Aetat reiste utenlands for å rekruttere sykepleiere fra 2000 til 2003. Arbeidsgiverne hadde «bestilt» single, unge og «eventyrlystne» kandidater.
Dette kommer fram i en fersk hovedoppgave i sosiologi fra Universitetet i Bergen. Som feltarbeid ble Susan Savides med Aetat til Polen og Tyskland.
– De valgte ut fra tanken om at familien er en byrde, ikke en ressurs for sykepleieren: «Tenk hvis mannen blir gående arbeidsledig. Tenk hvis barna ikke trives i Norge.»
Familien ble altså sett på som et hinder for fleksibilitet, særlig for arbeidsgivere i urbane strøk. Arbeidsgiverne som ble intervjuet i oppgaven, sa at det er mye lettere å plassere en singel sykepleier på en hybel, de slipper å skaffe barnehageplass og så videre.
Lengter hjem
Å velge ut enslige, mener Savides vitner om manglende omtanke for sykepleierens ve og vel.
– De emosjonelle kostnadene er store ved å flytte til et fremmed land. De lengter hjem og har ikke så lett for å komme inn i det norske samfunnet, særlig de som kommer alene, sier Savides.
Sykepleierne jobber veldig mye ekstra. De som har samboere uttrykker at de har det lettere enn andre.
– Våre pasienter profitterer veldig høyt på den internasjonale rekrutteringen. Valget av single sykepleiere bygger på oppfatningen om at single ikke har omsorgsbehov eller -plikter i forhold til familien.
Norge profitterer
Det norske helsevesenet er på flere måter gratispassasjer i den globale kapitalismen når det rekrutterer høyt utdannede sykepleiere fra fattige land, konkluderer Savides. Sykepleierne fra Polen har ni års utdanning. Ifølge Aetat koster det 40-50 000 kroner å språkopplære og formidle en utenlandsk sykepleier.
– Det er vanskelig å sette prislapp på hva Norge faktisk tjener på at vi importerer høyt kvalifiserte sykepleiere som er oppfostret og tatt hånd om i forkant, skriver Savides.
Hun mener familier i fattige land betaler en høy pris for å dekke behovene til norske pasienter, familier og arbeidsgivere.
Tyskerne mest attraktive
Savides fulgte elleve av sykepleierne; sju tyske, av dem fire mannlige, og fire polske kvinnelige sykepleiere. Ti av dem kom til Norge alene.
De tyske sykepleierne var klart mer attraktive enn de polske. Dette henger sammen med hvor raskt de lærer norsk, men også en forestilling om kulturell likhet og ulikhet.
– Dette bør Sykepleierforbundet ta en skikkelig diskusjon på. Det litt vage kriteriet om kulturell likhet kan minne om institusjonell rasisme, mener Savides.
Mistanke om juks
Skandinaviske sykepleiere er mest attraktive for norske arbeidsgivere i helsevesenet, deretter kommer de tyske, så de finske svenskspråklige, så de polske og sist de filippinske.
– Til tross for at de polske sykepleierne har best utdanning og er mest fleksible, rangeres altså tyske sykepleiere høyere av arbeidsgiverne.
Et paradoks, mener Savides, da tyskerne stilte krav om hvor de ville jobbe; helst i sykehus i sentrale strøk. Polakkene jobbet like gjerne i kommunehelsetjenesten, der også behovet var størst.
Likevel følte polakkene seg mindre verdsatt. De opplevde at deres kompetanse ble trukket i tvil på avdelingene, den samme mistenksomheten som rammer andre ikke-vestlige sykepleiere, fortalte en av Savides informanter. Skepsisen henger sammen med språkferdigheter, men også en forestilling om kulturell avstand, juks og kriminalitet.
– Ble aldri diskutert
Per Godtland Kristensen, internasjonal sekretær i Norsk Sykepleierforbund, satt i referansegruppen til Aetat i den omtalte perioden. Han kan ikke huske at problemstillingen om at single er foretrukne noen gang ble diskutert.
– Det ble sagt hele tiden at de som hadde ektefeller uten problem skulle få dem med seg. Men ektefellene ble ikke lovet arbeid.
Om single var et tema blant arbeidsgiverne vet ikke han noe om.
– Hvorfor tror du arbeidsgiverne heller vil ha tyske enn polske sykepleiere?
– Det er en kjensgjerning at tyske sykepleiere lettere tilegner seg det norske språk enn det polakkene gjør. Det burde ikke overraske noen. Tysk er jo nærmere norsk enn det polsk er, sier han.
I avisen Sykepleien Jobb har førsteamanuensis Lise Widding Isaksen ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen, skrevet om samme tema. Hun var Savides veileder på hovedfaget.
