Foto: Privat
- Minoritetskvinner fikk Elkjøp-midler mot digitalt utenforskap - 09.04.2025
- – Hatkriminalitet omfattes også av avvergingsplikten i loven - 09.04.2025
- Krever sletting av politiets «romregister» - 08.04.2025
Sandpapir med årets scoop
Slik er tittelen i en satiresak som omhandler bryllupet til sjaman Durek Verrett og prinsesse Märtha Louise.
“Bryllupsbildet” viser en person i en blackface-liknende karikatur, og skal forestille den kontroversielle sjamanen og mediepersonligheten. Kvinnen på bildet som skal forestille prinsesse Märtha Louise er korthåret.
Blackface er en amerikansk betegnelse på det å male ansiktet svart eller brunt for å karikere eller etterligne personer med mørk hudfarge. Blackface stammer fra amerikansk populærkultur på 1800- og 1900-tallet, men har i flere tiår blitt sett på som rasistisk.
Videre skriver bladet i satiresaken:
– Vi er rimelig stolte over å være i et så eksklusivt selskap, sier redaksjonen av Sandpapir, som forøvrig ikke vil ut med hvor mye de måtte bla opp for å sikre seg fotorettighetene til begivenheten.
– Som hentet fra et annet århundre
Fagbladet “Sandpapir” utgis av Oslo Malermesterlaug. Kvinnen som tok bildet av bladet, og som tipset Utrop om saken, ønsker å være anonym.
Hun oppdaget bladet mens hun var i en malerbutikk for å handle.
– Forsiden har en tegning som kunne ha vært hentet fra et annet århundre, sier kvinnen til Utrop.
Hun tolker teksten som langt unna norsk presseetikk og Vær-varsom-plakatens retningslinjer som over hodet mulig, til tross for at dette skal være en satireartikkel.
– I tilknytning til teksten er det plassert et stort bilde av et hvitt, eldre par (fra det bladet omtaler som “malerfamilien”) utkledd som brudeparet. Hudfargen på mannen er malt eller manipulert mørkebrun. Koblingen mellom blackface-bildet og den harselerende
teksten, gjør at dette framstår som rasistisk og krenkende.
Humor eller krenkelse?
Ifølge tipseren kan hun forstå at dette er et forsøk på humor og vittighet i kommunikasjon med leserne.
– Likevel undres jeg på hvilke redaksjonelle vurderinger som er gjort når utgiveren velger å publisere et blackface-bilde i et regionalt medlemsblad for hele Oslo og Viken. Er det ingen i denne rekken som har stilt spørsmålstegn ved bruk av blackface?
Hun mener det er alvorlig at en artikkel som fremstiller blackface sendes ut i et fagblad.
– Dette er et blad som distribueres til flere bedrifter og ansatte knyttet til Oslo
Malermesterlaug, og som er tilgjengelig for kunder i flere malerbutikker. Det er også et medlemsblad som utgis av en bedrift tilsluttet Maler- og byggtapetsermestrenes
Landsforbund, Byggenæringens Landsforening og NHO, ifølge utgiverens nettside.
– Og ikke minst, en bedrift tilknyttet et offentlig opplæringskontor som oppfordrer unge til å bli lærling i en bransje som sliter med rekruttering. I tillegg har bladet annonser fra flere aktører i malerbransjen.
– En bekreftelse på rasisme
Videre viser kvinnen til en fersk rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, som oppgir arbeidsplassen som arenaen der flest har opplevd diskriminering og rasisme.
– Med bakgrunn i dette, føyer denne utgaven av Sandpapir seg i rekken av
bekreftelser på funnene i rapporten. Særlig når opptil 15 prosent oppgir å ha opplevd rasistiske ytringer på jobb bare det siste året.
Kvinnen er også opptatt av hvordan artikkelen kan oppleves av malere med flerkulturell bakgrunn.
– Når et regionalt medlemsblad med et så stort nedslagsfelt trykker og distribuerer blackface og rasistisk harselas til sine medlemmer, kan en undres hvordan arbeidsmiljøet blant malerne er. Hvordan er det å være lærling med landbakgrunn fra Sri Lanka eller Ghana i en malerbedrift, når dette bladet ligger på lunsjbordet? Hva forventer en arbeidsgiver at de ansatte må tåle før en anklages for å være hårsår? Hvem setter grensen for når krenkelsen er nådd?, spør hun.
– Var ikke ment rasistisk
Sandpapir-redaktør Hiwa Roostampoor svarer slik på kritikken:
– Jeg ser nå at dette ikke var bra. Det var ikke ment rasistisk, men ser nå at det ikke burde vært gjort slik.
Fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk, Trygve Aas Olsen, ser for seg at artikkelen fra Sandpapir er klart innenfor ytringsfrihetens grenser.
– Ikke minst fordi det åpenbart er et forsøk på satire. At artikkelen ikke er noe morsom, er en helt annen sak.
