Foto: Teft forlag
- UDI gjør asyl-unntak for enslige barn fra Syria - 11.12.2024
- Nordmenn skeptiske til innvandrere som er kritiske til Norge - 11.12.2024
- – Krigsilden har alltid flammet i landet vårt - 11.12.2024
Utgivelsen Kampen for tilhørighet er fortellingen om en ung gutt som måtte vise legitimasjon før han fikk spille fotballkamp – og som voksen skulle ta et nasjonalt oppgjør med rasismen i norsk fotball, og samfunnet.
Utgivelsen er et samarbeid mellom Getaneh og forfatter og journalist Siri Gjelsvik.
Getaneh ble født i Etiopia og adoptert til Norge i 1991. Han hadde en trygg barndom på Vestlandet.
– Jeg vokste opp i Nordhordland utenfor Bergen, hvor jeg hadde en trygg og varm oppvekst i en fantastisk fin familie. Jeg har spilt fotball så lenge jeg kan huske, og ved siden av fotballen er fisking den store hobbyen. Særlig fluefisking, som fungerer som en slags terapi for meg.
Kamp mot rasisme som fulltidsjobb
I dag jobber han som selvstendig næringsdrivende, både som konsulent og foredragsholder.
– Jeg reiser Norge rundt og gir tips og verktøy for å fremme inkludering og bekjempe rasisme. Jeg har også vært en del av Abid Rajas utvalgsgruppe mot rasisme og diskriminering i idretten.
– Hva motiverte deg til å skrive boken?
– Gjennom livet, særlig som fotballspiller, har jeg dessverre opplevd en del rasisme. Jeg bærer ingen bitterhet, men jeg har ofte vært skuffet over at jeg ikke stod mer opp for meg selv tidligere, og at andre sjelden gjorde det for meg heller.
Bok som verktøy
Getaneh har i flere år spilt i klubber som Eikanger og Tertnes. I boken tar ha blant annet opp en episode, hvor noen laget apelyder da han spilte mot Brann i en cupkamp.
I mange år tenkte Getaneh at de som var stille, støttet rasismen. Så kom antirasismeopptøyene i USA våren 2020 i lys av politidrapet på George Floyd, som også førte til demontrasjoner i Norge og andre steder i verden.
– TV 2 laget en reportasje i 2020 der jeg fortalte om mine opplevelser. Og da strømmet det inn henvendelser fra folk som ønsket å bli antirasister, men ikke visste hvordan. Det inspirerte meg til å gi dem både verktøy og kunnskap gjennom boken.
– I boken tar du opp en del ubehagelige situasjoner som du har opplevd. Har boken vært utfordrende å skrive for deg som person?
– Ja, absolutt. Når du skriver en så personlig bok som denne, gjenopplever du hendelsene underveis. Men det har vært nødvendig for å belyse alvoret i rasismen. Selv om det var krevende, var det også en viktig prosess. Jeg har fått satt ord på tanker og følelser jeg har båret inni meg i mange år. Skrivingen ble en god måte å bearbeide tankene og følelsene på.
For norsk, og for utenlandsk
For Getaneh har identitet og tilhørighet vært vanskelig, noe han også tar opp i boken. Ofte har han “falt mellom to stoler” – enten vært for norsk til å være utlending, og omvendt.
– Av den grunn ville jeg ha tilhørighet med i tittelen. Mange som vokser opp i Norge med tilknytning til flere kulturer kjenner nok på dette. Jeg har røtter fra Afrika og Etiopia, men jeg er oppvokst med bred dialekt, ski på beina og svetter av medium tacosaus – til tross for at etiopisk mat er kjent for sterke krydder.
Getaneh har ofte fått høre at han er for norsk til å være utlending.
– Samtidig møter jeg fordommer fordi jeg har den hudfargen jeg har. Jeg blir alltid like overrasket når noen snakker engelsk til meg. Jeg er jo oppvokst her, men for mange er
hudfargen nok til å anta at jeg ikke snakker norsk. Det er en spesiell opplevelse.
Kampen om definisjonen av norskhet
For han finnes det ikke én definisjon av hva det betyr å være norsk, og det kan være
så mye forskjellig.
Getaneh innser at antirasisme også handler på hvordan definerer norskhet.
– Norge er et mangfoldig land. Likevel tror jeg majoriteten assosierer norskhet med ting som å like vinteren, gå på ski, dra på fjellturer og ha bunad, som jeg har på bokomslaget. Dessverre viser undersøkelser som jeg nevner i boken at mange fortsatt knytter norskhet til hudfarge. Og det er ikke min hudfarge de ser på som norsk.
For Getaneh var derfor antirasisme-oppgjøret i 2020 en sterk opplevelse.
– Det var slik jeg kjenner Norge på sitt beste – at vi står sammen mot diskriminering og hat, og løfter frem likeverd. Det som rørte meg mest, var engasjementet fra mennesker som aldri selv har følt på rasisme. Det er ekte antirasisme i praksis. Det holder ikke å være «ikke rasist», vi må være aktive antirasister.
Fortsatt mye jobb igjen
– Har vi kommet oss videre i Norge? Er Norge mindre rasistisk nå enn for 10–20 år siden?
– Jeg opplever at den jevne nordmann i gaten er mer opplyst, og mange ønsker å engasjere seg, særlig de yngre generasjonene. Likevel viser Bufdirs rapport «Barn og unges erfaringer med rasisme og diskriminering» fra mars noe annet. Rapporten forteller at 45 prosent av respondentene har opplevd rasistiske ytringer det siste året, og mange føler det er nytteløst å si ifra. Rapporten viser også at unge med afrikansk bakgrunn, utenom Nord-Afrika, er de som rapporterer mest diskriminering. Hele 71 prosent har opplevd rasistiske ytringer på minst én arena i løpet av året. Tenk på det – sju av ti.
Forskning og kunnskapsformidling er derfor avgjørende, mener han.
– Selv om jeg ofte sier at vi beveger oss fremover, viser rapporter at rasismen dessverre fortsatt lever også i Norge.
Hevder rasismekampen i idretten må føres av alle
I boken tar Getahen også opp systematisk rasisme i idretten. Å få flere flerkulturelle inn i idrettsstyrene kan være et godt tiltak.
– Samtidig er det slik at kampen mot rasisme bør være på agendaen uansett hvem som sitter i styrene. Det er imidlertid vanlig at mange tenker flerkulturelle skal ta ansvaret for dette arbeidet.
Når det gjelder rekruttering, er svaret enkelt:
– Flerkulturelle er som alle andre. Vi skal ikke ha verv eller posisjoner på grunn av vår bakgrunn, men fordi vi er kompetente. På samme måte som man tidligere oppdaget at det finnes mange kompetente kvinner til lederroller, må vi anerkjenne flerkulturelle for deres kompetanse, ikke bakgrunn.
