Foto: Claudio Castello
Forskning viser at selv om arbeidsgivere er positive til å øke mangfoldet, nøler de med å endre praksis. Spørsmålet er hvordan sektoren kan utfordre seg selv, og prioritere inkludering og representativitet, spesielt i toppstillinger.
Under Arendalsuken inviterte Frivillighet Norge ledere og ressurspersoner i arbeidslivet og frivillige organisasjoner til å dele kunnskap, erfaringer, og komme med forslag på hvordan man kan gjøre målene om mangfold om til handling.
Frivillighet Norge selv vedtok Mangfoldsplakaten på sitt årsmøte 28. mai 2020, som en anerkjennelse på at sektoren ikke speiler befolkningssammensetning i dagens Norge.
– Vi har alle et ansvar for å iverksette konkrete handlinger. Vi i Frivillighet Norge er opptatt av at vi må snakke sant om barrierer vi er selv med på å skape. Så må vi også utfordre hverandre til å prioritere jobben for økt mangfold. Vi gjør dette via arbeidsverktøyene om mangfoldsledelse, mangfoldige styrer og valgkomitéer, og mangfoldig rekruttering. Frivillighet Norge har også laget en mangfoldsplakat for å jobbe systematisk på organisasjonsnivå, uttalte Trond Enger, styreleder i Frivillighet Norge.
– Fortsatt på stedet hvil
Atia Ijaz, rådgiver i Norsk folkehjelp har jobbet med dette i flere år.
– For meg virker det som om vi fortsatt er på stedet hvil, selv om vi har snakket om viktigheten av å ha mangfold i alle ledd. Samtidig ser jeg en endring, hvor flere ønsker seg et arbeidsliv som er mer representativ. Vi har alle et selvstendig ansvar for å legge til rette for at organisasjonen eller virksomheten man jobber i, skal gjenspeile samfunnet, spesielt i styrene.
Rabia Musavi i LIN – Likestilling, Inkludering og Nettverk ser ofte at private aktører får inkluderingsansvaret.
– Vi har alle et selvstendig ansvar om å legge til rette for organisasjoner, virksomheter og styrer som gjenspeiler samfunnet. Det jeg ofte ser er at det offentlige kaster mangfoldsballen mot næringslivet, og private virksomheter – med en forventning om at det er de som skal ordne opp. Staten Norge som skal representere oss, er de som har lavest andel lønnstakere med innvandrerbakgrunn, 13,8 % mot 22 % i privat sektor.
– Snakker mer om temaet
For henne er det uansett viktig at man i større grad snakker mer om temaet.
– Vi ser dessverre ikke at det har kommet flere ledere med minoritetsbakgrunn i frivilligheten. Men det snakkes mer om gjenspeiling, og jeg ser at det kommer inn flere minoritetspersoner i andre ledd i organisasjonene. Vi skulle gjerne hatt mer mangfold på topp, fordi vi vet at hvis man får mangfold på topp, så vil man garantert spre mangfoldet nedover.
For Patricia Sandnes Hartmann, leder i Likestilt arbeidsliv, Agder fylkeskommune handler det om å ikke ha etnisk mangfold som et alibi.
– I Norge går mangfoldsprosesser saktere enn andre steder. Vi ser blant annet at arbeidsinnvandrere generelt ikke velger Norge som destinasjon, noe som vises i tall fra en undersøkelse i Internations. Her var Norge på bunn i attraktivitet, og at Norge som samfunn ble opplevd som “uvennlig”. Så det handler for politikere å finne ut hvordan man skal få dette til å gå kjappere.
Frivillighet før arbeidsliv
Her har frivilligheten en viktig rolle, ifølge henne.
– Spesielt som flyktninger kommer man ofte først i kontakt med frivilligheten før man får kommer i språkopplæring og etterhvert jobb.
Så er det også samtidig en liten utfordring her, mener hun.
– Ofte snakkes det om å møte “nordmenn der de er”. Så kan man utifra en mangfoldstankegang tenke for seg. Kjenner organisasjonene sitt publikum? Hvor kommer de fra? Og hvordan kan man lettere inkludere de ulike gruppene? Fordi det er ikke det samme med krigsflyktninger fra Ukraina, som med flyktninger fra land i Afrika.
Lempe språkkrav?
Frivilligheten er spesielt viktig med tanke på lavterskeltilbudene man har overfor grupper som innvandrere, sa Musavi.
– Og her opplever det mange som uheldig at mange organisasjoner har språkkrav, om at man skal kunne snakke norsk for å kunne være frivillig. Jeg ser det som synd at man har slike barrierer. Skal man være inkluderende så må man kunne møte folk slik de er. Hvordan vil man oppleve å ha vært flere timer i dugnad, og at ingen kommer bort og hilser? At man får kun servert pølser? Vi må sørge for å nedbygge slike barrierer, slik at folk vil være aktive deltakere i frivilligheten.
Shadi Ghanfili, avdelingsleder i JobbX i Antirasistisk Senter, sa at innvandrere også selv kan bidra til felles kulturforståelse.
– Her kan man lære bort om kulturen man kommer fra. Kommunikasjonsvansker er en aspekt i mangfoldsutfordringer, som må kunne løses, hvis man skal bryte kulturbarrierer. Her har vi alle et ansvar, både flyktninger og innvandrere, og storsamfunnet.
