Jeg vil innledningsvis presisere at rettsikkerhet er et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltning, og at regjeringen ikke legger opp til å innføre prosedyrer som truer denne. De siste årene har det vært en kraftig tilstrømning av personer uten beskyttelsesbehov. For å gi et signal til disse og for å kunne bruke ressursene på de som virkelig trenger det, har regjeringen ansett det som nødvendig å sette i verk tiltak. I tillegg er det et overordnet mål for regjeringen at alle saker skal ha kortest mulig saksbehandlingstid.
Dette er bakgrunnen for at man 1.januar i år innførte en såkalt 48-timersprosedyre for asylsøkere fra trygge land. Hurtigprosedyren innebærer ikke en mindre grundig behandling av den enkelte søknad, men at saken ikke lenger får noen ”liggetid” i direktoratet. Alle søknader behandles individuelt, og kommer det frem opplysninger under saksbehandlingen som reiser den minste tvil om hvorvidt søkeren har behov for beskyttelse, skal saken umiddelbart overføres til den vanlige prosedyre. Asylsøkerne mottar på vanlig måte informasjon fra en frivillig organisasjon (NOAS). Søkerne har klagerett på vedtaket og mottar i den forbindelse nødvendig advokatbistand.
Regjeringen vurderer nå å utvide hurtigprosedyren til alle asylsaker, slik at prosedyren har som formål å skille ut alle grunnløse saker, uavhengig av hvilket land søkeren kommer fra. Dette vurderes etter en evaluering av ordningen slik den er i dag. Saker som etter den foreløpige vurderingen ikke anses som grunnløse vil gå in i en vanlig asylprosedyre uten tidsfrister. Alle saker vil fortsatt få individuell behandling, slik at rettssikkerheten ivaretas på en god måte.
