Filmen Import Eksport hadde sin verdenspremiere og Shabana Rehman holdt åpningstalen på Filmfestivalen i Haugesund.
Her er talen i sin helhet:
Kjære filmelskere, kjære kulturminister, vil dere se min Kungfu-dans?
Nå skal dere få kassasuksess-ideer helt gratis fra meg. Den første muslimske Kungfu-magedanserinnen! Haaah hooooh hai!
(Danser)
Jeg beklager. Nå skal det bli alvor her. Jeg skal nå nevne noen eksempler på hva kulturkonflikter består av: Fitte, kukk, kline, knulle, pule, barbert mus, silikonpupp, religion, kultur, pakistansk, norsk, bunad, stiv pikk, porno, sensur, dop, søppel, himmel, helvete, foreldre, barn, Koranen, Aune Sand, Bibelen, jødene.
Men: kulturkonflikter er til for å løses. Ikke bare på film, men også i virkeligheten. Jeg mener de kan løses med kyss. Jeg vil derforinvitere selveste kulturministeren opp for å gi meg et kyss. Valgerd, du vil få noen stemmer på det, men du vil sikkert miste noen også…
(Kysser)
Jeg er vokst opp på Holmlia – og der bor det jo mange… for å si det sånn, å åpne solarium der… Selv om jeg vokste opp på Holmlia, føltes det som jeg vokste opp i India. For hver dag satt vi inne og så på minst tre Bollywood-filmer, noe som jeg syntes var veldig kult, for hver gang vi gikk ut, så ville nordmennene ha oss med på dugnad!
Det må jo være enkelt å være manusforfatter i Bollywood. Det er alltid samme story: En veldig pen gutt, fra en lav kaste, som forelsker seg i kongsdattera. Etter fem timer og fjorten musikkvideoer, så blir det bryllup. Men… minner ikke dette veldig om en norsk historie? En veldig pen gutt – fra en lav kaste… fra Moss…?
Jeg er vokst opp med film som barnevakt, kino som fast stevnemøtested, og i voksen alder film som virkelighetsflukt, tidsfordriv, inspirasjon. Jeg er sikker på at når jeg dauver så er det ikke mitt eget liv som vil passere revy. Nei, det er alle filmene jeg har sett som vil passere revy. For meg er film like viktig som livet. Film er liv. Film er det mest fundamentale uttrykk et menneske kan lage for å skildre, kopiere, erfare og erkjennne livet. Derfor kan jeg ikke holde dette innlegget her hvor jeg smiler pent i mitt pakistanske antrekk og fortelle hvor flott jeg synes det er med en
norskpakistansk film – bare fordi den er norskpakistansk.
Jeg skal ikke si så mye om den filmen dere nå skal se, jeg håper det vil nyte den, kose dere med karaktertolkningene, smile og få noe å tenke over fra en norskpakistansk virkelighet. Filmen handler om motsatt integrering og kjærlighet. Den er både paradoksal og på slutten når faren……ånei nå holdt jeg på å røpe slutten, sorry.
Da jeg satte meg ned for å skrive innlegget mitt for denne åpningen, ble jeg skikkelig rasende. Jeg blei dritforbanna. Hvorfor det? Fordi vi lever i en tid da kulturkonflikter ikke bare handler om tvangsekteskap. Det handler om selvmordsbombere, knivdrap på regissører, gjengvoldtekt av seksuelt selvstendige piker, det handler om alle mulige trusler, drapstrusler, bombetrusler, voldtektstrusler, trusler om om utstøtelse, trusler om bank, om skilsmisse, om barnekidnapping. Det finnes plenty av historier fra virkeligheten som skal fortelles, fortelles med filmens språk fordi ingenting er så innsiktskapende og samlende og ordløst som bilder på et lerret kan være. Enten du er analfabet, kunstner, tigger eller rik.
Feelbad-komedier er en treffende betegnelse på visse typer filmer vi ser bli laget i Europa nå. De tar opp konfliktene mellom frihet og ufrihet, religion, tradisjon og rocknroll anno 2005 – og ikke slik 70-tallgenerasjonen gjorde. Jeg snakker om filmer som Mot veggen, Det Lila sa, Øst er øst, Bend it like Beckham og Jalla Jalla – og dagens premierefilm Import/Eksport. Filmer som blør med et smil om munnen. Hvorfor disse filmene passer inn under kategorien feelbad-komedier er fordi vi ler av, rister på hodet av og forskrekkes over alle de valgene menneskene må ta.
Feelbad-komedier er en ny kategori filmer, de kan ikke kalles flerkulturelle filmer, det er misvisende. Feelbad-komedier tar opp det tragikomiske i kulturen. Det tragikomiske i oss mennesker og det tragikomiske i hele begrepet frihet. For hvorfor skal en pupp, et kyss, eller hva som helst annet vekke harme? Å si at det er fordi innvandrerkulturen er bakstreversk er fullstendig idiotisk. Filmregissører: Si det som det er. Dere trenger ikke å være
ironiske. Skildre virkeligheten, den er mye mer sexy, mindblowing og oppdragende enn fiksjonen.
Når det gjelder tvangsekteskap, vil hele dette helvetet vil fortsette så lenge man godtar premissene. Jeg håper å se mange flere filmer og mange flere samarbeidsprosjekter der man kan vise fingeren til den type moral som tvinger menneskene til å gi opp sin sjel og spille marionettdukker for kulturen. Kulturkonflikter stinker. De er tragiske, de blør og de gjør jævlig vondt.
Denne filmen har vært omdiskutert fordi den viser for første gang en pakistansk jente som kysser en norsk gutt. Jeg tror pakistanere bare gjør seg til. Et kyss er ikke kontroversielt å vise på film.
Men nå skal jeg vise dere noe som er kontroversielt!
(fleiper og viser baken i to sekunder….)
