behandlet oss som dyr
Elilta Tesfahuney kjenner seg imidlertid ikke igjen i Skotnes’ beskrivelse av situasjonen.
Hun sier det bare var to i politiet som ønsket dialog, men at de ble hentet av andre politibetjenter og forsvant.
– Resten behandla oss som dyr rett og slett. De skrek og ropte opp i ansiktet på deg. De arresterte folk som bare gikk rundt. Og de hadde null interesse i å samarbeide, sier hun.
Elilta har også en annen virkelighetsoppfatning når det gjelder bruk av vold.
– Jeg leste at politiet sa vi kastet steiner og at de derfor brukte makt. Men det er løgn. De brukte gassen og hunder for å få oss vekk, ikke fordi noen kastet steiner mot politiet, sier hun.
– Tar den blå revolusjonen i Norge avstand fra vold?
– Ja, vi tar sterk avstand fra vold. Bevegelsen i Norge forplikter seg til fredelig, demokratisk endring for å fremme samfunnets utvikling og rettferdighet, sier Elilta.
Hun understreker også at de foretrekker dialog med staten og politiet.
– Likevel har vi opplevd episoder av vold som et resultat av følelsesmessig frustrasjon over langvarig ignorering fra myndighetene, sier Elilta.
Hun er klar på hva hun mener om de norsk-eritreiske foreningene og dagens feiring. Å markere nasjonaldagen vil hun imidlertid ikke nekte noen.
– Men det er ikke lov å spre propaganda om et diktatur-regime. Og når du sender penger til Eritrea, betaler du for at regimet skal beholde makten lenger. Det er ikke greit, sier hun.
Dette gjør at hun heller ikke føler seg helt trygg i Norge. Og situasjonen ligner på den familien hennes opplevde som flyktninger i Sudan.
Hit måtte familien flykte fordi foreldrene var politisk opposisjonelle.
De måtte imidlertid flytte til Norge da Elilta var tolv år. Da hadde «regimets lange armer» innhentet familien.
– Vi ble satt i livsfarlige situasjoner av eritreiske myndigheter gjennom støttespillere i Sudan, sier hun.
Men i Norge utsettes familien også for press og kontroll.
Regimetilhengere i Norge har blant annet vært klare på at hun kan sette familien i Eritrea i fare om hun er aktiv politisk, ifølge Elilta.
– Vi kom til Norge for igjen å oppleve det samme som vi flyktet fra. Forskjellen er at vi kan ringe politiet. Ellers er mye likt, sier hun.
– Nådeløs og umenneskelig behandling
En annen demonstrant sier til Utrop at demonstrantene i utgangspunktet var fredelige.
– Å stenge veien under en demonstrasjon skal heller ikke være en grunn til at politifolka blir så umenneskelige mot oss.
Han mener også at ingen kastet stein før politiet selv gikk over grensen.
– De pumpet da tåregass rett på ansiktet til ungdommene uten stopp. Forsvarsløse ungdommer måtte til slutt kaste tilbake stein med hensikt å få politiet vekk, sier han.
Da sier han at situasjonen ble enda verre.
– De avfyrte tåregass til alle kanter. Vi klarte ikke å puste. Det var eldre damer med oss som ikke kunne rømme fra tåregassen. Politiet var nådeløse. Sånt skal man gjøre det mot terrorister og ikke i denne type demonstrasjon, sier han.
Han poengterer også at mange afrikanere er svært redde hunder.
Dette har bakgrunn i utbredelsen av løshunder. Men går også tilbake til kolonitiden der europeere brukte hunder til å skremme og kontrollere den afrikanske befolkningen. Barn blir også ofte opplært til å være redde hunder.
– De kan derfor forsvare seg på liv og død når de ser sinte hunder, sier han.
Hundene ble beordret til å aksjonere mot demonstrantene, hoppet opp og holdt på å rive personer over ende.
– En slik aggresjon trigger adrenalin til å forsvare seg med alle mulige midler, sier han.
På et tidspunkt sier han at demonstrantene kom til et hjørne med småstein.
– Ungdommene kastet da stein mot det aggressive politiet. Men da fikk de enda en grunn til å avfyre mer tåregass, sier han.
Mistet håpet som 13-åring
Tegsti Tesfamichael var ikke med på demonstrasjonen, men hun har vært med på markeringer tidligere.
Hun har imidlertid opplevd det samme som veldig mange i den blå revolusjonen har. De ser en fremtid uten frihet og mening. Og legger derfor alt bak seg og begir seg på en livsfarlig reise.
Mye av årsaken til at så mange unge eritreere flykter, er militærtjenesten. Alle eritreiske ungdommer tilbringer det siste året på videregående skole i den militære treningsleiren Sawa. Her får de som 16-17 åringer opplæring i krigføring under streng disiplin og med harde militære avstraffelser. Seksuelle overgrep mot kvinner er vanlig.
Tjenesten er ment å vare i atten måneder, men blir for mange uendelig. Det er spesielt de med dårligst karakterer som blir valgt ut til å jobbe gratis for staten i slavelignende tilstander på livstid.
Og siden myndighetene kontrollerer alle deler av samfunnet, er det heller ingen å be om hjelp.
Selv var Tegsti bare tretten år da hun ikke hadde noe annet valg enn å flykte.
– Jeg trengte medisinsk behandling, og det var medisinmangel. I tillegg ble en av brødrene mine tvunget inn i militære tjenesten, sier hun.
Når også soldater kom inn i huset til familien midt på natten og tvang faren til å hente våpen til å ha i beredskap, så hun at det ikke var trygt å leve i hjemlandet.
– Alt var håpløst, selv om jeg bare var et barn, sier hun.
Hun flyktet da uten familien, men sammen med en venninne som var to år eldre. De fikk først asyl i Etiopia.
– Reisen var veldig farlig. Vi var redde for å bli arrestert eller skutt av grensevakter. De vil jo ikke at vi skal flykte fra hjemlandet vårt.
Hun bodde i Etiopia i halvannet år, før hun reiste videre sammen med fremmede. Først til Sudan, og deretter gjennom ørkenen til Libya. Her var det ekstreme temperaturer, og de hadde mangel på mat og vann
På veien fikk flyktningene hjelp av mennesker ingen visste hvem var, og som de hver betalte 60 000 kroner.
Hun møtte også andre eritreiske jenter som hun avtalte å gjenforenes med i Norge.
Men det er ingen som vet hva som har skjedd med vennene hennes. Som i likhet med Tegsti, valgte å krysse Middelhavet over til Italia.
– Noen sier at de er døde, og noen sier at de overlevde.
For selv om dødstallene er skyhøye, tok de sjansen i håp om å finne bedre livsmuligheter.
Bare i 2023 er det estimert at 3,105 migranter døde på Middelhavet. Men tallene er usikre.
– Den lille båten var laget for mindre enn to hundre personer, men det var over tre hundre mennesker i båten, sier Tegsti.
Og den var uten sikkerhetsutstyr.
– Hvis du dør så dør du, og det er ingen som tar ansvaret for det, sier hun.
Hun hadde akkurat fylt femten år, da hun uten familie måtte tilpasse seg i det norske samfunnet med et fremmed språk og kultur.
– Det var en utfordring, men jeg fikk god hjelp av barneverntjenesten, sier Tegsti.
Hun opplever også som opposisjonell at regimet fortsatt er en kilde til frykt.
– Jeg og mange andre opplever en konstant følelse av overvåkning og trussel, selv når vi er langt unna Eritrea. Dette påvirker oss mentalt og emosjonelt og skaper en konstant følelse av usikkerhet, sier hun.
Tegsti er skuffet over det hun har hørt om politiets behandling.
– Det er urettferdig at politiet brukte makt og vold mot de eritreiske demonstrantene som protesterte mot diktatorens støttespillere, sier hun.
Vil vise frem nasjonalfølelsen
Medieansvarlig for foreningene, Samson Yared, sier de hadde invitert noen få journalister for å vise frem et annet bilde av miljøet enn det som vanligvis kommer frem i offentligheten.
Foreningene mener norsk-eritreere blir stigmatisert og uthengt av media og politikere som supportere av regimet i Eritrea.
Utrop har også fulgt miljøet i flere artikler. Og alle vi har snakket med i de norsk-eritreiske foreningene avviser at de har tilknytning til regimet i Eritrea.
Ungdommene Soliana og Nishan sier de er lei av å bli kalt diktaturtilhengere, og at de må få beholde den eritreiske nasjonalfølelsen.
Vi har snakket med de eritreiske kvinneforeningene som sier det er viktig å skille mellom å elske landet sitt og å støtte regimet.
Foreningene holdt en stor demonstrasjon i Oslo 26. april. Da protesterte de mot stigmatisering og manglende dialog med politikere, under parolen «ikke snakk om oss, snakk med oss».
Dette var adressert til Stortinget som behandlet et representantforslag om å bekjempe transnasjonal undertrykkelse av etireere i Norge. Uten at foreningene føler seg hørt.
Samson Yared sier arrangementet var en fest for barna og for å vise stolthet over eritreisk kultur, historie og uavhengighet.
Det var stor stemning med nasjonale folkedrakter, servering av eritreisk mat, DJ, dans og underholdning. I tillegg var det en høytidelig seremoni for norsk-eritreiske ungdommer som har fullført høyere utdanning.
Og selv om nasjonalfølelsen var svært fremtredende, så vi ingen tegn til direkte forbindelser til regimet i Eritrea.
Mener den blå revolusjonen er falske flyktninger
Utrop snakket imidlertid med innflytelsesrike personer på festen, og følger flere norsk-eritreiske personer i sosiale medier.
Vanlige holdninger er at den blå revolusjonen er en terroristgruppe fra Nord-Etiopia, og ikke ekte flyktninger.
Noen diskrediterer rapporter om menneskerettighetsbrudd fra blant annet fra Human Rights Watch. Og mener verdenssamfunnet skal la Eritrea være i fred.
Noen norsk-eritreere deler også militær propaganda fra Ministry of Information (MOI) og viser direkte støtte til Eritreas diktator Isaias Afewerki:
Utklipp av Facebook poster til to norsk-eritreere.
Politiet: tar ikke selvkritikk
Utrop ba om intervju med innsatsleder Brian Skotnes, men vi ble bedt om å sende skriftlige spørsmål av kommunikasjonsavdelingen til politiet i Oslo.
– Hvorfor reagerte politiet så kraftig?
– Ved det eritreiske arrangementet i Eventhallen på Bryn oppsto det tilløp til slagsmål og voldelige konfrontasjoner. Det ble blant annet kastet steiner mot politiet, og flere polititjenestepersoner ble truffet, sier Martin Strand.
Strand er politiinspektør og leder for Oslo-politiets felles enhet for operativ tjeneste.
Han presiserer at det ble gjort forsøk på å opprette dialog uten at det lyktes.
– De involverte nektet videre å etterkomme politiets pålegg. De ble også henvist til et sted de kunne stå for eventuelt å ytre seg, slik at trafikken kunne gli forbi, sier Strand.
– Hvorfor brukte dere tåregass?
– Etter å ha forsøkt lempeligere midler for å få kontroll på situasjonen, anså politiet at det var nødvendig å ta i bruk tåregass, sier Strand.
– Hva er retningslinjene for bruk av tåregass?
– Bruk av tåregass er noe politiet bare bruker når personer ikke følger politiets pålegg og dersom det er fare for helse og sikkerhet.
Han understreker videre at å kaste stein og bruke vold ikke er ytringer, men skadeverk som kan straffeforfølges.
– Vi oppfordrer de som ønsker å benytte ytringsfriheten til å ikke ty til ulovlige virkemidler, sier Strand.
Utrop presiserer deretter at vi har noen spørsmål om politiets kulturkunnskap.
– Ble politiet informert om bakgrunnen for konfliktene i det eritreiske miljøet? Og at dette kunne brukes i dialog med demonstrantene?
– Politiet har generelt god kulturkunnskap, og er også godt orientert om de eritreiske miljøene i Oslo. Politiet tar ikke stilling til konflikter eller innhold i ytringer, sier Strand.
Han presiserer videre at generelt ved for eksempel meldte demonstrasjoner, er det politiets oppgave å beskytte alle involverte som vil ytre seg.
– Politiet tar aldri stilling til budskapet i en markering. Vår oppgave og plikt er å legge til rette for lovlig bruk av ytringsfriheten – også når budskapet kan oppfattes provoserende, sier Strand.
– Er det å sette inn flere betjenter med minoritetsbakgrunn noe som blir vurdert i slike situasjoner?
– Vi har ikke tradisjon for å gå ut med etnisitet på våre tjenestepersoner, sier Strand.
Politiet svarte ikke på vårt spørsmål om de har reflektert over bruk av politihunder og påfølgende mulig økning av adrenalin og aggresjon, sett i lys av mange afrikaneres ekstreme frykt for hunder.
Politiet svarte heller ikke direkte på vårt spørsmål om de tar selvkritikk på hvordan situasjonen ble håndtert.
Oppdatering:
Utrop har etter at artikkelen ble publisert, blitt kontaktet av den blå revolusjonen. De kritiserer at politiet ble servert mat av de norsk-eritreiske foreningene, etter å ha brukt tåregass på motdemonstrantene. Og mener at det gir signaler om at politiet har tatt stilling i konflikten.
