Denne forskjellen skyldes først og fremst at de jobber i bransjer der det tradisjonelt sett har vært lav grad av fagorganisering, men det er også mange eksempler på at innvandrere lar være å organisere seg i frykt for å miste jobben. Det skriver LOs Samfunnspolitiske avdeling i et nytt Samfunnsnotat.
– Frykten må ses i sammenheng med at de har en svakere situasjon på arbeidsmarkedet enn befolkningen for øvrig. Den svake situasjonen er bl.a. reflektert i at de i forhold til den gjennomsnittlig befolkningen har høyere arbeidsledighet, lavere yrkesdeltaking og høyere tidligavgang fra arbeidsmarkedet, skriver LO i notatet som tar for seg innvandrerenes situasjon i arbeidslivet.
Innvandrere fra vestlige land har om lag samme arbeidsledighet som gjennomsnittsbefolkningen i Norge, mens de med ikke-vestlig bakgrunn har om lag 4 ganger så høy arbeidsledighet. I 2. kvartal i år var nær 18 pst. av arbeidsstyrken til innvandrerne med ikke-vestlig bakgrunn helt ledige, når en inkluderer de som gikk på ordinære arbeidsmarkedstiltak (bruttoledigheten). Tilsvarende tall for hele befolkningen var 4 ½ pst. Økningen i ledigheten har de siste kvartalene vært sterkere for ikke-vestlige innvandrere enn for befolkningen i alt.
– Arbeidsmarkedstiltakene betyr mer for arbeidsledige innvandrere enn for arbeidsledige totalt. Som for bruttoledigheten er det nesten fire ganger så stor andel av innvandrerne som er på tiltak som for gjennomsnittet. Rundt en tredjedel av tiltaksplassene er besatt av førstegenerasjonsinnvandrere.
