Foto: Francine Mbanza Jensen
Det begynte ikke med statistikk, politiske mål eller offentlige tiltak. Det begynte med historien om Anya.
Stipendiat Guro Aasen fortalte om en kvinne som ønsket å ta utdanning og finne en trygg vei inn i arbeidslivet. Tidsrammene i kvalifiseringsprogrammet og forventningen om rask overgang til jobb gjorde det imidlertid vanskelig for henne å fullføre videregående opplæring.
Til slutt satt Anya igjen med en liten vaskejobb og arbeid som ringevikar.
– They ask you what you want to do, and then they change your mind, oppsummerte hun.
Historien satte ord på spørsmålet som fulgte resten av arrangementet ved Høgskulen på Vestlandet: Hva skjer når mennesker har motivasjon og en plan, men systemets rammer gjør veien til utdanning, kvalifisering og stabilt arbeid vanskelig?
Moderator Irene Kinunda Afriyie inviterte representanter fra forskning, kommune, Nav og politikk til å diskutere hovedspørsmålet: Er rask sysselsetting god integreringspolitikk?
Når den raskeste veien ikke fører lengst
Professor Astrid Ouahyb Sundsbø viste til forskernes erfaringer fra arbeidet med kvinner med migrantbakgrunn. Hun beskrev et arbeidsmarked der mulighetene for enkelte blir begrenset til noen få bransjer.
Butikk, renhold, sykehjem og barnehage ble nevnt som eksempler på arbeidsområder mange blir ledet mot. Samtidig kan kravene til språk, utdanning og formell kompetanse gjøre det vanskelig å få fast arbeid og komme videre.
– Målet bør være å få bistand til å oppnå formelle kvalifikasjoner, sa Sundsbø.
Forskerne har sett at kvalifiseringsordningene ikke alltid treffer dem som trenger dem mest. Noen faller mellom ulike tilbud og blir stående igjen med valget mellom langvarig sosialhjelp og arbeid som ikke gir økonomisk trygghet.
Dermed utfordres forestillingen om at en jobb i seg selv er et tilstrekkelig mål på vellykket integrering. En rask overgang til arbeid sier lite om stillingsprosent, kontraktsforhold, inntekt og muligheten til å forsørge seg over tid.
Sundsbø viste til at kvinner med flyktningbakgrunn i mindre grad enn andre går over i arbeid etter introduksjonsprogrammet. Ser man nærmere på hvor mye de arbeider, hvilke kontrakter de har og hva de tjener, blir forskjellene enda tydeligere.
Spørsmålet er derfor ikke bare om noen har kommet i jobb, men hva slags jobb de har fått – og hvilke muligheter den gir videre.
Kommunen etterlyser tettere oppfølging
Fra kommunens ståsted pekte Turid Stubø Johnsen på behovet for mer ressurser, tettere oppfølging og bedre samarbeid mellom kommunen, Nav og arbeidsplassene.
Perspektivet fra kommunen viste at veien til arbeid sjelden avhenger av én tjeneste eller ett tiltak. Den enkelte kan bevege seg mellom språkopplæring, videregående opplæring, kommune, Nav, helsevesen og arbeidsplass.
For personen det gjelder, skal alle disse delene til slutt bli til ett liv som fungerer. Systemet er ikke nødvendigvis rigget for å se hele denne sammenhengen.
Et menneske mellom systemene
Fylkesdirektør Bjarte Hysing-Olsen i Nav Vestland løftet fram arbeidsgivernes rolle.
– Hva er det arbeidsgiverne egentlig etterspør? spurte han.
Han understreket at løsningen ikke bare kan finnes innenfor Navs egne tiltak. Arbeidsinkludering handler også om samarbeidet med arbeidsgiverne, om tett oppfølging og om å forstå barrierene den enkelte møter over tid.
Flere offentlige aktører kan være involvert samtidig, blant dem fylkeskommunen, videregående opplæring, Nav, kommunen og helsetjenestene. I tillegg kommer arbeidsgiverne.
– Folk beveger seg mellom systemene. Det er jo et menneske som skal gå mellom, sa Sundsbø.
Formuleringen oppsummerte et sentralt problem: Systemene kan fungere godt hver for seg, men dersom de ikke virker sammen, er det mennesket selv som må bære konsekvensene.
Arbeidsinkludering handler derfor også om å følge hele veien til den enkelte og finne ut hvor den stopper opp. Det er ikke nok å vurdere hver tjeneste isolert.
Når mindre oppfølging får en pris
Elise Waagen tok opp konsekvensene av at press på ressursene kan føre til færre ansatte og mindre individuell oppfølging i Nav. Når hver veileder får ansvar for flere personer, blir det vanskeligere å tilpasse hjelpen til den enkeltes behov.
Waagen mente at ressursbruken må vurderes i et langsiktig perspektiv.
– Vi må tørre å bruke penger for å sørge for at vi sparer utgifter fram i tid, sa hun.
En innsparing i dag kan med andre ord føre til større menneskelige og økonomiske kostnader senere. Dersom noen ikke får hjelpen de trenger til å fullføre en utdanning eller få fotfeste i arbeidslivet, kan konsekvensene vare i mange år.
Ikke hvilken som helst jobb
Et gjennomgående spørsmål i samtalen var hva politikerne egentlig mener når de sier at flere skal «raskt i jobb».
Målet kan ikke nødvendigvis være hvilken som helst jobb. Arbeidet må også vurderes opp mot personens kompetanse, ønsker og mulighet til å bli økonomisk selvstendig.
Samtidig må systemet se lenger fram enn den første arbeidskontrakten. Hvilke muligheter har den enkelte til å bygge kompetanse og få en bedre arbeidssituasjon om fem eller ti år?
Rask sysselsetting og kvalifisering trenger ikke å være motsetninger. En jobb kan være et viktig første steg, påpekte Waagen. Problemet oppstår dersom det første steget også blir det siste.
Hvis den første jobben blir en permanent blindvei, er det grunn til å spørre om systemet egentlig har lykkes.
Velferdsstatens Janus-ansikt
Mot slutten av samtalen brukte Sundsbø begrepet «velferdsstatens Janus-ansikt» for å beskrive dilemmaet.
Velferdsstaten tilbyr tjenester og støtte til mennesker som trenger hjelp. Samtidig definerer den kvalifikasjonskravene i mange av yrkene der kvinner med innvandrerbakgrunn arbeider. Staten og kommunene er dessuten selv blant landets største arbeidsgivere.
Sundsbø viste til behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene. Samtidig stilles det stadig tydeligere krav til kompetanse og formelle kvalifikasjoner for å få arbeid i sektoren.
Det skaper et paradoks: Samfunnet trenger arbeidskraften, men veien inn i yrkene kan likevel være vanskelig.
Sundsbø trakk også fram forskjellen mellom likhet og likeverd. At alle formelt har de samme mulighetene, betyr ikke nødvendigvis at personer med svært ulike utgangspunkt har reell tilgang til dem.
Drømmen som ble satt på vent
Samtalen endte der den begynte: hos Anya. Hun ønsket utdanning og en trygg vei inn i arbeidslivet, men opplevde at tidsfrister og krav om rask sysselsetting gjorde det vanskelig å fullføre videregående. Flere år senere sto hun fortsatt i en usikker arbeidssituasjon, mens drømmen om utdanning levde videre.
Selv om deltakerne representerte ulike deler av systemet, vendte de tilbake til flere av de samme behovene: bedre muligheter for kvalifisering, tettere oppfølging, mer samarbeid mellom tjenestene og større oppmerksomhet på hva slags arbeid mennesker faktisk får.
Mot slutten løftet Kinunda Afriyie blikket fra systemene og over på hvilket samfunn vi ønsker å være.
– Jeg håper at vi en dag lever i et samfunn der en brun kvinne kan jobbe i banken.
Setningen fanget kjernen i samtalen. Integrering handler ikke bare om å komme inn i arbeidslivet, men om å få reelle muligheter til å utvikle seg, bruke kompetansen sin og finne en varig plass.
Det er ikke nok å åpne én dør. Spørsmålet er hvilke dører det blir mulig å åpne etterpå.
