-Når det foregår en debatt i offentligheten om en gruppe i samfunnet, slår det rett inn i livet til disse menneskene, sier professor Kjersti Ericsson ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo til Forskning.
– For en del av krigsbarna førte debatten og stigmatiseringen til selvoppfyllende profetier, fordi lærere blant annet behandlet dem som mindre begavede. Debatten har preget livet deres og mange av dem har stengt seg inne med sine traumer og problemer. Dette er historier om dårlig behandling på skolen og i nærmiljøet som ikke er særlig flatterende for det norske samfunnet, sier Ericsson.
Kjersti Ericsson er tilknyttet forskningsprosjektet Oppvekstvilkår for krigsbarna, som er en del av Forskningsrådets Velferdsprogram.
– Jeg tror det er viktigere å konkret studere hvert enkelt eksempel på at en gruppe blir utpekt til et sosialt problem. Slike problemkategorier blir ofte konstruert på grunnlag av både folkelige og profesjonelle forestillinger og myndighetenes holdninger. Mange av disse forestillingene blir resirkulert, og har en tendens til å dukke opp gang på gang i det norske samfunnet. I forhold til krigsbarna har frykten for det tyske, forestillingen om mødrene som usedelige kvinner og frykten for arvelig belastning i form av åndssvakhet vært viktige faktorer.
Ericsson viser til stigmatiseringen og undertrykkingen av samer, kvener og tatere i dag, og debatten om innvandrere som et problem.
– Noen blir definert som anderledes, og sett på som en problemkategori som det må settes inn tiltak mot. Mange barn av innvandrere opplever i dag en kategorisering og stigmatisering som kan påvirke deres selvfølelse, sier Ericsson.
