Foto: privat
Nederland har bestemt å stoppe utenlandsadopsjoner for godt, etter at et forslag fikk flertall i parlamentet.
Forslagsstiller, Michiel Van Nispen (Sosialistpartiet), påpeker at ingen kan utelate ulovligheter i fremtiden. Og sier til nederlandske medier at han ikke lenger tror at adopsjon fra utlandet er en bærekraftig løsning for å beskytte barn på lang sikt.
Elin Netland mener det nå er på tide at norske politikere tar en større debatt om adopsjon.
– Noen bør stille de kritiske spørsmålene til om det vi holder på med er bra, og for hvem, sier hun.
Netland mener det ikke er noen grunn til å vente til granskingen av utenlandsadopsjoner er ferdig.
Granskingen kommer som følge av medias avsløringer av ulovligheter fra flere land Norge har adoptert fra.
– Det er feigt og unnvikende at ingen tar verdidebatten nå. Granskningen skal strengt tatt bare verifisere det vi allerede vet i forhold til ulovligheter og menneskerettighetsbrudd, sier hun.
– Handler om verdier, etikk og moral
Debatten bør dreie seg om adopsjon som system, mener Netland.
– Hva holder Norge med på og hvorfor? Og lytter man virkelig til adoptertes erfaringer? spør hun.
Netland er adoptert fra Sør-Korea, og ble engasjert i adopsjonsspørsmål i 2022, da hun var aktiv i SV.
– Flere adopterte tok kontakt og sa at systemet ikke var forberedt på å hjelpe når de hadde spørsmål rundt egen historie, sier hun.
Det førte til at hun selv begynte å dykke i egen adopsjonshistorie.
– Da oppdaget jeg ulovligheter rundt egen adopsjon og mulige menneskerettighetsbrudd, sier hun.
Netland ble også aktiv internasjonalt og reiste til Sør-Korea som Norges representant for norsk-koreansk rettighetsgruppe. Hun deltok i tillegg i den dansk-koreanske rettighetsgruppen da den koreanske sannhets- og forsoningskomiteen besluttet å granske adopsjoner fra Sør-Korea.
Netland besøkte barnehjemmet der hun bodde og tok DNA-test hos politiet.
Hun fikk da innsyn i adopsjonspapirene sine. Og fant dokumenter som ikke lå i den norske adopsjonsmappa.
Nå sier hun det nødvendig å utfordre flere narrativer.
– For det første bør vi avlive myten om adopsjon og den gode samaritan. Adopsjon skal være til barnets beste. Men det er hensynet til ens eget behov som styrer alt som har med adopsjon å gjøre. Så finnes det noen få unntak, sier hun.
Hun mener også barnefokuset i det norske samfunnet har en høy pris for noen.
– Gir barnløshet oss rett til å frakte barn til et liv i uvisshet og usikkerhet med masse ubesvarte spørsmål rundt seg selv? spør hun.
Da bør vi også spørre oss hvorfor vi ser vi på det å være barnløs som et nærmest uverdig liv, mener Netland
– Og hvem legger premissene for at å være familie med et rikt og perfekt innebærer å ha barn?
Netland påpeker også at noen av landene Norge adopterer ikke lenger er fattige. Sør-Korea er nå et av verdens mest velstående land.
– Hvorfor har Norge påtatt seg rollen frivillig til å ta ansvar for andre lands barnevernsbarn? Det er andre måter å bistå sårbare barn som faktisk kommer fra flere ressurssterke land, sier hun.
Netland mener også utenlandsadopsjon er systematisk assimilering.
– Hvem har det vært viktig for at vi får et nytt norsk navn og blir betraktet som helt norske? Og at vi ble så fornorsket at selv eget språk ble utvasket? spør hun videre.
Utenlandsadopterte må derimot få status som migranter, mener Netland.
– De må få et oppfølgingstilbud tilpasset deres migrasjonsbakgrunn. Noe som innebærer at det må bevilges midler til å kunne få til å tilrettelegge for slike tiltak, sier hun.
Hun mener heller ikke velstand betyr et bedre liv.
– Hva formidler adopterte som har vokst opp i velstanden? Hva har de savnet, hva har de manglet? Jo, sin egen identitet, tilhørighet til språk, kultur, land og være blant sine like. Det som velferd ikke kan gi dem, svarer Netland avslutningsvis.
Departementet: Opprinnelseslandet hovedansvarlig
Utrop spør Barne- og familiedepartementet (BFD) om hva Norge gjør for å ivareta adoptertes tilknytning til hjemlandet.
– Det følger av adopsjonsloven at så snart det er tilrådelig, skal adoptivforeldrene fortelle barnet at det er adoptert, og informere barnet om dets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, skriver departementet i en e-post
Denne plikten ble tatt inn i loven for å signalisere at denne informasjonen kan være viktig for barnet og dets identitetsutvikling, ifølge BFD.
– Er statens ivaretakelse av utenlandsadoptertes rettigheter i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 20 nr. 3?
– Artikkel 20 regulerer tilfeller der barnet ikke kan ivaretas i sitt eget familiemiljø, og trenger alternativ omsorg. Adopsjon er en av flere former for slik omsorg.
Departementet siterer videre fra artikkelens siste setning:
– Et vedtak om internasjonal adopsjon til Norge treffes normalt i opprinnelseslandet, opplyser departementet.
Videre viser de til Haagkonvensjonen, der myndighetene i hjemlandet skal konkludere med at barnet er best tjent med en internasjonal adopsjon, etter å ha nøye undersøkt mulighetene for omsorg lokalt.
– Dette kalles subsidiaritetsprinsippet, og innebærer at utenlandsadopsjon kun er et alternativ der det ikke finnes omsorgsmuligheter for barnet i opprinnelseslandet. Videre skal opprinnelseslandet «ta behørig hensyn til barnets oppfostring og til hans eller hennes etniske, religiøse og kulturelle bakgrunn», jf. Haag-konvensjonen, skriver departementet avslutningsvis.
– Staten tar ikke ansvar
Natalie Montaño er adoptert fra Colombia. Hun er også samfunnsdebattant og driver podkasten Adopsjon et utvidet narrativ.
Montaño mener dagens adopsjonssystem bryter med barns menneskerettigheter.
– Jeg er også sterkt for en permanent stans av utenlandsadopsjon, sier hun.
Her mener hun departementet fratar Norge ansvar
– Barnekonvensjonen er signert og ratifisert av Norge, understreker hun.
Og da mener hun Norge må bære ansvar for at de samme punktene blir overholdt.
– Noe annet kan ikke aksepteres. Det er rett og slett uholdbart og i strid med konvensjonen at Norge legger ansvaret over på opphavslandet, sier hun.
Bevaring av språket blir heller ikke ivaretatt ved ankomst til Norge, ifølge Montaño.
– Utenlandsadopterte har ingen særskilte rettigheter her. Det er uhørt, sier hun.
Og myndighetene må derfor iverksette tiltak, mener Montaño.
– For eksempel med særskilt rettighet til tolk i en periode etter ankomst til Norge. Men også rett til språkopplæring, slik at en kan bli flerspråklig, sier hun.
Og da mener hun adoptivforeldre også må forplikte seg.
– Utenlandsadopterte flest mister språket fra fødelandet eller lærer det aldri. Mange mister navneidentiet, ved helt eller delvis endring av navn, til tross for at en alt har et fra før. Det medfører ofte tap av tilknytning til røtter, kultur og førstefamilie, sier Montaño.
Kravet mener hun da må være at adoptivforeldre går på kurs og lærer seg barnets språk, noe utover små fraser.
– Barnet blir tatt med til noe og noen fremmed og kan ikke forstå språket dit hen kommer til. Barnet kommer til å lære seg norsk uansett. Jeg mener utenlandsadopsjon fører til assimilering, sier hun.
Natalies mor snakker ikke engelsk. Og å lære seg spansk på et nivå som muliggjør gode samtaler, sier hun er en svært krevende oppgave.
– Det er helt paradoksalt at de fleste av oss som finner vår biologiske familie ikke kan kommunisere med dem.
Og legger til:
– Se for deg at du en dag våkner og ikke kjenner din egen familie, ikke ditt eget barn en gang. Og når dere skal prøve å prate sammen er dere avhengig av andre mennesker eller oversetningsprogrammer.
KrF: – må være realitetsorienterte
Utrop spør KrF- leder Olaug Bollestad om hun mener dagens adopsjonspraksis er i samsvar med FNs barnekonvensjon.
– Det vil ikke alltid være mulig å oppnå fullstendig samsvar mellom barnets bakgrunn og hjemmet det adopteres til. Barnekonvensjonen sier likevel at dette skal tas tilbørlig hensyn til, noe jeg mener dagens praksis gjør, sier hun
Utrop påpeker at mange adopterte vi har vært i kontakt med, snakker om sorgen over å miste språk og kulturelle røtter.
– Kan utenlandsadopsjon også ha elementer av assimilering?
– Vi må ikke glemme konteksten adopsjoner skjer innenfor. Dette er barn som befinner seg i svært krevende omstendigheter i noen av verdens mest utsatte land, sier Bollestad.
Hun viser videre til Haagkonvensjonen, og at opprinnelseslandet har konkludert med at utenlandsadopsjon er til barnets beste.
– Selvsagt skal vi jobbe for at de opplever så mye tilknytning til sine røtter som mulig, men man må være litt realitetsorienterte i denne debatten. Det er snakk om en avveining, sier hun.
Utrop viser til at adopterte har høyere risiko for selvmord og psykiske helseproblemer.
– Kan vi være helt sikre på at utenlandsadopsjon slik det praktiseres i dag er til barns beste?
– Selvsagt må det ligge til grunn at man tenker at adopsjon fremdeles er til det bedre enn hva alternativet er. Det stemmer at adopterte i noen grad har større risiko for psykiske problemer enn ikke-adopterte i konteksten de kommer til, men dette trenger ikke ha en sammenheng. Jeg tenker at vi uansett må være det bevisst.
Hun viser avslutningsvis til relevant forskning og forskningsgjennomganger fra FHI.
– Disse peker på at det går bedre med adopterte barn enn de som ikke ble adoptert, men mottok andre intervensjoner, for eksempel mellom søsken, sier Bollestad.
FrP: – må lytte til alle stemmene
Familiepolitisk talsperson i Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal, mener det er viktig å trå varsomt frem i adopsjonsdebatten.
– Det er mange hensyn å ta. Og det blir veldig nært og intimt for mange mennesker, sier Hjemdal.
Hun understreker at det viktigste for henne så langt i saken, har vært å bidra til å presse frem en ekstern gransking.
– Jeg er opptatt av at vi skal gjøre dette på en forsvarlig og trygg måte og at vi skal se oss selv i kortene. Da må vi lære av eventuelle feil som har blitt begått, sier Hjemdal.
Utrop viser til at Nederland har stoppet utenlandsadopsjon helt. Og der argumentasjonen i parlamentet også dreide seg om barns sterke tilknytning til eget hjemland. Vi viser også til at flere adopterte sier de har blitt assimilert.
– Kan vi utfordre narrativet om at adopsjon er til barnets beste?
– Vi er åpne på å se på det. Og jeg kan jo forstå at enkelte kan tenke at det er en utdatert måte å hjelpe på, sier Hjemdal.
Hun påpeker også at det er mange mennesker i Norge som har gode liv og er fornøyd med å bli adoptert. Men at det nå er viktig å høre på alle stemmer.
– De som snakker om assimilering og å miste kontakt med kultur, har kanskje ikke sluppet til i så stor grad, sier hun.
Hun understreker at FrP er åpne for å vurdere tiltak og endringer i dagens adopsjonspraksis.
– Men jeg vil ikke konkludere på noe før granskingen er ferdig. Og FrP er ikke der nå at vi vil stoppe adopsjon for godt, sier Hjemdal.
Ap: – samfunnsoppgave
– Jeg har vært veldig tydelig på at vi må holde hodet kaldt og hjertet varmt i denne debatten. For dette er en viktig sak for veldig mange, og et følsomt tema for de involverte, sier familiepolitisk talsperson i Ap, Mona Nilsen.
i Ap, Mona Nilsen
Hun påpeker i likhet med Hjemdal, at rettssikkerheten til barnet og eventuelle biologiske foreldre, er det viktigste fremover.
– En ulovlig adopsjon er en for mye, sier hun.
Nilsen mener imidlertid utenlandsadopsjon er noe Norge er godt utrustet til å fortsette med.
– Hvis ikke vi kan gjøre det, hvem kan gjøre det da? Vi med vårt velferdssystem og med ressurssterke foreldrene som ønsker å gi et barn et godt liv og en god oppvekst?
Adoptivforeldre har også en viktig samfunnsoppgave, ifølge Nilsen.
– De påtar seg barn som lever under ekstremt dårlige kår og gir de mulighet til et bedre liv i Norge. Det er en verdi som er viktig å ivareta og hegne om, sier hun.
Utrop påpeker at noen av landene Norge adopterer fra er nå høyinntektsland og mellominntektsland.
– Ja, men ikke alle land har en samfunnsstruktur og en velferdsstat som kan ivareta barna godt nok.
Nilsen mener imidlertid Norge også kan utfordre landene til å se på egne systemer.
– For jeg er enig i at det aller beste for et barn vil være å bli i sitt hjemland hvis muligheten er der.
– Mange adoptanter kan ikke få biologiske barn. Er ikke adopsjon da også i realiteten å dekke vestliges pars behov for å få barn?
– Jeg ser ikke at det er noen motsetning her. I tillegg til å ønske seg barn, er det mange som både har muligheter og ressurser til å gi god omsorg for andres biologiske barn. Og vi har barn som trenger trygge omsorgspersoner. Det er også mange som sier at det å få barn i seg selv, er egoistisk.
– Kan det være at det er for mye press både fra politisk hold og samfunnet på å få barn?
– Skal vi ivareta velferdssamfunnet fremover må vi få flere barn, i tillegg til innvandring.
Hun vil imidlertid ikke ha et samfunn der folk presses til å få barn.
– Jeg føler også at det er mer aksept for at noen ikke kan få barn eller tar et aktivt valg å ikke få barn. Men du kan jo også si at det er et egoistisk valg, sier Nilsen.
– Det er mye fokus på traumer barna har fra hjemlandet. Men er det ikke også et traume for barna å komme til Norge? Kanskje du er verbal, men uten mulighet til å uttrykke deg på ditt eget språk, eller ivareta dette?
– Ja, det er klart det å komme til Norge også er et traume for barna. Mange opplever traumer og kommer til et nytt traume, sier Nilsen.
Hun vil derfor ikke tegne et glansbilde av adopsjon.
– Det er ikke alle adoptivforeldre som ser hva barnet trenger, eller vet hva de skal gjøre for å hjelpe disse barna. Vi må derfor sikre et godt nok system og flere sett med tiltak. Jeg vil ikke utelukke noe, men fokuset og hjelpetilbudet må bli bedre, sier Nilsen.
SV: – Etiske utfordringer
Familiepolitisk talsperson i SV, Kathy Lie, sier at det viktigste for partiet er at barnet er i sentrum.
– Hvis vi skal ha utenlandsadopsjoner, skal det være nødvendig for at barnet skal få et godt liv, sier Lie.
Hun mener imidlertid det er noen etiske utfordringer rundt utenlandsadopsjon.
– Det er et system hvor en nesten kan bestille et barn. Det kan fort bli en slags kjøp og salg mentalitet. Og vi vil ikke ha adopsjoner fordi norske par skal få seg et barn, sier hun
– Synes du kvinner i det globale sør blir godt nok ivaretatt i dag?
– Nei, her er det også utfordringer. Vi må hele tiden stille spørsmål til hvorvidt disse foreldrene faktisk har villet gi fra seg barnet sitt. Og om man i stor nok grad har prøvd adopsjon i familie og slekt, og ellers innen barnets eget hjemland, sier hun.
– Kan det bli aktuelt å fremme et forslag om permanent stans av adopsjoner i Norge? Og er det en debatt som kan tas før granskingen er ferdig?
– Vi bør vurdere systemet nøye, og ha mer fokus på hva som er barnets beste, sier Lie.
Hun vil imidlertid understreke at adopsjonssystemet er sammensatt.
– Det er mange adopterte det har gått bra med. Og et barn som bor på et overfylt barnehjem med lite nærhet og lite mat, kan jo ha det bedre hos en familie i Norge, sier Lie.
Hun sier avslutningsvis at SV også er spente på hva granskingen viser.
– Men samtidig har vi jo allerede historier om ulovligheter og ting som ikke har vært bra, sier Lie.
Netland er ikke bare fornøyd med svarene fra politikerne.
– Spørsmålet er om politikerene og samfunnet er klare til å ta samtalen rundt verdidebatten nå. Men granskingen bør ikke legge kriterier for denne debatten, sier Netland avslutningsvis.
Granskingsuvalget skal ferdigstille arbeidet innen utgangen av 2025.
