Hanife Krasniqi var Midt-Norges siste kirkeasylant, i følge Adresseavsien.
Etter to og et halvt år i kirkeasyl i Tufsingdalen føler Hanife at hun endelig får puste. Selv om det har vært knalltøft, har hun hele tiden levd med et håp. Et håp om frihet. Et håp om rettferdighet.
– Innerst inne har jeg drømt om å få bli på Røros. Likevel har jeg stadig oftere vært i tvil. Det har vært noen utrolig vanskelige år. Ni år på flukt, seks års kamp om tilværelsen i Norge, og nå snart tre år i kirkeasyl. Det har vært en forferdelig tid, sier Hanife til Retten.no.
– På begynnelsen av 90-tallet satt svært mange i kirkeasyl, men så ble det en trøtthet og redsel i menighetene, og de fleste menighetsråd har gjort vedtak på å ikke ta i mot asylanter, sier Mildrid Wik fra Kristens interkulturelt Arbeid (KiA).
– Så vidt vi vet er det ikke flere kirkeasylanter igjen i vår landsdel. Dette til stor forskjell fra rekordåret 1993, da det satt over 260 asylanter i bedehus og kirker bare i Trondheim, sier Wik.
Ingen har full oversikt over hvor mange som til enhver tid sitter i kirkeasyl. Dette er flyktninger som Utlendingsdirektoratet ikke lenger har ansvar for, og Den norske kirke har heller ikke oversikt, siden mange sitter i asyl hos frimenigheter.
