Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) har vurdert Stortingets anmodningsvedtak og har kommet frem til at det ikke bør innføres et slikt krav i utlendingsforskriften.
I et anmodningsvedtak ba Stortinget Regjeringen, så raskt som mulig, endre utlendingsforskriften, slik at den setter som vilkår at ekteskapskontrakter skal gi begge kjønn like, religiøse som lovmessige, rettigheter til skilsmisse.
Her er brevet fra Kommunaldepartementet:
Anmodningsvedtakene innebærer at utlendinger som søker familiegjenforening med ektefelle i Norge, må dokumentere at ekteskapskontrakten gir ektefellene like, religiøse som lovmessige, rettigheter til skilsmisse. Videre innebærer anmodningsvedtakene at ektefeller som tidligere har vært gift i utlandet må dokumentere at ekteskapet er oppløst i henhold til hjemlandets rett for å kunne få familiegjenforening med ny ektefelle. Fra Stortingets side var hensikten særlig å sikre muslimske kvinner rett til skilsmisse, samt at dette kunne være et tiltak mot tvangsekteskap.
I forbindelse med oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak så departementet behov for å avklare visse juridiske forhold i aktuelle land, samt ulike trossamfunns syn på skilsmisse og gjengifte. Videre så departementet behov for å avklare forholdet til Norges folkerettslige forpliktelser. På bakgrunn av Stortingets anmodningsvedtak sendte KRD den 4. november 2003 på en bred høring et forslag til endringer i utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a). Høringsfristen utløp 19. desember 2003. Høringsinstansene var ensidig skeptiske til forslaget.
På bakgrunn av høringsuttalelsene og de utredningene departementet har innhentet, har KRD kommet til at endringer i utlendingsforskriften med bakgrunn i Stortingets anmodningsvedtak av 19. juni 2003 ikke bør vedtas. Departementet har særlig lagt vekt på at endringer som forslått, reiser til dels store betenkeligheter i forhold til Norges internasjonale forpliktelser. Dette gjelder særlig i forhold til diskrimineringsforbudet, idet forslaget i praksis vil kunne utelukke kvinners adgang til familiegjenforening. Forslaget vil videre ikke bare ramme muslimske kvinners rett til skilsmisse, hvilket forslaget var ment å beskytte, men også grupper med annen religiøs tilknytning. Forslaget er derfor betenkelig i forhold til religionsfriheten. Det er også lagt vekt på at forslaget vil kunne komme i konflikt med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 8 om retten til familieliv og FNs barnekonvensjon. Endringer i norsk rett vil videre ikke føre til endringer i andre staters interne rett, herunder deres internasjonale privatrett. Forslaget vil også medføre økte administrative utgifter knyttet til verifiseringsarbeid ved utenriksstasjonene og øvrig saksbehandling, samt økte saksbehandlingstider.
Regjeringen vil arbeide for enklere metoder for å få norsk skilsmisse godkjent i hjemlandet for personer bosatt i Norge, men med statsborgerskap fra andre land. Regjeringen vil også ta kontakt med de øvrige nordiske landene med sikte på et samarbeid for anerkjennelse av nordisk skilsmisselovgivning, i første rekke i enkelte muslimske land. Arbeidet mot tvangsekteskap vil dessuten videreføres, blant annet gjennom å sikre at utenriksstasjonene har god kompetanse om problematikken rundt tvangsekteskap, og at det foretas gode intervjuer av de som søker familiegjenforening.
