– Jo lavere sosioøkonomisk status barnet har, jo dårligere forhold har det både til medelever og lærere, og de er mest utsatt for mobbing, sier universitetslektor ved Senter for adferdsforskning ved Universitetet i Stavanger, Jarmund Veland til Adresseavisa.
Han mener den norske skolen må tenke nytt, dersom fyndord som «likhetsskolen» og «en inkluderende skole» skal få et sant innhold.
Sysselsettingen blant førstegenerasjonsinnvandrere er lavere enn i hele befolkningen. Lav yrkestilknyting fører til at mange ikke-vestlige innvandrere havner under lavinntektsgrensen.
Veland har også sett på trivselen blant dem han regner som de mest utsatte barna, som har foreldre med rusproblemer, bor i fosterhjem eller på barnevernsinstitusjoner eller har flyktningbakgrunn. Mens ti prosent av samtlige spurte elever sier de blir mobbet, opplever mer enn hver tredje elev – 35 prosent – som bor på institusjon eller i fosterhjem å bli mobbet ukentlig eller oftere. Hver fjerde elev i denne utsatte gruppen oppgir å ha et dårlig forhold til sine medelever, mens snittet ellers er tolv prosent. Også barn av rusmisbrukere kommer langt dårligere ut enn gjennomsnittseleven, mens rundt 15 prosent av barn med flyktningbakgrunn opplever det samme.
– Siden etterkrigstiden har målet vært å få bort de sosiokulturelle forskjellene. Skolen må i stedet ta innover seg og godta at forskjellene finnes, og vende ulikhetene til en ressurs. For å få bukt med konsekvensene av ulikhetene, må skolen forholde seg til alle de sosiale gruppene i nabolaget; I stedet for å spørre hvordan en elev hadde det på hytta på fjellet eller i Roma når helgen er over, kan man spørre dem som sjelden reiser bort, foreslår han.
