“Venstresiden blir mindre og mindre. Ikke fordi SV i regjeringsposisjon øyeblikkelig fylte rollen som et sentrumsparti – det har SV vært en stund – men fordi en bred venstreside i årevis har glidd bort fra storslåtte ideer om global solidaritet og over mot partikulære og nære problemer.”
“Når Norge returnerer asylsøkere, blir det sett. De kommer tilbake til sine landsmenns fattigdom, kanskje til verre forhold enn før hvis familier har solgt huset og betalt menneskesmuglere for å komme til et rikt land. En tidligere barnesoldat ble returnert til Afrika, der han ikke ville få hjelp med alvorlige krigsskader.
Hvem ser de som aldri blir smuglet inn i Norge? Det er de fleste og det er de fattigste. Alle fattige mennesker kan ikke flyttes til industrilandene.”
“Jeg vil ikke sende hjem en afrikansk barnesoldat. Men jeg vil at Norge også skal finansiere rehabiliteringssentre for krigsofre, med utstyr og personell. Det trengs mange.”
“Talibans og Saddam Husseins overgrep opprørte aldri venstresiden. USAs motvilje mot atomnedrustning, og utvikling av nye, mindre atomvåpen, som lettere kan tas i bruk, påkaller få reaksjoner. India og Pakistan får ha sine atomvåpen i fred. Venstreradikale reaksjoner opptennes når USA eller Israel handler ondt, ikke når afrikanske land gjør det. Den institusjonaliserte ondskapen i Indias og Pakistans kastesystemer plager ingen i SVs indre opposisjon. Sammen med brutaliteten mot kvinner og korrupsjonskulturen i u-land flest, overlates kastesystemene til leserbrevskribenter som vil u-hjelpen til livs.”
“Skal vi overhodet bevege oss mot en løsning av fattigdomsproblemene, må den store solidaritetsdiskusjonen ikke forsvinne bak enkeltsaker og USA-kritikk – en kritikk som nå langt på vei frikjenner oss rikere og rikere norske kritikere fra selve mistanken om at også vi styres av rå og korttenkt egeninteresse.”
Les hele saken i Dagbaldet: Billig solidaritet
