Foto: Sgt. Samuel Ruiz/U.S. Marine Corps
Fredag 14. august, dagen før femårsdagen for Talibans maktovertakelse, meldte Human Rights Watch at seks ansatte i den afghanske organisasjonen Women and Children Legal Research Foundation fortsatt var savnet etter at Taliban tok dem i forvaring 18. juli. Familiene hadde ikke fått vite hvor de befant seg, hvordan de hadde det, eller hva de eventuelt var anklaget for.
FN har separat bekreftet at to afghanske ansatte ved FN-misjonen i Afghanistan ble pågrepet forrige uke av Talibans etterretningstjeneste. FN hadde ikke fått opplyst noen anklager og hadde heller ikke fått besøke dem.
Pågripelsene setter tonen for femårsmarkeringen. Taliban kontrollerer landet mer fullstendig enn på noe tidspunkt før 2001, men styret har ikke innfridd løftene om et mer inkluderende og moderat emirat. Kvinner og jenter er gradvis blitt fjernet fra utdanning, arbeidsliv og store deler av det offentlige rommet. FN-organet UN Women har registrert mer enn hundre vedtak og direktiver som begrenser kvinners og jenters rettigheter.
Talibans seier ble avgjort før Kabul falt
Da Taliban rykket inn i Kabul 15. august 2021, hadde president Ashraf Ghani allerede flyktet. Regjeringsstyrkene som USA og NATO hadde brukt to tiår på å bygge opp, gikk i oppløsning med en hastighet som overrasket både vestlige regjeringer og deres egne etterretningstjenester.
Kollapsen kan gi inntrykk av at Taliban vant gjennom en plutselig og overlegen militæroffensiv. I virkeligheten ble seieren forberedt over mange år. Taliban trengte ikke å beseire amerikanske styrker i et avgjørende slag. Bevegelsen måtte overleve lenge nok til at USA og NATO mistet viljen til å fortsette, samtidig som den afghanske staten ble gjort stadig mer avhengig av utenlandsk støtte.
Under sluttkampanjen kombinerte Taliban militære angrep med lokale overgivelsesavtaler, politisk press, trusler og en effektiv propagandakampanje. Distrikter og provinshovedsteder ble isolert, forsyningslinjer ble brutt, og afghanske soldater fikk beskjed om at de kunne reise hjem dersom de la ned våpnene. Etter hvert som stadig flere avdelinger overga seg, ble det farligere – og tilsynelatende mer meningsløst – for de gjenværende styrkene å fortsette kampen. Den amerikanske kontrolløren SIGAR konkluderte med at direkte angrep, forhandlede overgivelser og psykologisk krigføring til sammen bidro til sammenbruddet.
Taliban bygget samtidig opp institusjoner i områdene der bevegelsen sto sterkt. Skyggedomstoler behandlet konflikter om jord, gjeld og familieforhold. Dommene var brutale og ofte ideologisk styrte, men kunne bli oppfattet som raskere og mindre korrupte enn det offentlige rettsapparatet.
En fagfellevurdert studie av Talibans mobile domstoler fant at de reduserte befolkningens vilje til å bruke statlige domstoler og økte støtten til Taliban. Domstolene bidro også til etterretning, kontroll og mobilisering for opprøret. Taliban førte med andre ord ikke bare krig mot den afghanske staten. Bevegelsen forsøkte å erstatte den.
En annen avgjørende fordel var muligheten til å trekke seg tilbake over grensen til Pakistan. RAND-forskere har pekt på tilfluktssteder, forsyningslinjer og ekstern støtte fra pakistansk territorium som sentrale for Talibans overlevelse. Det betyr ikke at den pakistanske staten kontrollerte alle deler av Taliban, men at bevegelsen hadde et bakland som USA vanskelig kunne fjerne uten å risikere en langt større konflikt med atommakten Pakistan.
Verdens sterkeste militær kunne ikke løse det politiske problemet
USA var i stand til å slå Taliban militært i 2001, fjerne regimet fra Kabul og drepe eller pågripe et stort antall ledere og krigere. Men det er forskjell på å vinne slag og å oppnå et varig politisk resultat.
Den afghanske staten ble konstruert som en svært sentralisert statsdannelse, samtidig som politisk makt, offentlige stillinger og bistandsmidler ble fordelt gjennom nettverk preget av korrupsjon og personlig lojalitet. På landsbygda kunne myndighetene derfor bli oppfattet som både fjerne, korrupte og avhengige av utenlandske soldater.
De afghanske sikkerhetsstyrkene ble dessuten bygget som en forenklet kopi av USAs egne styrker. De var avhengige av avansert luftstøtte, utenlandske teknikere, digitale systemer og en logistikk som amerikanerne i stor grad drev. USA brukte nærmere 90 milliarder dollar på sikkerhetsstyrkene, men utviklet ikke et system som afghanerne kunne vedlikeholde og finansiere selv. Da amerikanske fly, kontraktører og teknikere forsvant, mistet hæren deler av både forsyningsapparatet og luftkapasiteten.
På papiret ble de afghanske styrkene ofte fremstilt som flere hundre tusen soldater og politifolk. Tallene var imidlertid ikke et pålitelig mål på hvor mange kampklare soldater som faktisk fantes. Fravær, svak registrering, korrupsjon og fiktive eller utdaterte navn på lønningslistene skjulte store svakheter.
SIGARs avsluttende rapport fra desember 2025 peker på et gjennomgående misforhold mellom amerikanske mål, tidsplaner og virkemidler. Korte tidsfrister og press for å bruke store beløp raskt forsterket korrupsjonen, mens institusjonene som ble bygd, var dyrere og mer kompliserte enn Afghanistan kunne opprettholde. Rapporten konkluderer også med at flere av de mest ambisiøse målene kan ha vært uoppnåelige under de rådende politiske og sosiale forholdene.
USA kunne vinne nesten ethvert slag. Det kunne ikke med militærmakt skape en afghansk stat som var legitim, selvbærende og verdt å dø for i soldatenes øyne.
Doha-avtalen: Et politisk knefall?
Forhandlingene mellom USA og Taliban begynte under president Donald Trump, og 29. februar 2020 undertegnet USA og Taliban Doha-avtalen.
Problemet var hvordan avtalen var utformet. USA og de øvrige utenlandske styrkene forpliktet seg til å trekke seg ut innen 14 måneder. Taliban ga på sin side løfter om at afghansk territorium ikke skulle brukes til angrep mot USA og landets allierte. En permanent våpenhvile og en politisk løsning skulle imidlertid først forhandles senere mellom Taliban og andre afghanske parter.
Den afghanske regjeringen var ikke part i selve Doha-avtalen. USA godtok også at opptil 5000 Taliban-fanger skulle løslates før de intra-afghanske samtalene kom i gang. Den norske Afghanistan-utredningen fra 2025 karakteriserer derfor Doha-avtalen som en uttrekksavtale snarere enn en egentlig fredsavtale. Her gjør USA et valg. Taliban fikk sitt viktigste krav – en dato for full utenlandsk tilbaketrekning – før bevegelsen hadde gått med på våpenhvile, maktdeling eller aksept for menneskerettigheter, kvinnens rettigheter og den afghanske republikken som helhet.
USA kapitulerte ikke militært overfor Taliban, og amerikanske styrker var ikke slått på slagmarken. Men strategisk var altså avtalen svært asymmetrisk.
Da uttrekksdatoen først var fastsatt, kunne Taliban vente. Bevegelsen hadde liten grunn til å gjøre store kompromisser med en regjering som snart ville miste sin viktigste militære beskytter. SIGAR fant at utelukkelsen av regjeringen fra de første forhandlingene svekket dens legitimitet, mens selve avtalen styrket Talibans tro på at en militær seier var mulig. Avtalen påvirket også moralen i de afghanske styrkene. Soldater, politisjefer og lokale makthavere forsto at USA var på vei ut. Mange begynte derfor å inngå egne avtaler med Taliban. For den enkelte soldat ble spørsmålet ikke bare om han kunne vinne dagens kamp, men om staten han forsvarte fortsatt ville eksistere noen måneder senere.
Doha var ikke fravær av forhandling. Det var en forhandling der uttrekket ble avgjort før freden.
President Joe Biden arvet en avtale som gjorde alle alternativer kostbare. Dersom USA hadde brutt uttrekksløftet, kunne Taliban ha gjenopptatt angrepene mot amerikanske og allierte styrker. Det ville trolig ha krevd nye soldater og en fornyet krig, ikke bare at en liten reststyrke ble værende uendret.
Samtidig var det et politisk valg å gjennomføre en full tilbaketrekning uten at en våpenhvile eller maktfordelingsavtale forelå. Både rekkefølgen, betingelsene og planleggingen av evakueringen kunne ha vært annerledes. En mer robust prosess ville ha inkludert den afghanske regjeringen tidligere og knyttet hvert trinn i uttrekket til kontrollerbare fremskritt i fredsforhandlingene.
Det finnes likevel ingen garanti for at dette ville ha lykkes. Da Doha-forhandlingene begynte, hadde Taliban allerede kommet til at tiden arbeidet for dem. Bevegelsen ønsket ikke å bevare en republikk den betraktet som illegitim, mens president Ghanis sentraliserte styre og snevre krets av lojale rådgivere også gjorde afghanske kompromisser vanskeligere.
Den mest realistiske muligheten for en annen løsning lå derfor trolig flere år tilbake i tid, da USA hadde flere soldater, større politisk innflytelse og sterkere forhandlingskort. Da Washington til slutt prioriterte en fast dato for å komme seg ut, var muligheten for å tvinge fram en inkluderende fred med respekt for menneskerettigheter allerede sterkt redusert.
Norge var en lojal alliert med begrenset innflytelse
Omtrent 9200 norske soldater tjenestegjorde i Afghanistan mellom 2001 og 2021. Ti nordmenn mistet livet. Norge stilte blant annet med spesialstyrker, etterretning, medisinsk kapasitet, mentorer og et provinsielt gjenoppbyggingslag i Faryab.
Den offentlige Afghanistan-utredningen fra 2025 identifiserer tre hovedmål for det norske engasjementet: Norge skulle være en god alliert, hindre at Afghanistan igjen ble et utgangspunkt for internasjonal terror og bidra til å bygge en stabil og demokratisk stat.
Utvalget mener Norge oppnådde målet om å være en troverdig alliert og bidro til den internasjonale terrorbekjempelsen. Målet om å bygge en selvbærende demokratisk stat ble derimot ikke nådd. Utredningen viser samtidig at amerikanske prioriteringer dominerte NATO-operasjonen. Formelen «inn sammen, ut sammen» ga uttrykk for alliert samhold, men skjulte hvor begrenset innflytelse mindre allierte hadde over USAs grunnleggende strategi og tidspunktet for uttrekket.
Norge hadde likevel et særskilt diplomatisk spor. Norske diplomater opprettet kontakt med Taliban allerede i 2007 og bidro senere til direkte kontakt mellom Taliban og USA. Norske myndigheter håpet lenge å legge til rette for afghanske fredssamtaler, men den avgjørende prosessen ble til slutt samlet i Qatar og styrt av USA.
Utredningen beskriver Norge som en lojal og til dels lite kritisk amerikansk partner. Samtidig understreker den at Norge hadde begrensede muligheter til å endre kursen når USA først hadde bestemt seg. Norske diplomater kunne tilrettelegge, formidle og advare, men de kunne ikke tvinge verken Taliban, Washington eller Kabul til å inngå en fredsavtale.
Norges ansvar ligger derfor ikke først og fremst i at landet kunne ha stanset kollapsen alene. Det ligger i hvor lenge norske myndigheter støttet en strategi der allianselojalitet veide tyngre enn offentlig kritikk av statens avhengighet, korrupsjonen og den stadig svakere politiske løsningen.
Kontakten med Taliban fikk en ny funksjon etter maktovertakelsen. Da Norge inviterte Taliban-representanter til Oslo i januar 2022, understreket regjeringen at møtene ikke innebar anerkjennelse av regimet. Hensikten var å diskutere den humanitære krisen, menneskerettigheter og tilgang for bistandsorganisasjoner. Kritikerne mente likevel at selve invitasjonen ga Taliban internasjonal status uten at bevegelsen hadde gjort reelle innrømmelser.
Hovedproblemet for USAs fall i Afghanistan var at militær tilstedeværelse i årevis ble brukt som erstatning for en politisk løsning. Da militærmakten forsvant, fantes det ingen bærekraftig avtale som kunne overta dens funksjon.
En seier andre islamistiske grupper kunne bruke
Talibans maktovertakelse ble umiddelbart fremstilt av jihadistiske miljøer som et bevis på at en militært underlegen bevegelse kan beseire en supermakt gjennom tålmodighet og utholdenhet. Forskere ved Combating Terrorism Center ved det amerikanske militærakademiet West Point har beskrevet seieren som et sterkt rekrutterings- og propagandasymbol for ekstremistiske miljøer.
Talibans seier har først og fremst gitt andre grupper en fortelling. Hvor mye operativ kapasitet de faktisk har fått, varierer fra gruppe til gruppe. Det er derfor for enkelt å hevde at alle senere islamistiske opprør eller terrorangrep er en direkte følge av Kabuls fall. Den symbolske virkningen er tydeligere dokumentert enn en slik direkte årsakssammenheng.
USAs valg vil prege framtidige kriger
Kabul-fallet ble et kraftig symbol på grensene for den vestlige intervensjonspolitikken som preget årene etter terrorangrepene 11. september 2001. Skiftet bort fra omfattende statsbygging hadde begynt tidligere, men sammenbruddet i Afghanistan forsterket motviljen mot å sende store vestlige landstyrker inn i langvarige opprørskriger.
For USA og NATO ligger oppmerksomheten nå i større grad på avskrekking, høyteknologisk krigføring og rivalisering med stater som Russland og Kina. Det betyr ikke at opprørsbekjempelse er blitt irrelevant, men at vestlige land oftere vil forsøke å operere gjennom lokale partnere, spesialstyrker, etterretning og fjernstyrte våpen.
Afghanistan viser samtidig risikoen ved denne modellen. Dersom den lokale partneren blir helt avhengig av utenlandske penger, teknologi og luftstøtte, kan det som ser ut som kapasitetsbygging, i realiteten være en form for permanent avhengighet. En partnerhær er ikke nødvendigvis bærekraftig bare fordi den er stor, moderne utstyrt og i stand til å vinne kamper så lenge utlendingene deltar.
Kabul-fallet rammet også USAs omdømme. Motstandere kunne vise til bildene fra flyplassen som bevis på amerikansk svakhet, mens allierte stilte spørsmål ved planleggingen og ansvaret for lokale samarbeidspartnere. Men politisk troverdighet er ikke en enkel størrelse. Det finnes ikke grunnlag for å fastslå at tilbaketrekningen alene utløste Russlands senere krigføring eller andre staters handlinger. Et nederlag i en opprørskrig er heller ikke det samme som at USAs sikkerhetsgarantier til formelle allierte automatisk blir verdiløse.
Den mest varige virkningen kan derfor være læren om strategisk utholdenhet. Taliban demonstrerte at en lokal opprørsbevegelse kan tape svært mange kamper og likevel vinne krigen dersom den overlever, beholder et organisatorisk kjerneapparat og venter på at den utenlandske motstanderen skal endre sine politiske prioriteringer.
Sikkerheten er bedre, men friheten er borte
Fem år etter maktovertakelsen er det færre landsomfattende kamper enn før august 2021. Både FN og afghanske innbyggere har vist til tryggere veier og mindre frykt for bombeangrep og militære sammenstøt. FN understreker samtidig at varig stabilitet ikke er mulig uten grunnleggende rettigheter, inkluderende styre og troverdige tiltak mot terrorgrupper.
For kvinner og jenter har prisen vært særlig høy. Afghanistan er nå det eneste landet i verden der jenter og kvinner formelt er nektet utdanning utover barnetrinnet. UNESCO anslår at rundt 2,4 millioner jenter var utestengt fra videregående utdanning i 2026. Kvinner er også stengt ute fra universitetene og fra store deler av arbeidslivet.
Den humanitære situasjonen er fortsatt alvorlig. UNOCHA anslår at 21,9 millioner mennesker – nær halvparten av befolkningen – trenger humanitær bistand i 2026. Krisen skyldes en kombinasjon av flere tiår med krig, økonomisk isolasjon, fattigdom, tørke, redusert internasjonal bistand og Talibans restriksjoner.
Taliban har samtidig brutt noe av den diplomatiske isolasjonen. Russland ble i juli 2025 det første – og hittil eneste – landet som formelt anerkjente Taliban-regjeringen. Flere andre stater har diplomatiske forbindelser eller praktisk samarbeid med Kabul uten å ha gitt formell anerkjennelse.
Dette gir Taliban tid og mulighet til å normalisere styret uten å endre det grunnleggende maktsystemet. Hver ambassadeåpning, handelsavtale og offisielle samtale kan presenteres som et tegn på at verden gradvis godtar emiratet. Vestlige land står dermed overfor et vanskelig dilemma: Full isolasjon kan forverre situasjonen for befolkningen, mens kontakt uten tydelige betingelser kan styrke et regime som systematisk fratar kvinner og politiske motstandere deres rettigheter.
Mens USA, Norge og resten av NATO har vendt oppmerksomheten mot andre sikkerhetstrusler, lever afghanerne med konsekvensene. Fem år etter Kabul-fallet er det særlig kvinnene, jentene, menneskerettighetsforkjemperne og de tidligere samarbeidspartnerne som betaler prisen for forskjellen mellom Vestens løfter og det Vesten faktisk var villig til å opprettholde.
