– Det er helt uakseptabelt at Utlendingsnemnda (UNE) nekter å erkjenne at lesbiske og homofile fra Iran har behov for beskyttelse, sier Beate Slydal. Hun er politisk rådgiver i Amnesty og har vitnet i Lagmansretten til støtte for den lesbiske asylsøkeren Sima fra Iran.
Behandlingen i det norske rettsapparatet er ikke avsluttet, men rettssaken har vist at Sima er blitt et offer for en strid mellom to utlendingsinstanser i Norge. Utlendingsdirektoratet (UDI) erkjenner at det er farlig å leve som åpent lesbisk og homofil i Iran og gir derfor asyl på dette grunnlaget. Men det nekter UNE å gjøre, asylsøkernes ankeinstans praktiserer en mye strengere tolkning av asylretten og hevder det er trygt for Sima i Iran. Så lenge hun holder sin seksuelle orientering skjult.
– Dette er uholdbart og Amnesty har bedt kommunalminister Erna Solberg avklare hvilken tolkning og praksis som skal gjelde, sier Slydal.
– Norge har i tråd med flyktningkonvensjonen anerkjent at man kan få asyl hvis man opplever forfølgelse på grunn av sin seksuelle orientering, fastslår Slydal. – Men ofte trekker utlendingsmyndighetene asylsøkerens troverdighet i tvil. Hvordan skal man bevise at man er lesbisk eller homofil?
– De som har behandlet saken min har bare sett på om jeg har levd ut min kjærlighet, sier Sima til Amnesty.
– Når du er i fare, er det ikke kjærlighetslivet du tenker på først. Når du ikke har frihet og trygghet, og alltid er redd, da er det overlevelse det handler om. Jeg har aldri kunnet leve ut mine følelser, jeg har aldri hatt kjærlighet i livet mitt. Jeg har levd som et dyr, mekanisk.
– Som ung trodde jeg at jeg var syk, fortsetter Sima. – Da jeg som voksen forsto mine følelser, var jeg fanget i et ekteskap. En lesbisk kvinne blir utstøtt av familien, arbeidsmarkedet og boligmarkedet. Etter et langt ekteskap valgte jeg likevel å bryte ut.
(Bildet/ Kilde: Amnesty)
