Flyktningkonvensjonen definerer hvem som er en flyktning og hva slags form for juridisk beskyttelse, bistand og sosiale rettigheter han/hun skal motta fra statene som har tiltrådt avtalen. Den definerer også flyktningens plikter overfor vertslandet, og hvilke kategorier personer, som krigsforbrytere, som ikke kvalifiserer for flyktningstatus.
Konvensjonen ble dannet i en sterk humanitær ånd, for å vise medmenneskelighet og solidaritet med mennesker som frykter for sitt liv. Det er verdenssamfunnets signal om at ”livet” er verdifullt uansett farge, religion, økonomisk klasse eller etnisitet. Konvensjonen har vist seg fleksibel i forhold til å ivareta flyktningeutfordringene i verden. Imidlertid har de europeiske landene de siste 10 år siden begynt å føle seg mer oversvømt av flyktninger. Dette på tross av at Europa bare mottar en brøkdel av verdens totale flyktningestrøm, mens det er fattige u-land, som gjerne er naboer av konfliktområder, som mottar den aller største andelen flyktninger. Den humanitære ånden har begynt å tørke ut i mange europeiske land og spesielt Norge. Ser man på de forandringer og innstramminger som har skjedd her de siste to/tre årene virker det som konvensjonen har blitt et sterk hodepine for den norske regjeringen, og spesielt for statsråd Erna Solberg som er hovedansvarlig for asylpolitikken.
Heller ikke mottak og behandling av asylsøkere, er i pakt med konvensjonens intensjoner. Driften av asylmottak bærer ikke lengre preg av den humanitære ånd. Konkurranseutsetting av driften har ført til at mange kommersielle aktører finner veien til bransjen med målsetning om inntjening og profitt. Dette fører til at prisene dumpes så lavt at de humanitære organisasjonene som tidligere drev mottakene ikke anser at de lave anbudene er innen rammen av forsvarlig drift – og de blir presset ut.
Det er ingen tvil om at asylinstituttet gjennom tiden har blitt forsøkt misbrukt av personer med økonomiske motiv, og av organisert kriminalitet. Og akkurat dette bidrar til å gjøre silingen mellom flyktninger og andre så komplisert. Det å beskytte asylinstituttet er et felles ansvar både for staten og organisasjoner. Det er statens ansvar å gjøre alt for å verne instituttet mot misbruk, og dette må skje i samarbeid med organisasjoner. Statsråd Erna Solberg og øvrige ledere i asylforvaltningen har gjentatte ganger påpekt at innstrammingene er ledd i å verne asylinstituttet mot misbruk. Men hva slags beskyttelse vil man kunne gi hvis staten går for langt og angriper hele den humanitær hensikten i asylinstitusjonen? Når man ser at Norge har halvert antall overføringsflyktninger fra 1500 til 750, som jo er flyktninger som er håndplukket av staten selv, gir det sterk grunn til å være bekymret for at Solberg har en annen politisk agenda enn å beskytte asylinstituttet.
Norge har lange tradisjoner med verdier som solidaritet og menneskeverd. Vi liker å fremstille oss som et land som kjemper for menneskerettigheter. Deler av regjeringen er sterkt for å bidra med bistand i utlandet. Hvorfor er det da ikke mulig å bruke mer skjønn i asylforvaltningen i landet? I hvert fall i åpenbare saker som angår dødssyke asylsøkere, asylbarn som har vært i landet i mer enn tre år uten fremtid, studenter som blir kastet ut to måneder før eksamen, handikappede som blir kastet ut rett før operasjon som gjør ham frisk og lignende?
Målet med å beskytte asylinstituttet må være å beskytte mennesker som virkelig har behov for beskyttelse. Hvis staten glemmer målet og fokuserer ensidig på dette som en politisk agenda, misbruker staten asylinstituttet i like stor grad som andre. Hvem skal i så fall beskytte instituttet mot staten?
