Antirasister kjemper mot diskriminering av folk på bakgrunn av hudfarge, religion og opprinnelse, mens miljøbevegelsen kjemper mot forurensning og for ressursvern. Begge gruppene har et globalt perspektiv.
Antirasister ser minoritetsspørsmålene i lys av kolonitidens etterdønninger og den fremvoksende globale kapitalismen, og baserer seg på den universelle menneskerettighetserklæringen. Miljøvernere betrakter den økologiske krisen som et resultat av den globale kapitalismen, og påpeker ofte at det er de fattige i den tredje verden som får svi mest, også økologisk.
Og likevel er det minimal kontakt mellom de to offentlighetene, den antirasistiske og den økologiske.
Dette skriver sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen i Klassekampen.
Han kritiserer miljøverner som Steinar Lem som slutter seg til hylekoret mot innvandrernes kultur og problemene den angivelig skaper for norsk kultur.
