Foto: Claudio Castello
- Hemmelig rapport slakter politihåndtering - 16.09.2024
- Amir Ranjbar vant Nordic Pioneer Prize - 16.09.2024
- 85-åring frifunnet for hatytringer - 15.09.2024
Norgesturen var i forbindelse med UDs årlige stasjonssjefsmøte, som samler rundt 100 stasjonssjefer (ambassadører og generalkonsuler) i Oslo. Her får stasjonssjefene politiske og administrative styringssignaler fra departementets ledelse, de møter norsk samfunns- og næringsliv, og diskutert saker som angår flere utenriksstasjoner.
Ilsaas tok først turen til Bærum og Stiftelsen 10. augusts minne og læringssenter mot utenforskap, radikalisering og ekstremisme. Senteret ble dannet etter terrorangrepet i Al-Noor moskeen i Bærum 10. august 2019. Ilsaas har tidligere møtt representanter for senteret i Islamabad og har hatt en stående invitasjon til å besøke læringssenteret.
Turen gikk videre til Furuset, og Ilsaas besøkte ahmadiyya-muslimenes sentrale moské i Norge, Bait Un Nasr-moskeen.
Vanskelige kår for religiøst mangfold
I Norge er det mange som tilhører trossamfunnet, som er et av de eldste her i landet. Likevel blir ikke trossamfunnet offisielt godkjent som muslimer, hverken av andre muslimer i Norge, eller i andre majoritetsmuslimske land, grunnet teologiske forskjeller.
Siruasjonen i Pakistan er spesielt problematisk for ahmadiyya-muslimer, flere tiår etter at de første blasfemilovene i Pakistan rammet trossamfunnet.
Trossamfunnets medlemmer får ikke lov til å utøve religionen sin eller kalle seg muslimer, moskéene deres omtales som “templer”, og må fornekte troen sin for å få lov å stemme eller ha rett til eiendommer.
– Situasjonen blir ikke bedre, spesielt grunnet fattigdom, vanstyre og korrupsjon. Selv i de områdene i Pakistan hvor ahmadiyyaer kunne leve rimelig trygt er det også forfølgelser, og folk blir drept i hatangrep. Kommer du de til ahmadiyya-dominerte områdene er du ofte nødt til å gå gjennom flere sikkerhetssjekk. Folk opplever fysisk og psykisk forfølgelse. Vi ser jo også at mange migrerer fra landet, fordi det er så utrygt, fortalte medlemmer av trossamfunnet til ambassadøren.
– Opprinnelsesvisjonen til Pakistan var sekulær
Under de første tiårene etter uavhenigheten var situasjonen helt annerledes. Grunnleggeren av Pakistan, Mohammed Ali Jinnah, var britiskutdannet, og hadde som visjon at landet skulle være en sekulær stat, med plass til alle religiøse minoriteter i styre og stell, og hvor religion var en privatsak.
– Hva var det som førte til dagens situasjon, hvor ahmadiyyaer er en forfulgt gruppe?
– Helt siden opprettelsen av Pakistan fantes det fundamentalistiske krefter som var imot grunnvisjonen om en sekulær stat. Etterhvert fikk disse kreftene mer politisk innflytelse. For fundamentalistene var det avgjørende å få folk overbevist om at ahmdiyyaene egentlig var imot staten Pakistan. Etterhvert utvikler dette seg til en form for populisme som fikk mer innpass i pakistansk politikk. I 1970 vinner Sulfiqar Ali Bhutto valget, men lovnader om at han skal få gjort noe med “ahmadiyyaenes situasjon”. Så ble landet et autoritært regime, med lovene fra 1974, hvor ahmadiyyaene ble offisielt ekskludert, sa imam Musawer Ahmed Shahid til Utrop.
Vanskelig tema å ta opp
Ilsaas har vært i Pakistan i tre år av sin femårsperiode. Han sier det å ta opp religiøse minoriteters situasjon er vanskelig.
– Her handler det at menneskerettighetssituasjonen generelt sett er utfordrende, ikke kun når vi snakker om tros- og livssynsfrihet, men særlig når det gjelder sistnevnte. En skal ikke tilbringe lengre tid i landet for å innse at ekstremismen og radikaliseringen i samfunnet er økende. Også andre minoritetsgrupper, som hinduer, kristne, sjiamulismer er under press.
Likevel er ahmadiyyaene i en særegen situasjon, mente han.
– I motsetning til andre religiøse minoriteter er det få eller ingen samfunns- eller politiske ledere som tar avstand fra hat og vold som rammer dem. Når det gjelder ahmadiyyaer råder en total stillhets- og fryktkultur, og politisk opportunisme. Å støtte ahmadiyyaer er ingen politisk vinnersak.
Grensene for diplomatiet
Ilsaas innrømmer overfor Utrop at for ham handler dette ofte om grensene som er fastsatt av demokratiet, om hvor langt man kan gå med kritisk omtale en situasjonen i en vertsnasjon.
– Skillet går mellom hva man kan si offentlig, hvor vi og andre må være forsiktige med hva vi sier, fordi det handler om spørsmål som er samfunnspolitiske betente. Her går det på vurderinger om det er fomålstjenslig å ta opp slike spørsmål.
Samtidig er det en del av jobben å ta opp disse spørsmålene, forsikrer han.
– Vi tar opp ahmadiyyaenes og andre minoriteters situasjon i møter med pakistanske myndigheter, samfunnstopper og politikere, samt religiøse ledere. Men da opplever vi ofte at samtalen stopper opp. Som “outsider” skjønner man at dette lenge har vært fryktelig vanskelig å snakke om. Ofte får man som svar at “spørsmålet ble løst i 1974, med eksklusjonslovene”. Jeg opplever dette som noe av det mest deprimerende ved å tjenestegjøre i Pakistan, som ellers har vært en meget positiv opplevelse.
Usikker om veien videre
– Ser du for deg et Pakistan som tar mer vare på sine religiøse minoriteter i tiden fremover, eller økt radikalisering?
– En kan håpe at ting blir bedre. Noe som gir grunn til optimisme er at det finnes en vesentlig grad av erkjennelse av radikaliseringen som skjer i landet. Hvis man ikke gjør noe med denne, så vil den på et tidspunkt true Pakistan som samfunn.
Han er usikker på veien videre for landet:
– Jeg ser ikke noe som gir større grunn til optimisme foreløpig. Dog kom det nylig en rapport fra Pakistans menneskerettighetskommisjon om blant annet ahmadiyyaenes situasjon. At denne statlige instans for første gang tar dette opp må sees som et positiv skritt. Tiden vil vise, og til syvende og sist vil det være pakistanerne selv som avgjør hvilken retning man som samfunn vil gå når det gjelder dette spørsmålet. Samtidig er det viktig å påpeke at den pakistanske staten er forpliktet av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner
