Andersson er postdoktor ved Sosiologisk intsitutt, Universitetet i Bergen, og har arbeidet med analyser av blant annet gjengdannelse blant innvandringsungdom.
I fordraget ”Good guys og bad guys” gir hun en tolkning av hvorfor vi blir overrasket over rasistisk vold i det norske samfunnet i dag. Hennes tese er at vi i Norge, i likhet med i enkelte andre europeiske land, fortsatt forstår rasisme som et spørsmål om individuelle holdninger som er løsrevet fra den videre innvandringsdebatten og fra andre historiske trekk ved det norske samfunnet. Rasisme blir hovedsakelig sett på som et spørsmål om individuell umoral, og definert ut fra den klassiske definisjonen av rasisme som en ideologi om at noen raser er bedre og mer høyverdige enn andre.
-Vår selvforståelse som en av de nasjoner som kjempet hardest mot nazi-regimets okkupasjon har vært sentral i konstruksjonen av norsk identitet etter krigen. Det er denne kollektive selvforståelsen som aktiviseres når nynazisme og nazisme kommer på dagsordenen, og som bidrar til å forklare at så mange mennesker, også blant de som ellers er skeptiske til innvandrere, går i tog mot rasisme” sier Mette Andersson.
Når fiendebildet er klart, slik det har vært med nazister og nynazister helt siden andre verdenskrig i Norge, blir det i følge Andersson lett slik at fiendene blir djevler og alle vi andre uskyldsrene.
-Denne forståelsesrammen, og den medførende jakten på gale rasister har gjort det lettere å unngå en kritisk diskusjon av norsk nasjonalisme og rasisme. Når rasisme forstått som individuell galskap kobles til argumentet om at vi aldri har vært et koloniherredømme (i motsetning til andre land som vi ikke nøler med å se på som rasistiske), blir det heller ikke nødvendig å se med kritiske øyne på egen historie og nasjonalisme, mener hun.
