En del av dem som tør ta opp problemene, ender med å stigmatisere og se problemstillingen helt svart-hvitt. Slik går mange innvandrerkvinner i forsvar for sine menn i stedet for å gjøre opprør. Både det og redselen for å bli stemplet som rasist er et problem for likestillingen, mener Anja Bredal, som forsker på minoritetsungdom og arrangerte ekteskap ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning.
– Vi må finne en måte å være både antirasist og feminist på. Mange kvier seg for å ta opp klassiske feministiske saker som vold og overgrep i familien, sier hun til Dagsavisen.
— Det er viktig å lytte til de kvinnene det gjelder. En del feminister inntar holdningen om at «vi vet hva som er best for dere». Da gjør de akkurat det samme som en del av dem de kjemper mot, for eksempel foreldre som står bak tvangsekteskap, sier Bredal.
Mange minoritetskvinner ser at mennene de er glade i blir møtt med fiendtlighet og rasisme.
— Da går de lett i forsvar. Det er lettere for kvinnene å kritisere hvis bildet som vises er mer nyansert, sier hun.
